Killerqueen

Tekst: Grethe Ettung (2008)
– Kvinnelige misjonærer har ekte killerinstinkt, fastslår Elin Ørjasæter (46).

– Du så hyggelig at du bestilte kake, egentlig hadde jeg veldig lyst på noe søtt, konstaterer den forhenværende hodejegeren idet hun gyver løs på marvposteien. Vi sitter i den innerste avdelingen på Halvorsens Conditori, blant blondegardiner, gedigne veggspeil og fruer med permanentkrøll. Med kort sort jakke over en lys genser, sorte bukser og sko sklir hun rett inn i hva hun selv beskriver som et profesjonelt antrekk i den nye boka si: «Lederboka, hodejegerens beste tips». Og hadde hun kunnet velge, ville hun kun ha snakket om boka.

Selskapsdamer og hengelokk
At kvinner mangler killerinstinkt, og derfor unngår toppstillingene i næringslivet, er et Ørjasæter-utsagn mange vil nikke gjenkjennende til. Kvinnelige misjonærer er den eneste grupperingen som oppnår et killerinstinkt-stempel fra damen. – De setter karrieren foran familie og privatliv, og er en glemt yrkesgruppe som det er skrevet alt for lite om, fastslår hun. I tilknytning til styrekvoteringsloven og underskudd på kvinner i ASA-styrene, annonserte Ørjasæter en frykt for «selskapsdamer»; unge kvinner som blir valgt inn i styrene, og som uttaler seg slik de blir bedt om, og ikke utfordrer noen. Selv elsker hun å utfordre sitt publikum, og hun er ikke redd for å by på seg sjøl. Hos «Grosvold», på en fredagskveld i beste sendetid, fortalte hun om Ørjaseæter-hengeøyelokkene som hun fikk redusert ved hjelp av plastisk kirurgi. – Det at jeg har tatt et par plastiske operasjoner, har jeg aldri sett noen grunn til å holde skjult, kommer det bastant. Etter deltakelsen i «Grosvold» ble hun stoppet på gata, særlig var de noe eldre damene ivrige. – De syntes jeg var blitt så fin.

Trenger Nils
Utrolig nok har ikke den kontante damen lett for å si nei, og frekventerer derfor både tv-ruta, radiokanaler, avis- og nettspalter jevnlig. Redd for å bli kalt rikssynser er hun på ingen måte. – Det er på høy tid at ei dame blir erkjent som det! – Jeg sier som Thomas Hylland Eriksen, at man er da høflig, og blir man spurt om å stille opp i et debattprogram, så sier man ja. Har jeg derimot ikke anledning, så passer jeg på å foreslå en annen kvinne i stedet, ivrer hun. Da Ørjasæter skulle stille til et større portrettintervju for første gang, følte hun seg litt usikker, og ba om å få ha med mannen sin, forfatteren Nils Horvei. – Nils er min støtte! Han gir meg påfyll, han realitetsorienterer meg hver kveld og han bardunerer meg. Alle tror jo at jeg er så barsk og tøff, men jeg trenger Nils. Vet du hva Dagens Næringsliv kalte han i portrettet? Den outsourcede fornuft!

Avisoman med killerinstinkt
I dag er E24, nettsted for næringslivsnyheter, Ørjasæters arbeidsplass. Her skal hun kommentere politikk, arbeidsliv og økonomi. Det krever sin kvinne, ikke minst må hun holde seg oppdatert til enhver tid. – Da jeg startet i denne jobben, ble jeg beordret av sjefen min til å benytte de to første timene av arbeidsdagen til å få en oversikt over nyhetsbildet. Da tenkte jeg: Jøss, nå kan jeg leve av å lese aviser. Og for meg som ikke kan være dem foruten, var det jo nærmest som en drøm. Jeg frilanset som kommentator da jeg jobbet som hodejeger, så da jeg fikk dette tilbudet, var jeg ikke i tvil. Hun jobber i et ungt miljø: – Jeg kunne jo vært mora til flesteparten av dem, men jeg trives utrolig godt, smiler hun. Så godt at arbeidstid og fritid flyter over i hverandre. – Det er altfor mye fokus på at du sliter deg ut i jobben, men det er jo kombinasjonen jobb og omsorgsarbeid som sliter. Selv har hun vært heldig i den forstand at mannen har vært deltidsarbeidende, mens hun har gjort karriere. Han var den som holdt orden på votter og sokker, vasket klær og laget middag da guttene, Jo (20) og Leo (17), var små. Likevel ble det til tider vel mye hard jobbing på kona. Selv ikke en kraftig lungebetennelse hindret henne i å holde fordrag om kvinners manglende killerinstinkt for en samling ledere. Det endte i et sykehusopphold på ti dager. – Det gjorde noe med meg. Jeg fikk tid til å reflektere over egen helse og hva jeg ønsket å bruke livet mitt til. Noe som resulterte i nedleggelse av eget hodejegerfirma og en pause. – Jeg ville valgt annerledes skulle jeg velge på nytt, da hadde det blitt deltidsjobbing mens ungene var små.

Lederboka
Ørjasæter har lagt forhandler-, informasjonssjef-, hodejeger- og personaldirektørrollen bak seg. Erfaringene hun har gjort og lærdommen hun har opparbeidet seg, ønsket hun imidlertid å formidle videre, ikke bare via foredrag, men gjennom ei bok. Det medførte at hun sluttet som personaldirektør i Damm forlag for å kunne konsentrere seg fullt ut om skrivingen. – Jeg er genuint nysgjerrig, jeg elsker å prate med folk og få dem til å fortelle. Jeg er rett og slett utrolig fascinert av norsk arbeidsliv, bedyrer Ørjasæter. På spørsmål om det ikke er nok bøker om ledelse på markedet, svarer hun et absolutt nei. – Vi har de amerikanske bøkene om ledelse, de er gode, men ubrukelige i Norge. Videre har vi de norske, hvor mange av forfatterne er svært kunnskapsrike, men de mangler erfaring som ledere. Mitt mål var å skrive ei bok som var like god som de amerikanske, men tilpasset norsk arbeidsliv. I begynnelsen av boka tar hun oss med på kafé, siden blir det besøk i flere småbedrifter, vi er innom kommunesektoren og styrerommene i børsnoterte selskaper, til og med Øyerfjellet blir besteget. Hun tar opp alt fra nervesvake ledere til integritet, kleskoder og hvordan skape det beste laget, ispedd en god dose humor. – Lederboka står som en sluttfanfare over egen karriere, konstaterer hun, men det er ikke dermed sagt at hun gir seg med den. – Jeg kunne faktisk godt tenke meg å skrive ei barnebok igjen, sier forfatteren som allerede har to barnebøker på samvittigheten. Dessuten ønsker hun seg mer skjønnlitteratur fra norsk arbeidsliv.

Eplet og stammen
Med en litteraturkritiker, forfatter og professor til mor, og en oversetter og forfatter til far, er det kanskje ikke så rart at det å skrive ble en del av datteren Elins arbeidsfelt. – Jeg har arvet pappas evne til å tenke, og mammas evne til å få det ut, kommer det kjapt. – Mamma er en stor formidler, og pappa, som døde for to år tilbake, var uhyre kunnskapsrik. Hver dag tar jeg meg i å tenke at dette må jeg spørre pappa om. Og det er nysgjerrigheten som har drevet meg fra jobb til jobb. I tenårene var hun, etter eget utsagn, selvopptatt som sin mor og krakilsk som sin far. Derfor er det kanskje ikke så rart at det var sterke og selvsikre damer som Joan Baez og Joni Mitchell som prydet veggene på ungpikerommet og tonet ut fra kassettspilleren. Dagens musikkutvalg domineres av Nick Cave, Johnny Cash, Willy Nelson og andre mørke menn. Skjønnlitteratur, kino og teater har det blitt lite av, livet til mafiasjefen Tony Soprano og hans familie derimot, er god avslapning. – Både Nils og jeg er lidenskapelige Sopranos-tilhengere, erkjenner hun, nærmest henført.

Personvern