– Lovforslaget er gammeldags

Tekst:  Turid Børtnes (2004)
– Sett i sin helhet synes jeg lovforslaget er preget av gammeldagse forestillinger om arbeidslivet. Her er ingen store vyer og ambisjoner som peker inn i de nærmeste 25 – 30 år. Det er lite som viser at vi nå befinner oss i kunnskaps- og kommunikasjonssamfunnet, sier professor Henning Jakhelln.
– Forslaget preges av å være en ren bearbeiding av den eksisterende arbeidsmiljøloven, med visse suppleringer. Det virker i det hele som om lovutvalget ikke har hatt tilstrekkelig vilje, men har resignert og villet unngå kontroversielle temaer. Professor Jakhelln fyrte av en bredside mot Arbeidslivslovutvalgets innstilling på Arbeidsmiljøsenterets konferanse i Oslo i mars. Jakhelln, som er professor i rettsvitenskap ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo, med særlig plikt til å forelese i arbeidsrett, utdyper gjerne sine synspunkter på forslaget til ny arbeidslivslov. Han mener lovforslaget hopper bukk over svært mange aktuelle problemstillinger i et moderne post-industrielt samfunn. Dette gjelder bl.a. arbeidstaker- og arbeidsgiverbegrepet, lovvalgspørsmål, karantenebestemmelser osv. Han mener også at tilgrensende lover og forskrifter burde ha vært innarbeidet i det fremlagte lovforslag, slik at man hadde fått en mer samlende arbeidslivslov.

– Glemmer globaliseringen
Jakhelln er meget skeptisk til behandlingen av arbeidsgiverbegrepet i flertallets lovforslag. Dette begrepet har bl.a. sammenheng med globaliseringen og dermed i noen grad også med lovvalgsproblematikken. – Se bare på paneldebatten på Arbeidsmiljøsenterets konferanse: Av de tre arbeidstakerrepresentantene som deltok i panelet kom to fra konserner som har virksomheter også i andre land enn Norge. Det gjelder SAS og Nordea. Den tredje kom fra Odfjell Drilling, en virksomhet innen offshore, og hele offshore-bransjen er mer enn sterkt preget av de internasjonale forhold. Dette er virkeligheten i dagens arbeidsforhold for svært mange. Ta det enkleste først; en arbeidstaker innen et konsern med virksomheter i flere land, kan bli bedt om å arbeide snart i det ene landet, snart i det annet, osv. Her vil det være viktig å ha regler som angir hvilket lands rett som får anvendelse, dersom det oppstår tvister i arbeidsforholdet. – Men vi ser også en tendens til at virksomheter i Norge blir kjøpt opp av utenlandske foretak, slik at den reelle beslutning av betydning for videre drift blir truffet annensteds enn i den norske virksomhet. Lovutkastet tar ikke opp disse spørsmålene.

Arbeidsgiveransvaret Forøvrig er det også en helt klar tendens til at en virksomhet splittes opp i en rekke delvirksomheter – f.eks. ved at det etableres en rekke datterselskaper under et morselskap, og slik at de forskjellige datterselskaper har forskjellige deler av driften av den samlede virksomhet. – Er da arbeidsgiveransvaret i enhver henseende begrenset til det enkelte datterselskap, eller kan det påhvile hele konsernet? Hvem skal arbeidstakerne forholde seg til, den formelle eller den reelle arbeidsgiveren? I slike tilfeller kan ledelsen bestemme over arbeidsplasser helt andre steder enn der den selv befinner seg. – Så grunnleggende forhold burde vært inngående behandlet i lovutkastet.

– Beholde arbeidskraften
– Vi befinner oss i kunnskapssamfunnet. Kunnskapsbedrifter er helt avhengige av sine ansatte, enten det er snakk om professorer, journalister, selgere, prosessoperatører osv. Uten arbeidstakere med spesialisert og allmenn kunnskap er det ingen virksomhet lenger. Som arbeidsgiver ville jeg da ikke være så opptatt av hvordan jeg skal bli kvitt folk, men heller hvordan jeg skal beholde dem. Jakhelln mener det er et dilemma at virksomhetene gjerne vil beholde dyktige og flinke ansatte, samtidig som de vil kunne bli kvitt dem når de ikke har bruk for dem lenger. Dette perspektivet er omtrent ikke berørt i lovforslaget. – Hvis en ønsker stabil arbeidskraft, kan en ikke samtidig ha en regel som gjør at en lettvint kan kvitte seg med de ansatte. Det må ligge en påregnelighet bak. En bedrift kan godt tilkjennegi overfor ansatte at her blir man maksimalt i tre år, men da får man et perspektiv innad i bedriften som er som et barberblad, det skjærer like godt i begge ender. De ansatte inviteres ikke til å satse fremtiden sin i en slik bedrift.

Overgangssum?
Som et apropos nevner professoren den utviklingen som har funnet sted innen fotball, der klubbene må betale mye i overgangssum for dyktige spillere. Prinsipielt kunne man tenke seg tilsvarende ordninger for arbeidstakere, for eksempel en skattejurist som er lært opp i et mindre firma, men får et jobbtilbud fra et av de store, kjente advokatfirmaene. En typisk situasjon i arbeidslivet nå er ansatte som får mer langvarig videreutdanning på arbeidsgivers bekostning, men som til gjengjeld må binde seg for en viss periode i arbeidsforholdet. Denne utviklingen, og de rettslige spørsmål som dette reiser, finnes det ikke et spor av i lovforslaget.

– Hvem er arbeidstaker?
– Jakhelln er heller ikke fornøyd med behandlingen av arbeidstakerbegrepet. Her kommer det ingen innspill gjennom lovforslaget. Man har valgt det enkleste – å la HMS-delen få anvendelse også overfor innleide arbeidstakere og konsulenter m.v. – men forøvrig å legge gjeldende rett til grunn. Lovutkastet har ikke tatt den utfordringen som ligger i spørsmålet. Når vil for eksempel en frilanser gli over til å bli fast ansatt?

Etterlyser dynamikken
Forslaget til formålsparagraf har fått mye kritikk, blant annet fordi det tar med virksomhetenes og samfunnets behov i tillegg til arbeidstakernes. Nå er det selvsagt slik at det er i samfunnets interesse at arbeidsmiljøet i virksomhetene er bra, og at virksomhetene går bra; det er en forutsetning for trygge arbeidsplasser. Men når dette trekkes inn i formålsparagrafen synes Jakhelln at man «blander kortene». Det er fortsatt slik at det er bedriftsledelsen som utøver styringsretten, og det er fortsatt slik at den enkelte arbeidstaker har en begrenset innflytelse på bedriftsledelsens beslutninger, og på utformningen og innholdet av egen jobb-situasjon. Det tradisjonelle underordningsforhold for arbeidstakere er stadig fundamentet for arbeidsretten, og av den grunn er det vesentlig at formålsparagrafen fokuserer på behovet for å verne og trygge arbeidstakernes situasjon – innen de rammer som ellers gjelder. Av samme grunn er det viktig at også dynamikken i samfunnsutviklingen avspeiler seg i formålsparagrafen, og ikke bare i forhold til HMS-delen av lovforslaget.

En rekke mangler
Den lovtekniske gjennomgangen som forslaget innebærer, synes Jakhelln er grei nok på mange områder, men han er meget overrasket over at utvalget ikke har tatt med en rekke lover og bestemmelser som naturlig hører hjemme i en slik lov. Det gjelder for eksempel ferieloven, konkurranseklausuler, og permitteringslønnsloven. Forskriftsbestemmelsene om hjemmearbeid (fjernarbeid) burde ha vært løftet frem og gitt et eget avsnitt i loven. I et litt videre perspektiv kunne han også tenke seg at for eksempel tjenestemannsloven, sjømannsloven, lov om personell i forsvaret osv. ble innarbeidet som egne avsnitt i en fremtidig arbeidslivslov. – Hele Arbeidslivutvalgets forslag burde kanskje heller vært et første trinn i en fullstendig gjennomgang av alt regelverk og alle forhold som har relevans til en ny og moderne arbeidslivslov. Sitat 1: Som arbeidsgiver ville jeg ikke være så opptatt av hvordan jeg skal bli kvitt folk, men heller hvordan jeg skal beholde dem. Sitat2 : – Hvis en ønsker stabil arbeidskraft, kan en ikke samtidig ha en regel som gjør at en lettvint kan kvitte seg med de ansatte.

Personvern og cookies