Krevende håndballdemokrat med suksess

Tekst: Vemund Jensen (2005)

 

– Mange tror at jeg er veldig snill og mild og superdemokratisk og godhjertet. Men jeg er rimelig krevende for den enkelte spiller, sier Marit Breivik og krever å bli trodd.

Vi er på Håndballforbundets hovedkontor på Ullevål stadion hvor landslagstreneren prøver å knuse noen av mytene rundt seg selv. – Det forplikter å være med på landslaget. Ingen fortjener å høre til et bedre landslag enn det de er villige til å være med på å skape selv, fortsetter hun. Breivik har ikke sitt eget kontor i forbundets lokaler. Hun er her ikke nok til at hun synes det er nødvendig, så vi ender opp inne i en liten boks av et møterom. En blank tavle på en vegg, en skittengrå taktikktavle og en kalender med alskens håndballdatoer på en annen. Gjennom klemmen på glassdøra hører man surret fra landskapet hvor de rundt regnet 30 personene som utgjør sentralleddet av håndball-Norge utfører sitt daglige virke. Men hun forsikrer oss om at hun har et fint hjemmekontor.

Petimeter-Marit
Allerede dagen etter får rundt 50 håndballspillere fra det ganske land bryne seg på Breiviks forpliktelser. Det er en årlig samling hvor yngre spillere fra flere landslag får lov til å prøve seg sammen med de voksne på A-landslaget. En første smak på hva som venter, hvis de bare står på og oppfyller landslagssjefens krav. De er midt i en slags stillestående trestegs-øvelse. Landslagstreneren oppmuntrer jentene i sin gruppe til innsats før hun med petimeter-nøyaktighet måler hvert hopp og noterer lengden i boka si. Tar seg tid til å instruere en og en i riktig hoppteknikk. Tiltaler alle med fornavn uten stjålne blikk på noen jukselapp. I løpet av de to timene treningsøkten varer har hun vært innom 10-15 av de yngre spillerne for en kort prat. Hun roper oppmuntrende ord på tvers av hallen under den avsluttende kondisjonsøvelsen, og noen av jentene løper til de stuper. At det ble håndball på Breivik selv var mer tilfeldig. Hun drev med både håndball, langrenn og terrengløp i ungdommen og hadde egentlig tenkt å satse på langrenn. Så ble to bakspillere på Nesseguttens håndballag gravide samtidig. Den da 16 år gamle ambisiøse Levanger-jenta lot seg overtale til å fortsette med håndball. Derfra gikk hun videre til elitelaget Skogn, hvor det ble både serie- og cupgull og 140 kamper i den norske landslagsdrakten. – Det er mye mer aktivitet for de som spiller nå, både flere mesterskap og samlinger, og mer trening, selv om vår generasjon trente mye vi også. Også er det blitt mye mer fokus fra media og større interesse blant publikum. Hun synes nesten det kan bli litt vel mye sport i mediene. Det kan gå over alle støvleskaft innimellom, som hun selv sier det. Som aktiv likte hun selv best trenere som var åpne. – Jeg synes det var bra med de trenerne hvor jeg fikk lov til å blande meg litt. Så jeg har funnet ut at det kanskje bodde en trener i meg tidlig.

Nødvendige valg
Allerede som 14-åring begynte hun å trene yngre spillere. Hun har lært mye siden den gang. Nå har hun hatt det øverste ansvaret for landslaget i 11 år og er blitt sikker i rollen sin og på hva som fungerer og ikke fungerer i jakten på gull. Ikke minst hva som skal til for å prestere og hvordan man skaper et arbeidsmiljø som ikke er til hinder for dette. Et sentralt ord i så måte er team. Breivik har et stort støtteapparat rundt seg, hvor de sammen prøver å følge opp den enkelte spiller på et individuelt plan. Håndballandslaget er i snitt sammen en uke per måned, da gjerne 24 timer i døgnet. Da er det viktig at også det sosiale fungerer. – Vi prøver å skape en interesse blant spillerne for å bli kjent med hverandre. Det betyr ikke at du blir bestevenn, det er ikke naturlig. Men når du skal være sammen i 80-90 dager i året, så er det ålreit å ha kastet ball med alle og kanskje bodd på rom sammen. Og romlisten er jeg ikke særlig demokratisk med. Jeg gjør det gjerne sånn at de ferske på en samling blir satt på rom med de mer garvede spillerne. Så får de rutinerte litt ekstra ansvar for å skape trivsel for de nye som er nervøse første gang de er med, forklarer Breivik. Det følger mange privilegier med jobben, men også noen tøffe, men nødvendige valg. Det er for eksempel ikke plass til alle på laget. – I starten brukte jeg mye energi og gruet veldig for å sette ut folk, men det har blitt bedre etter hvert. Det er et konkurranseforhold som går over tid, og det er sjelden at du ikke er aktuell igjen i januar om du mister muligheten i november. Vi har ikke så mange som er reelle kandidater til et mesterskap, så vi må ta veldig godt vare på de som er så gode, sier Breivik. De fleste skiftene på laget kommer faktisk på grunn av skader. – Det er kanskje bare to-tre spillere som ikke blir tatt ut på laget i forbindelse med et mesterskap. – Blir ikke de sure? – Ja, men de har rimelig bra selvinnsikt og om de ser valget annerledes, har de gjerne respekt likevel, for det er dette som er min rolle. Men vi har alltid god kontakt med dem og følger dem opp på hva de bør forbedre. Vi slipper aldri tak i dem. Landslagstreneren gir hele tiden rolige, veloverveide svar, uten de store faktene. Men hun liker å understreke begreper som målsettinger og kompetanse med å heve hånda for å understreke hvilket nivå hun snakker om, så innimellom beveger en eller begge hendene seg i små og store sirkler et sted rundt øyenhøyde. Bordhøyden er ikke tilstrekkelig for dette nivået

På hjemmebane
Hun sitter i en rød Adidas-hettegenser med strategisk plasserte sponsormeldinger. Småsmiler og prøver å holde fokus på fag. Skal ikke avsløre for mye av den private sfæren og når hun først gjør det, er det ofte gjennom svar hun har brukt noen ganger før i samtaler med journalister. Men litt av seg selv gir hun tross alt. Temaet ekteskap er det vanskelig å unngå. Breiviks nåværende ektemann jobber nå engang på samme hus. Niels Hertzberg, som tidligere var generalssekretær og overordnet Breivik, men nå jobber som strategisk utvikler i forbundet, har vært landslagstrenerens livsledsager siden 1997. Det kan bli mange enslige kvelder med en kone som har nærmere 150 reisedøgn i året. Det er noe av det som er mest slitsomt i en jobb som dette, synes Breivik. Så når de har samling på Toppidrettsenteret, slik de har denne helgen, lurer Breivik seg hjem på kvelden når fellesdelen av samlingen er ferdig for dagen. Det er selvfølgelig praktisk med en ektemann med kompetanse på feltet. De kan diskutere fag både på jobb og hjemme. – Jeg har jo ofte med meg noe hjem, så for oss kan det være naturlig å tenke høyt med den andre om det en er midt oppi. Men så sier vi ofte at nå er jobbdagen ferdig. Det kan vare i nøyaktig et kvarter noen ganger, mens det andre ganger kan vare resten av kvelden, sier Breivik og ler. Hun har ikke barn, men liker å samle familie og venner, når hun først er hjemme. Siden hun er mye innendørs i jobben, er hun glad i å ta turen ut. Med bopel i Holmekollen blir det ofte turer i Marka. På ski om det er snø. – Men det er ikke slik at jeg må gjøre noe hele tiden. Jeg kan bare slenge meg oppi sofaen eller tv-stolen og duppe til ting, avslører Breivik. En varm dukkert i badekaret er også deilig når hun skal koble helt ut.

Kaklende, illsinte haner
Hun er akkurat kommet hjem fra herre-VM i Tunisia. En tur hun tar både for å hente faglig inspirasjon og for å få et avbrekk sammen med mannen. Hun er ikke redd for at herrenes suksess skal stjele fokus fra damelaget. – Det er plass til begge kjønn. Noen av oss er jo overbeviste om at det er 50 prosent kvinner og cirka 50 prosent menn i Norge og at det kan gjenspeile seg i interesse for lagene. Uansett tror jeg håndballen står sterkere når vi har internasjonalt nivå både på kvinner og menn. – Men begynner du å kikke på fordelingen på sportssidene.. begynner hun. – Jeg kan ikke begynne å kikke på det for da blir jeg så hengt opp i det at jeg… Hun lar svaret henge i luften. Da må det jo bli litt snakk om likestilling innen idretten. Breivik er en hønemor i flokken av kaklende, til tider illsinte haner i den internasjonale trenerverdenen. – Det er en konservativ kultur. Men det går ikke an å si at det er noen menn som står i veien hele tiden heller. Vi trenger flere jenter som aktivt må bli med å snu denne kulturen samtidig som vi rent praktisk legger til rette for at det er mulig å kombinere det å være mor med jobben som trener. Selv har hun fått føle på kroppen forskjellen som gjøres mellom menn og kvinner. Da hun overtok som trener etter Ivica Rimanic i Byåsen i 1988 var det relativt sjelden med kvinnelige trenere. – Da var det masse spørsmål fra journalistene om jeg torde dette. Da tenkte jeg, at det var da forbasket. De hadde jo aldri spurt en mann med x antall landskamper og den idrettsfaglige ballasten jeg har om han torde. Det er mange gammeldagse kjønnsroller som henger igjen. Etter fire år i Byåsen hvor de stort sett vant alt og en periode i Larvik som ikke var mye dårligere, fikk hun spørsmål om å overta landslaget. – Da fikk jeg de samme spørsmålene – tør du dette? Men jeg tenkte at siden laget ikke hadde gått til topps ennå, så kunne i hvert fall det være et arbeidsmål. Og resten er historie.

Individets frihet
Hvor veien går videre vet hun ikke ennå. I disse dager bestemmer hun seg for om hun skriver under på en ny landslagskontrakt. Uansett fortsetter hun ikke som landslagstrener frem til hun blir pensjonist. – Det blir nok til at jeg begynner med noe innen personal- eller organisasjonsutvikling. Om det blir idrett eller ei, vet jeg ikke, men det blir i hvert fall noe med menneskelige ressurser. Fremdeles mener hun at hun har mye å hente som trener og leder. Mest på evnen til å lytte til innspill og gi spillerne frihet. – Det er ennå langt igjen. Jeg kan gi spillerne mye mer medbestemmelse enn de har i dag. Det tar tid å få dem til å tro på seg selv, slik de at kommer ut med alle ressursene sine. Jeg tror oppriktig på ikke å begrense den enkelte. Vi skal ikke si at sånn og sånn er det, da slutter de å tenke selv. Det er mye mer spennende hvis de kan komme med forslag til meg om hvordan de vil gjøre ting. Det har jeg tro på. Arbeidsmiljø nr.1 – 2005

Personvern