Kartlegging, risikovurdering og bedriftshelsetjenesten

(2005)

Kartlegging og risikovurdering av arbeidsmiljøet er en oppgave hvor små og mellomstore bedrifter virkelig trenger en god bedriftshelsetjeneste (BHT)!

Av Rikke Bramming Jørgensen Førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, NTNU

Når en bedrift får besøk fra Arbeidstilsynet, kan resultatet av besøket i en del tilfeller være at bedriften får påbud om at de må kartlegge og risikovurdere spesielle arbeidsmiljøfaktorer. Dette kan gjelde alt fra kjemisk eksponering til det mer moderne fenomenet: Tidspress. Organisatoriske forhold som kan føre til psykososiale problemer, har vært et satsningsområde for Arbeidstilsynet i perioden 2002-2006 og stadig flere bedrifter får pålegg innenfor dette området. For en liten bedrift kan det være en stor utfordring å svare på et slikt påbud. Dette var utgangspunktet for et prosjekt som er gjennomført blant åtte små og mellomstore bedrifter i Trondheim høsten 2004. Bedriftene ble bl.a. spurt om hvordan de forstod begrepene kartlegging og risikovurdering og hvordan de arbeider med det. De utvalgte bedriftene var alle lokalisert i Trondheims-området. Det var et kriterium at de var små eller mellomstore og at de skulle ha et visst kjennskap til kartlegging og risikovurdering. Fire bedrifter ble intervjuet om risikovurdering av kjemiske forhold og fire bedrifter ble intervjuet om risikovurdering av organisatoriske forhold som kunne lede til psykososiale problemer. Denne oppdelingen sikret tilgang til informasjon fra bedrifter med fysisk/kjemiske arbeidsmiljøutfordringer så vel som fra bedrifter som kan betegnes som kontorbedrifter og hvor arbeidsmiljøutfordringene lå på det organisatoriske og psykososiale plan.

Forståelse av begrepene kartlegging og risikovurdering
For de bedriftene som hadde produksjon og/eller verksted var kartlegging og risikovurdering tilsynelatende relativt kjente begreper. Når intervjuobjektet blev bedt om at uttrykke hvordan man forsto begrepene, kom det uttalelser av typen: «Kartlegging er å få oversikt over forskjellige farer på alle områder og sette det i system. Risikovurdering går på å finne ut hva hvert stoff utgjør av risiko, basert på hvert enkelt punkt som er kartlagt.» «Kartlegging er å forutse farer på bedriften i forhold til regelverket. Risikovurdering vil si å følge op kartleggingen for å sikre at bedriften ikke får økonomiske utgifter som følge av at ansatte skader sig, fordi de f.eks. ikke har brukt vernebrille.» Når de typiske kontorbedriftene ble spurt om det samme, var svarene ganske annerledes. Felles for disse bedriftene var at dette var begreper som var ganske ukjente og som de ikke så relevansen for på sin arbeidsplass. «Vi har ikke risiko på arbeidsplassen vår. Det er jo bransjer med «fysisk» arbeid som har risiko.» «Kartlegging av organisatoriske forhold er hvordan sjefen gjør jobben sin.» «Kartlegging er å kartlegge tilstanden. I en risikovurdering må vel hver enkelt tenke ut hvordan de synes det er, og så setter vi oss ned for å finne ut av alt det rare til slutt. Sikkert noe anonyme greier. Må så skrive en plan.» Når bedriftene deretter ble spurt om hvordan de arbeidet med kartlegging og risikovurdering i egen bedrift, var svarene forskjellige for de to gruppene. For produksjon-/verksted-bedriftene bar svarene preg av at man synes dette var et vanskelig område og at man ikke visste hva det innebar. Bedriftene var imidlertid ikke avvisende til at dette var relevant for dem. «Vi prøvde å gjennomføre en kartlegging ved å bruke Norsk standard «Krav til risikoanalyse» men ble usikre på om kartlegging og risikoanalyse var det samme. Dermed har det stoppet opp. Vi vet ikke hvordan vi skal gjennomføre en risikovurdering» «Vi har en ekstern person som gjennomfører risikovurderingene. Vi får resultatene, men vet ikke hvordan hun har kommet fram til det.» Kontor-bedriftene hadde et annet syn på relevansen av risikovurderinger i egen bedrift. Gjennomgående mente de at risikovurdering var noe som var relevant for andre bedrifter enn deres. Risikobegrepet ble assosiert mest med fysisk risiko og dermed et område som ikke var relevant for bedriften.. «Vi er så få og kjenner hverandre så godt, så folk sier i fra, eller så tar leder en prat med vedkommende dersom han f.eks. har jobbet mye overtid» «Vi trenger ikke risikovurdere, vi har jo arbeid hvor vi for det meste sitter i ro» «Vi har ikke behov for risikovurdering, vi er jo ikke akkurat en byggebransje. Risiko for helse ser vi derimot på. Vi har samtaler med de ansatte hvert år.» Internkontroll-forskriften sier at den som leder virksomheten plikter å sørge for systematisk oppfølging av krav regelverket stiller til HMS i bedriftene. Dette skal, ifølge forskriften, gjøres i samarbeide med arbeidstakerne og deres representanter. Resultatene i denne undersøkelse var at der var stor variasjon i nivået på HMS-arbeidet i bedriftene. Hos produksjon-/verksted-bedriftene hadde man begrepene vernerunde og stoffkartotek klart for seg, men det var varierende hvor systematisk bedriftene arbeidet med dette. Hos en av bedriftene var vernerunde og forslag til tiltak tidsmessig plassert før bedriftens årlige budsjettarbeid, mens andre bedrifter svarte at tiltak iverksatte man når ansatte sa fra eller når Arbeidstilsynet kom på tilsyn. Kun en av bedriftene hadde tatt et selvstendig initiativ til arbeidet med kartlegging og risikovurdering, og det på tross av at kjemikalieforskriften pålegger disse bedriftene at det skal gjennomføres kartlegging og påfølgende risikovurdering av kjemikalier. Hos kontor-bedriftene ble medarbeidersamtaler ofte nevnt som bedriftens HMS-arbeid. To av de fire virksomhetene hadde medarbeidersamtaler med faste intervaller. Ergonomirunde med en fysioterapeut/spesialist var et annet eksempel som ble nevnt – men da på initiativ fra BHT eller Arbeidstilsynet og ikke som et behov som ble avdekket av bedriftens eget systematiske HMS-arbeid.

Bedriftens syn på nytteverdien av HMS-arbeid
Det er vesentlig forskjell på bedriftenes syn på nytteverdien av HMS-arbeid, avhengig av om de er en del av et større konsern eller ikke. Bedrifter som er en del av et større konsern er mest positive. De har en personalavdeling som tilrettelegger HMS-arbeidet og skreddersyr informasjon og materiale til bedriften. For de små selvstendige bedriftene er HMS-arbeidet avhengig av hvor stort fokus daglig leder har på betydningen av dette. I flertallet av de selvstendige bedriftene ble HMS-arbeid betraktet som mer tidkrevende enn nytteverdien tilsa.

Bruken av BHT
Syv av de åtte bedriftene i undersøkelsen var tilknyttet en BHT. Flere av bedriftene var da også pålagt å ha BHT. Når det gjelder bruken av BHT-ordningen var det stor variasjon i hvilke oppgaver BHT hadde utført for bedriftene. Det varierte fra å ha utført målinger til samtale med ansatte, kontroll av stoffkartotek, deltatt på vernerunde og legesjekk. Gjennomgående så var det BHT som tok kontakt med bedriftene og ikke omvendt. Bestillingskompetansen hos bedriftene var lav i forhold til BHT, man var gjennomgående ikke klar over hvordan bedriften kunne nyttiggjøre seg BHT’s kompetanse og tjenester. Kun en av de åtte bedriftene brukte BHT aktivt og satte krav om hva de ønsket gjennomført. Dette er et tankekors. BHT-medlemskap er noe bedriften betaler for, og i en del tilfelle pålagt. Gjennomgående var det de små selvstendige bedriftene som hadde minst kunnskap om hvordan de kunne få hjelp fra sin BHT i forbindelse med gjennomføring av bedriftens HMS-arbeid. Resultatene av denne undersøkelsen viser at BHT har en ganske stor og tildels uløst oppgave blant de små virksomhetene. De små og mellomstore bedriftene vet ofte ikke hva de kan bruke BHT til, heller ikke selv om de allerede er medlem hos en BHT. De inntar ofte en avventende holdning, og venter på at BHT tar kontakt. Innenfor de bedrifter som har produksjon/verksted, så er man oftest klar over at BHT kan bidra ved deltakelse på befaring/vernerunde og opprettelse av stoffkartotek. At BHT kan være partner i forhold til å løse problemer knyttet til psykososiale arbeidsmiljøproblemer, er bedriftene langt mindre klar over. Når det gjelder risikovurdering, enten det er tale om risikovurdering av kjemikalier eller av andre arbeidsmiljøforhold, så vet bedriftene heller ikke her om dette er et område som BHT kan bidra i forhold til. For bedriftshelsetjenestene bør dette være et tankekors. Arbeidstilsynet oppfordrer bedriftene til å ta kontakt med BHT eller en annen form for arbeidsmiljøkonsulent, og hvis BHT vil beholde sin plass som bedriftens førstevalg som partner for å løse arbeidsmiljørelaterte problemer, så må man kunne levere den vare Arbeidstilsynet forlanger. I motsatt fall må den enkelte bedrift finne andre konsulenter, for har de først fått et påbud, så er de pålagt å gi Arbeidstilsynet et svar. Et tilbud om helsesjekk for alle arbeidstakere kan nok være ønsket av mange av de ansatte, men lever ikke opp til det behov bedriften har, hvis de først har fått et påbud om risikovurdering. Prosjektet ble gjennomført av sivilingeniørstudentene Magnhild Eliasen og Ingrid Darre Sjursen fra studieretning i Helse, Miljø og Sikkerhet ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse (NTNU) i samarbeid med Arbeidstilsynets 10. distrikt. Sitat 1: Felles for kontorbedriftene var at begreper som kartlegging og risikovurdering er ganske ukjente og som de ikke ser relevansen for på deres arbeidsplass. Sitat 2: Kun en av bedriftene hadde tatt et selvstendig initiativ til arbeidet med kartlegging og risikovurdering av kjemikalier, og det på tross av at kjemikalieforskriften pålegger disse virksomhetene at dette skal gjennomføres. Sitat 3: Resultatene av denne undersøkelsen viser at BHT har en ganske stor og tildels uløst oppgave blant de små virksomhetene. Arbeidsmiljø nr. 6- 2005

Personvern og cookies