Løsemiddelskader – hva må gjøres?

Tekst:  Håkon Lasse Leira (2002)
I vår skrev jeg i denne spalta at løsemiddelskader er bedriftshelsetjenestens ansvar, og jeg mente da ansvar for å forhindre at løsemiddelskader oppstår. Personer med løsemiddelskader plages av hukommelsessvikt og mangelfull konsentrasjonsevne og det finnes ingen behandling for dette. Løsemiddelskader må derfor forebygges og det er bedriftshelsetjenesten, som arbeidsgivers forlengede arm, som har kunnskap og myndighet til bevirke redusert eksponering, når det er nødvendig for å forhindre skader. Det meldes fortsatt mellom 50og 100 nye tilfeller hvert år .
Når er det nødvendig å redusere eksponeringen? For mange kjemiske stoffer finnes det administrative normer som angir hva som anses som forsvarlig eksponering. Normene angir den konsentrasjonen som en arbeidstaker skal kunne utsettes for gjennom en 8-timers dag i hele sitt yrkesaktive liv, uten å ta skade. Det finnes normer for de fleste vanlig brukte løsemidlene, men når det gjelder å forhindre løsemiddelskader (i betydningen kronisk hjerneskade) er ikke disse normene til noen hjelp. Normene for løsemidlene er nemlig satt ut fra helt andre effekter enn kronisk hjerneskade. Som oftest er de satt ut fra hvilke konsentrasjoner som vil kunne forårsake slimhinneirritasjon. Vi mangler nemlig kunnskap om hvilke doser som må til for å gi kronisk hjerneskade. I det hele tatt har vi en manglefull forståelse av hvordan en løsemiddelskade oppstår. En mulig forklaring er at løsemidlene først forstyrrer, og etter hvert ødelegger, muligheten for overføring av signaler i og mellom ulike deler av hjernen og at selve tenkeprosessen dermed hemmes.

Nødvendig dose.
Spørsmålet om hvilke doser som må til for å gi en løsemiddelskade har vært debattert lenge. Etter hvert har det festet seg en tommelfingerregel om at ti års daglig eksponering i arbeid er et minimum. Dosen er produktet av konsentrasjon og tid, og ti års-regelen forutsetter en eksponering på linje med det som er vanlig i de aktuelle bransjene. Om konsentrasjonene har vært høyere forventer en skader etter kortere tid. Det har vist seg at arbeidere som eksponeres for løsemidler er ulikt mottakelige for å bli skadet. I ekstreme tilfeller ser vi at noen kan arbeide 40 år uten skader i et miljø hvor andre får skader etter få år. Vi har lite kunnskap om årsaken til denne ulike mottakeligheten. Dersom løsemidlene virker sammen med andre mulige årsaker til hjerneskade kan det forklare at noen blir tidlig skadet. Slike andre årsaker kan for eksempel være gjentatte hjernerystelser, alkoholmisbruk, for høyt blodtrykk gjennom mange år og stoffskiftesykdommer. Dette kan nok forklare noe av den ulike mottakeligheten, men ikke alt. En annen forklaring kan være forskjeller i genetisk utrustning. Det kan være sånn at medfødte, genetisk bestemte forskjeller i evnen til å bryte ned stoffer som kroppen opptar, er av betydning. Noen av oss vil altså, fra naturens side, tåle høyere doser enn andre. Med vår nåværende kunnskap er det ikke mulig å plukke ut dem som tåler mye. Det er egentlig ikke så viktig heller, for selv om en kunne komme på den ideen at bare de som hadde effektive nedbrytningssystemer ble satt til eksponert arbeid, ville en jo , ved nærmere ettertanke, fort finne ut at det er en uholdbar ide.

Allergi?
Dette at vi er ulikt mottakelige for løsemiddelskade har ingenting med allergi å gjøre. Allergi er en helt spesiell reaksjonsmåte som kroppen kan utvikle etter gjentatt kontakt med stoffer som kroppen oppfatter som fremmede. Typisk for allergiske sykdommer (men ikke bare for dem!) er at en reagerer på ørsmå doser av stoff som en tidligere tålte. En løsemiddelskade er ingen allergisk sykdom. Løsemidler gir ikke allergi, med ett unntak. Terpentin kan gi allergisk eksem, men det er sjelden.

Risikovurdering.
Spørsmålet om hvilken dose løsemidler som må til for å gi en løsemiddelskade er det umulig å besvare presist. Det varierer fra person til person. Hvordan skal en da vite når eksponeringen må senkes? Jeg tror en må ta utgangspunkt i reaksjonene til de som arbeider med stoffene. Dersom de får problemer med trøtthet, kvalme, hodepine eller svimmelhet er det tegn på at konsentrasjonen er for høy og at risikoen for å utvikle varig skade er til stede, uansett hva eventuelle måleresultater måtte vise. Dersom ingen rapporterer om slike plager kan det bety at forholdene er akseptable, men, slik arbeidslivet nå engang er, det kan også bety angst for represalier. Dersom ingen klager bør det gjøres målinger og en bør satse på å få konsentrasjonene under, anslagsvis, en tredjedel av normen. En slik risikovurdering ut fra intervju med de eksponerte og ut fra resultatene av målinger, er det bedriftshelsetjenesten som må foreta. Å få gjennomført de tiltakene som risikovurderinger munner ut i er det selvsagt arbeidsgiver som har ansvar for. Hva så med de bedriftene som på tross av plikt til det, ikke har noen bedriftshelsetjeneste? Det er Arbeidstilsynets ansvar å følge opp bestemmelsene om bedriftshelsetjeneste, men i praksis er ikke etaten sterk nok til å få gjort noe med dette problemet. Arbeidstakerne i slike bedrifter står svakt om de ikke har en sterk fagforening i ryggen, og det er det ikke mange av dem som har. De er dermed overlatt til seg sjøl og dermed nærmest prisgitt sine genetiske forutsetninger! Før alle løsemiddelarbeidere blir tatt vare på av en god bedriftshelestjeneste må vi regne med nye ti-talls skader hvert år.

Personvern og cookies