Liddelibom

Tekst: Kai Holtan (2004)

– Det er akkurat som å være i Spania, meldte Pendlern plutselig. Vi tøt øyet ut. Forbi morgentogvinduene suste rimskjeggede greiner på svartnakne trær. Himmelen hang grå som grøt. Underveis syklende til vår nesten nedlagte stasjon hadde vi observert privatbilister med ilter kondensånde skrape kikkhull i matte frontruter. Absolutt intet minnet om klima egnet til å tiltrekke seg fremskrittpartihypnotiserte pensjonister. – Hva er det du sier? undret vi bekymret. – Det er ikke jeg som sier det, sa Pendlern, på tross av at det beviselig var ham. Så skakkhørte er vi ikke. – Jeg siterer fra avisen, la han oppklarende til. – Et intervju med et gledesstrålende, eldre ektepar med stinn handlevogn. De hadde vært inne på en Lidl-butikk og var i ekstase. Endelig en skikkelig billigkjede i Ola Dunk-Norge. – Men Lidl er da ikke noe særlig billigere enn Rema 1000, mente vi, for vi hadde forsket i materien. Et prosjekt som var vanskelig å unngå, ettersom alle aviser hadde krydd av undersøkende journalistikk. Noen lusekroner i Lidls favør var uansett ikke nok til å få oss til å svikte vår nære Rema-filial med trivelig butikksjef og opprinnelsestrygg mat. – Neivisst, samtykket Pendlern, – men det har de klart å innbille publikum og presse, ved å holde absolutt kjeft, og dermed få gratisomtale verdt millioner reklamekroner. Men jeg ante ikke at du var så begeistret for Rema? – Tja, de har intelligent fiffige reklameboards, sa vi. – «Kjøp nå, betal nå,» for eksempel. «Elleville dager på Rema 1000: Ketchup og sennep har byttet plass.» Eller min favoritt: «Italiensk uke: Spaghetti, tomatsaus og hårgelé.» Pendlern trakk på skuldrene. – Kan så være. Uansett setter jeg ikke min fot hos Lidl, som er beryktet for nedverdigende behandling av sine ansatte. Selv om de visstnok ikke tør annet enn å oppføre seg noenlunde ordentlig her i Norge. Der kan du se hva en sterk fagbevegelse betyr. Så får heller Høyre kalle det samrøre så mye de vil. – Denne billigmatjakten er blitt en slags kjedereaksjon etter dominoprinsippet, mente vi. – Nordmenn drar til Sverige for å harryhandle, svenskene til Danmark, danskene til Tyskland og tyskerne til Polen. Men hvor drar polakkene? Bortsett fra til EU og Norge, som ambulerende billigarbeidere? Pendlern trakk på skuldrene. – Egentlig er det ålreit. Til slutt jämnar det ut sig, som svensken sier. Men det blir det liddeli kjedelig. Hva skal da norskingene klage på? Nåja, de finner nok på noe, kjenner jeg oss rett.

Personvern