Lovforslag i IA-avtalens ånd

(2005)

Det tok 21 år før Arbeidervernloven av 1956 ble avløst av Arbeidsmiljøloven. Nå har det gått nye 28 år, og det har skjedd voldsomme endringer i arbeidslivet. Ny teknologi har endret arbeidsformer og arbeidsorganisering, langt flere kvinner deltar i yrkeslivet, tjenesteytende yrker er blitt vanlig, mens antall tradisjonelle industriyrker har gått tilbake. Anstrengelsene med å skape et inkluderende arbeidsliv har skapt et nytt klima for partene i arbeidslivet og myndighetene, og det er først de siste månedene at IA-avtalen er blitt allment anerkjent, for det er faktisk så kort tid siden at sykefraværstallene begynte å synke i tråd med intensjonene. Utviklingen i norsk og internasjonalt arbeidsliv levner ingen tvil om at det er behov for en lov som er mer tilpasset «den nye tid». I den forbindelse er det interessant å lese de ulike kommentarene til lovforslaget. Både arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene er misfornøyde med sentrale deler. Støyen er høyest rundt spørsmål om fleksibel arbeidstid, lettelser i bruken av midlertidige ansettelser, stillingsvernet og retten til å stå i en stilling mens en oppsigelse behandles i rettsvesenet. Dette er naturligvis viktige spørsmål, men også helt forutsigbare innvendinger. Noe også arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten har forstått til fulle. Derfor har han forberedt seg grundig på å møte argumentene fra begge sider. Men er disse innvendingene vektige nok til å velte hele loven; eventuelt få til en omkamp etter Stortingsvalget i høst? Jeg tror at en omkamp er et dårlig alternativ. Lovforslaget har skjerpet og presisert kravene til systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Overtidsbestemmelsene er strammet til i forhold til innstillingen fra ALLU(selv om det finnes hull i forslaget som kan åpne for 13-timers arbeidsdag). Vernet mot diskriminering i arbeidslivet er styrket, og det er innført en beskyttelse av «varsleren» på arbeidsplassene. Det er slått fast i §3-5 at arbeidsgiver har plikt til å gjennomgå opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid. Nå bør det utarbeides en forskrift som klargjør hvilke krav som bør stilles til opplæringen; varighet, innhold etc. Det bør være en del av revisjonen å sjekke om arbeidsgiver har gjennomgått opplæring. Dessuten er loven mer lese- og brukervennlig i sin oppbygging. Endringer er fortsatt mulig, og hvis vi ser bort fra de høyst forutsigbare motsetningene, er det flere mulige forbedringsområder. Blant annet: Definisjonen av arbeidsgiverbegrepet må skjerpes. Globaliseringen er stikkordet her. En arbeidstaker i et konsern med virksomheter i flere land, kan bli bedt om å arbeide snart i det ene landet, snart i det annet. Her er det viktig å ha regler som angir hvilket lands rett som får anvendelse, dersom det oppstår tvister i arbeidsforholdet. Lovforslaget, blant annet §8, styrker de tillitsvalgtes rett til medvirkning og informasjon. Det er imidlertid en svakhet at verneombud/hovedverneombud ikke eksplisitt er nevnt i denne paragrafen. Det vil bli en kilde til mange konflikter i virksomhetene. De politiske partiene bør nå bruke tiden fram til stortingsbehandlingen til å finne konstruktive endringer som kan styrke loven, slik at den i praksis blir en lov i IA-avtalens ånd, slik formålsparagrafen legger opp til. Arbeidsmiljø nr. 2- 2005

Personvern og cookies