Klokkeklang og Svalbardtrang

Tekst: Grethe Ettung (2010)

 

Klokkenist Vegar Sandholt (42) lever og ånder for klokkespill, men ser fram mot sprengkulde og solløse feriedager på Svalbard i februar.

Osloensernes piping om kulda så fort blågradene knitrer seg nedover gradestokken, bare fnyser han av. Sandholt er jo tross alt oppvokst på Eidsvoll, og Mjøskulda er ikke å spøke med.

Himmelske toner

Vi befinner oss 66 meter over bakken, i Oslo rådhus sitt østre tårn, en nær-himmelen-opplevelse i bokstavelig forstand.
I et bitte lite værelse, rett under 20 tonn med klokker, er det installert et stokklaviatur og et øvelsesklaviatur, mer er det ikke plass til. Stokklaviaturet er forbundet med 49 klokker som forlyster byens borgere og besøkende med melodier hver hele time fra klokken 07.00 og fram til midnatt. Den største klokka veier hele 4.000 kilo, mens den minste kan skilte med 14.
I dag byr Nordens største klokkespill og klokkenist Sandholt på en liten konsert. I 20 musiske minutter vil klokkenes kolver danse etter noter av Chopin, Schumann og Mahler, ispedd originalmusikk for klokke­spill. Intenst og konsentrert nærmest hamres melodiene ned på klaviaturet, innimellom med knyttnevene, bløtt og hardt om hverandre.
To, tre, fir … Sandholt teller halvhøyt.
Notene ser ut som pianonoter, og for å spille de mindre klokkene benytter klokkenisten hendene. For å spille de største klokkene derimot, brukes føttene på to rekker av pedaler tilsvarende de sorte og hvite tangentene på et piano.
– Det er mye den samme tilnærmingen til et stokklaviatur som til et piano, det å spille dynamisk på instrumentet og skape de riktige klangene. Og det er ikke så anstrengende som det kanskje ser ut som, smiler han, – men det er greit med litt muskler i beina!

Lennon og Metallica

– Dette er jo byens musikkspill, det betyr at jeg må spille musikk som alle kan like.
Den største utfordringen, synes Sandholt er den manglende kontakten med publikum. Men han får jevnlig respons fra folk han treffer på gata, samt hilsener og musikkønsker via sms og e-post. En telefon fra Radio Tango forårsaket en ny vri hver onsdag adventstida igjennom. «Vi tenner våre lykter» og «Jon Blund», ble avløst av låter fra det amerikanske metal-bandet Metallica, John Lennon og flere. Nærradioen oppfordret folk til å gjette hva Sandholt spilte. De noe annerledes rytmene ble et populært innslag. Det ble også stykket han plukket ut da USAs president Barak Obama ankom Rådhuset i tilknytning til fredsprisutdelingen. Presidenten ble ønsket velkommen med Oscar Petersons «Hymn to freedom» fra klokkespillet.
– Jeg synes det var naturlig å velge dette stykket som Peterson i sin tid dedikerte til Martin Luther King og hans kamp for frihet og rasemessig likhet, konstaterer Sandholt.

Klokkespill med dronning Sonja

Klokkenisten synes det er kjærkomment med selskap i tårnværelset. Han har hatt både barnehagebarn og skoleelever på visitt, foruten turister og andre besøkende i Rådhuset.
– Jeg har søkt om å bli en del av Den kulturelle skolesekken, og ønsker meg et samarbeid både med kulturskolene og Norges musikkhøgskole. Skal tradisjonen leve videre og ikke dø ut, må vi klokke­nister vise fram klokkekulturen.
Som sagt, så gjort. Etter kun et halvt år på klaviaturkrakken i Rådhuset, søkte like godt Sandholt om å få legge klokkenistenes verdenskongress, World Carillon Federation, til Oslo i 2004. Sandholt fikk ja, det fikk han også fra dronning Sonja.
– Dronningen kjente godt til klokkespill, og hun hadde vært her på omvisning. Det betydde svært mye at hun takket ja til å være kongressens høye beskytter. Det går ennå gjetord om Oslo-kongressen, forteller en stolt klokkenist.
Fjorten dager før kongressen innviet Uranienborg kirke sitt klokkespill, dermed kunne hovedstaden skilte med tre klokke­spill innenfor et lite område: Oslo rådhus, Oslo domkirke og Uranienborg kirke.

Ring Vegar

I Norge er klokkespill-tradisjonen ung, mens andre byer i Europa har hatt tårn med urverk og klokkespill siden 1300-tallet. Før tårnurverkenes tid var det vekternes oppgave å klatre opp i klokketårnet og slå timeslagene for hånd. Etter hvert ble det behov for å varsle byens borgere med voorslag, som en innledning til timeslaget. Fire mindre klokker, en carillon, spilte en kort melodi, da visste folk nede på gaten at riktig tid straks ville bli kunngjort. Etter hvert økte antallet klokker, og voorslaget ble etter hvert utviklet til et ritornell, et slags refreng.
Siden 1952 har rådhusklokkene kunngjort tiden med voorslag, timeslag og ritornellspill.
I år 2000 skulle Oslo by feire sitt 1000-års jubileum, samtidig var det 50 år siden Oslos «storstue» ble innviet. I tilknytning til feiringen ble det bestemt at en del av klokkene skulle skiftes ut, de var porøse, ustemte og klangen var heller semmer. I tillegg skulle antallet klokker økes fra 38 til 49. Domorganisten i Oslo domkirke var den som den gang sørget for at klokkespillet ga lyd fra seg. Han hadde mer enn nok å gjøre på Stortorget, og hadde følgende forslag overfor rådhusforvalteren:
– Ring Vegar!

Første norske klokkenist

Telefonoppringningen resulterte i et engasjement som klokkenist i Oslo rådhus, og klokkespillstudier i Danmark.
– Klokkespill var helt fremmed for meg, forteller Sandholt, som hadde studert kirkemusikk, orgelspill og kordireksjon.
Som første nordmann avla han diplomklokkenisteksamen ved Den skandinaviske klokkenistskole i 2005. To år seinere debuterte han i København etter fullført solistklasse.
Når klokkespillet i Rådhuset daglig forsyner borgerne med voorslag, timeslag og ritornellspill, betyr ikke det at klokke­nisten sitter stand by. En computer sørger for at kolvene settes i sving. Musikken som Sandholt komponerer og arrangerer, skriver han inn på en laptop og overfører deretter filene til computeren. Onsdager klokken 13.00 er unntaket, da må klokkene lystre klokkenisten. Fra stokklaviaturet går det metallstrenger opp mot klokkenes ­kolver ved hjelp av en mekanisk trådforbindelse. Sandholt spiller en 20 minutters lang konsert, hvor variasjon av anslaget bestemmer klangens styrke og kvalitet. Og han sier med Mozart: «Jeg leter stadig etter toner som elsker hverandre».

Laura i tårnet

Sandholt er en aktiv herremann med mange jern i ilden. Foruten å spille konserter i inn- og utland, arrangere kongresser og festivaler, reiser han også rundt med et transportabelt klokkespill. Det kan tas med nærmest hvor som helst, publikum ser endelig klokkenisten på nært hold og klokkenisten kan spille sammen med andre musikkutøvere.
– Jeg har blant annet spilt duett med min tidligere elev, nå klokkenist i Uranienborg kirke, Laura. Da satt jeg utenfor kirken med det transportable klokkespillet, mens hun satt i tårnet.
Jeg har også spilt på Eidsvoll 17. mai, og hvert år deltar jeg på «Elvelangs». Sist satt jeg ved Akerselva i tre samfulle timer, men det gikk greit.
Han har kun ett krav: en stabel med Kvikklunsj!

Chet og Ella

Hjemme kan Sandholt gjerne ha det helt stille, eller han velger å lytte til vakker vinterjazz med Chet Baker og Ella Fitzgerald. Påfyll og inspirasjon henter han fra reiser, både i jobbøyemed og ellers.
– Jeg får mange ulike oppdrag og får delta i prosjekter, både her hjemme og ute. Det er det som gjør det så spennende med klokkespill.
I februar kaller Svalbard. Mens folk flest vil ha sol og varme i ferien sin, foretrekker Sandholt det kalde øysamfunnet som befinner seg midt mellom Norge og Nordpolen.
– Jeg har opplevd nærmere 50 minusgrader der oppe, sier han med et forventningsfullt smil.

Personvern