Målrettet trondheimspatriot

Tekst: Vemund Jensen (2005)
Ingrid Finboe Svendsen vet hvor hun vil, selv om hun ofte går seg vill. Neste mål er Direktoratet for arbeidstilsynet, med kontoradresse i Trondheim.

– Det er mange som ikke synes at arbeidsmiljø er så innmari moro. Folk blir litt grønne i ansiktet når man snakker om det. Jeg tror de ofte tenker på det som regler som skal slå dem i hjel, istedenfor å tenke på at det handler om hvordan vi har det på jobb. Den påtroppende sjefen for Arbeidstilsynet nøler litt, før hun fortsetter. – Jobben dreier seg om hvordan vi skal styrke arbeidsmiljøet sammen. For et godt arbeidsmiljø er lønnsomt for alle, nikker hun fornøyd. – Det å få lov til å gjøre en slik jobb i forhold til alle landets virksomheter er jo rett og slett et privilegium. Ingrid Finboe Svendsen lukker øynene når hun sier det siste ordet og smiler.

Verdens beste by
Men jobben er likevel ikke så fristende at hun ville tatt den om den var i Oslo. – Det har alltid vært min begrensning. Jeg har et sterkt ønske om å være i Trondheim, og føler en veldig identitet til byen. – Det er her jeg har vokst opp. Det er her jeg har vennene mine. Det er her familien hører til. Hvorfor skal jeg frivillig flytte til en annen by for å bygge opp et nytt liv? Hun er likevel ikke med på at Trondheim er verdens beste by. – Men for akkurat meg, så er den det. Vi sitter på et lyst kjøkken. Ingrids hjem. Hun har disket opp med omelett og brødskiver. Det lyseblå huset er omkranset av en fin hage. Utsikten er flott. Fra loftstuen, hvor husets 15-åring vanligvis residerer, er det fullt panorama over bykjernen, fjorden og mer til. Vi er på Stubban i bydelen Nardo. Når Ingrid ikke pendler til Arbeidstilsynet i Oslo, jobber hun fra hjemmekontoret sitt. Hun klager litt over rotet, men alle papirene ligger likevel i ordnete stabler. I månedene som kommer skal det bli mindre og mindre Oslo-flying før Arbeidstilsynet endelig flytter inn i nye lokaler i Trondheim sentrum i august. Fra nyttår overtar Trondheim som hovedkvarter. Direktoratet skal overta fylkesmannens lokaler i Statens Hus. 3.000 kvadratmeter å breie seg på i de to øverste etasjene kun et steinkast fra torget og Nidarosdomen.

Lite sutring
Når vi spør hvorfor Arbeidstilsynet bør være her i byen, kommer det obligatoriske snikksnakket om politiske beslutninger inntil hun blir provosert til å bryte ut av mønsteret: – Hvorfor skal alt være i Oslo? De har ikke en gang god nok infrastruktur til å ta hånd om alle folkene som er der i dag. Og på tross av at det er flyttet ut direktorater tilsvarende noen hundre stillinger, er det faktisk opprettet noen tusen nye statlige stillinger der i samme periode. Men det er en mager trøst for de tilsatte i Arbeidstilsynet i Oslo. – Det er svært mange ansatte som ikke kan tenke seg…, sier hun, før hun stopper seg selv og kjapt retter formuleringen. -… eller har muligheten til å være med til Trondheim. Vi får et kompetansetap. I dag arbeider det 160 personer i Direktoratet for arbeidstilsynet i Oslo. I Trondheim skal det kun arbeide 80. 30 ansatte skal overføres til lønnsgarantiordningen og Aetat mens 50 medarbeidere kommer til å arbeide videre på et av de syv nye regionskontorene. Finboe Svendsens håp er at omkring 20 fra Oslo-staben blir med til Trondheim. De resterende 60 hun da mangler, er hun skråsikker på å få tak på i Trondheim. – Vi har det lettere enn mange av de andre tilsynene, siden vi søker folk fra mange forskjellige yrkesgrupper. Men det er skummelt å miste mye av den arbeidserfaringen som sitter i Oslo, innrømmer hun. Den nye direktøren synes likevel ikke det har vært mye unødig sutring rundt flyttingen. – For de ansatte er dette en vanvittig tøff beslutning. Jeg forstår dem godt. Det er mange i direktoratet som har lyst til å flytte av faglige grunner, men de kan ikke på grunn av familie.

Med laptopen på fanget
Ingrid disker alltid opp med hjemmebakst når noen er på besøk. Etter at lunsjen er fortært forflytter vi oss over i to gedigne, grønne lenestoler inne i stua. En kurv med hjemmebakte boller ledsager den obligatoriske kaffen. Hun rekker å være huslig selv om det er mye å gjøre på jobb. Også ektemannen Terje har en lederstilling. Han er viseadministrerende direktør i Fokus Bank. – Da ungene var i barnehage var det mer stress. Nå som ungene er blitt eldre, er det mer jeg som har behov for å være sammen med dem. Men jeg synes ikke vi har det så hektisk. Så setter ekteparet seg gjerne i hver sin lenestol med laptopen på fanget og jobber. – Det er ikke nødvendigvis så stressende. Når et stort antall e-post skal besvares, kan det selvfølgelig være ganske masete, men jeg vet at dette er mitt eget valg; det samme gjør Terje. Hun forteller at det som oftest er Terje som blir spurt hvordan de klarer å få hverdagen til å gå rundt. – Han sier at vi har det bedre sammen når vi har det likt. Da er vi på samme bølgelengde i forhold til hva vi har lyst til å gjøre. Og når fredagen kommer syns vi begge det er kjempedeilig å komme hjem, lage god mat og glane på TV, for å si det rett ut. Jeg synes jobben min er spennende nok, så jeg har ikke behov for mye spenning på fritiden.

Ansatte kona
De to har faktisk jobbet sammen. Terje som Ingrids sjef. Han var personalsjef på Royal Garden hotell i Trondheim og ansatte en da 23-årig konsulent fra Frøya kommune. – Han ga meg beskjed om jeg var tilsatt på tross av min offentlige bakgrunn. Jeg husker jeg fór hjem til foreldrene mine på Ørlandet og sa at jeg heldigvis hadde fått meg en sjef som ikke var min type. Hun ler godt. – Så gikk det vel en måneds tid før jeg fór ut igjen og spurte om det var ok at han ble med på besøk. Heldigvis ble han spurt om å komme tilbake til sin tidligere arbeidsplass i Fokus Bank nesten før han var begynt i jobben på hotellet, slik at forholdet fikk utvikle seg fritt. Nå har de to barn sammen. Ida på 18 år og Erlend, som er 15. Selv vokste hun opp på Ørlandet, fem mil vestover, ved utløpet av Trondheimsfjorden. Faren jobbet som flymekaniker på forsvarets flystasjon, mens moren administrerer hjemmetjenesten. – Det som er artig med å vokse opp på landet er at alle er med på alt. Er det sirkus er du med på sirkus. Vi dro på alle kinofilmene. Det er nok det som preget barndommen min, jeg var med på alt, forteller Ingrid. Hun begynte å jobbe tidlig. Allerede som niåring gjorde hun tjenester for et frisørektepar i nabolaget. I arbeidsuka var hun på sosialkontoret. Hun var også støttekontakt for en psykisk utviklingshemmet i mange år. – Det var veldig viktig for meg da. Jeg begynt å jobbe med ham da jeg kanskje var mest selvopptatt, i puberteten. Det fikk meg til å se at det finnes en annen verden. Hun begynte på Kommunalhøyskolen i Oslo allerede som 18-åring. Det var tidlig klart at hun ville jobbe i offentlig sektor. Senere ble det økonomiutdannelse på BI i Trondheim under den første svangerskapspermisjonen. – Jeg hadde innrettet meg veldig offentlig. Men jeg hadde lyst til å prøve begge deler. Det er innmari greit å ha sett begge sidene av arbeidslivet, for de er ikke så veldig forskjellige.

Treningsnarkoman?
Når hun ikke jobber eller er sammen med familien, liker hun å trene. Hun begynte på grunn av ryggen. Nå er det like mye en slags avkobling. Du kan møte henne i treningsstudioet både grytidlig før jobb og på lørdager. Men treningsnarkoman vil hun ikke kalles. – Du trener ganske mye? – Nei… hun drar litt på det. – Det er lenge siden jeg har trent nå. I hennes verden vil det si en uke. Ellers er hytta på Hemnekjølen, en time sør for Trondheim, hjem nummer to. En gammel tømmerhytte uten strøm og TV. Den kjøpte ekteparet i 1993, før de skaffet seg hus. – Vi har ikke angret en dag på det kjøpet. Der oppe har vi god tid både til hverandre og til gode venner. @5;Streng og målrettet
Ingrid er ellers beryktet for en særdeles slett stedsans. En venninne forteller at Ingrid fremdeles presterer å gå seg bort på vei til henne, selv etter at venninnen har bodd samme sted i Trondheim i 12 år. 20 minutter klarte hun å bruke på spaserturen fra Hotell Opera ved Sentralbanestasjonen til Arbeidstilsynet, noen hundre meter lenger oppe i byen, første arbeidsdag på tilsynet i Oslo i november. Så på feriene er det ektemannen Terje som må ta ansvar for å finne veien. – Jeg er nok ikke så opptatt av retning, i hvert fall ikke når det kommer til geografi. Men når det gjelder jobb er jeg retningsorientert; enkelte vil si at jeg er ekstremt målrettet. Det går en historie om henne fra barndommen på Ørlandet. Da barna skulle lære seg å spille blokkfløyte på barneskolen, var Ingrid så bestemt på at dette skulle hun lære at hun sto opp hver morgen klokken fem for å øve. Selvfølgelig til naboens skrekk. – Jeg tror det er viktig med en indre glød. Da må vi vite hva som er meningen med det vi gjør og hva som er målet. Så er det mindre viktig akkurat hvordan folk gjør det, for det kan være så forskjellig. Jeg ønsker ikke å påtvinge andre min arbeidsstil. Det eneste jeg ønsker er at vi skal være enige om hva som er målet. Og på det området er jeg jo kanskje litt streng. Hun kniper sammen øynene, myser litt morsk og veldig insisterende ut gjennom smale glugger. Hun har det med å gjøre det når hun tenker, før hun gjerne vifter vekk tanken med et smil. Å gå så langt som å si at målet helliger middelet, vil hun ikke. Hun ler: – Nei, så galt er det ikke. Men av og til er det unødvendig å diskutere ulike måter å gjøre ting på, hvis det bare handler om at vi er litt forskjellige. Arbeidsmiljø nr. 3- 2005

Personvern