– Jeg misliker å sette pris på meg selv!

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2004)
Når visesangeren Lars Klevstrand (54) snakker om pris, mener han den økonomiske siden av å være frilansartist. Han synes til tider det er vanskelig å vite hvordan han skal prissette det han gjør. Men å leve av å være kulturarbeider, det har han alltid satt pris på at han valgte – for over 30 år siden.

– Nei, jeg liker det ikke. Er ikke flink til det en gang! Jeg hater å forhandle. Hva frilansartisten Lars Klevstrand ikke liker er å sette prislapp på seg selv, finne ut hva han er verdt når han opptrer. Det er mye greiere at andre selger ham inn… Men om han strever med det han skal ta, så er han i hvert fall god på å gi når han står foran sitt publikum. Da har han mye å by på, både i uttrykk og omfang: han spiller gitar, synger, er skuespiller, konferansier … skriver egne låter, komponerer og arrangerer musikk. Når det passer seg slik uttrykker han óg sin politiske holdning, sterkt og klart. Var det kanskje mer før, forresten? Og selv om han kan fremstå seriøs og alvorlig, har mannen en tørrvittig form for humor. – Jeg har det ofte moro på scenen! Lars Klevstrand er også en person som er åpen for å si ja takk til ting han ikke helt har gjort før. Han tar gjerne for seg nye genrer, og er glad for at «voksenopplæringen» utvider en allerede allsidig og solid bakgrunn. – I den grad jeg kan si noe om meg selv må det være at jeg har mange bein å stå på, og et bredt repertoar. Det føles bra – særlig når man lever av det.

Synger med amatørkor
Lars Klevstrand har på en måte «vært der hele tiden». Helt fra han begynte på Musikkonservatoriet i 1971, tok en allmenn musikkutdannelse, lærte gitarspill og stemmebruk og la grunnlaget for at dette kunne bli et yrke. Han har bestandig vært glad for at det lå en utdannelse i bånn før han fant sin plass i det musikalske landskapet. Samtidig som karrieren hans skjøt fart ute hadde han familie å forsørge hjemme. Men det gikk bra – til og med uten at han måtte ta så stort studielån. – Jeg har masse igjen for disse studieårene. Ikke minst å skrive for kor, som jeg alltid har hatt sans for. Den profesjonelle Klevstrand synes stadig det er «en hyggelig ting» å synge med amatørkor rundt i landet. Like mye som han finner det fantastisk å få synge med Oslo Kammerkor, et av landets beste, som han samarbeider med for tiden. Men om han har mye erfaring å lene seg til, kan han ikke bare hvile seg i det: – Jeg bruker minst like mye tid nå som før på å forberede meg til hver jobb. Forberedelsene kan av og til bety at jeg blir så sliten av alt jeg har tenkt på gjennom dagen at det nesten kan være en fare for at konsentrasjonen glipper til slutt. Særlig når både sang og spill skal innøves. Da handler det om å ta et avbrekk. Gå på ski, for eksempel. – For å trene og holde deg i form? – Nei, for min egen del. Jeg flyr ut så ofte jeg kan. Elsker det!

Utradisjonell bestefar
I dag er trebarnsfaren bestefar til to. – Men jeg står nok ikke for en tradisjonell bestefarrolle. Vi som er yrkesaktive får ikke fulgt opp slik som vi helst vil minnes at det var i gamle dager, mener han. Selv om han alltid har et bæssfar-fang når en av de små vil sitte hos ham, selvfølgelig… Arbeidsdagene fyller han med all verdens gjøremål som henger sammen med at artisten har skapt sin egen merkevare: Lars Klevstrand, visesanger. Med kontor i kjelleren hjemme. Eller rettere, studio. – Er det ensomt å være frilanser? – Jo, jeg kan kjenne på at det kan være litt stusslig å sitte mye alene i studioet. Men så er det, da vet du, at alle oppdragene betyr at jeg møter nye folk til enhver tid! Ellers er jeg veldig glad for at jeg i mange år nå … skal vi se, nærmere tjue, har hatt kontakt med byrået Ad. Libitum. I dette samarbeidet ligger en gjensidighet; vi skaffer hverandre jobber. En all right ordning begge er tjent med. I tillegg får jeg altså noe viktig på kjøpet, et kollegialt miljø. Ad. Libitum er leverandør av kultur og underholdning – slik Klevstrand også er.

Går rett i bøtta?
Frilanseren bruker ordet «mikk» om alt han ofte må ordne med fra sin base: – En hel masse småting skal administreres. Mye fram og tilbake. Bare å samle travle musikere til en plateinnspilling kan være ganske stressende – eller å finne ut av alle praktiske sider før en opptreden. – Hva gjør du i morgen? – Da skal jeg delta i en begravelse. Jeg gjør en del av dem. De er en verdifull del av jobben – og emosjonelle, ikke minst. Slike oppdrag har kanskje fått større betydning for meg med årene. Jeg behøver ikke kjenne avdøde, men de etterlatte lar meg få vite at vedkommende kanskje hadde et forhold til spesielle sanger jeg tolker eller noe jeg har gjort. Uansett er jeg aldri uberørt. Det var stoff av Rudolf Nilsen og Aslaug Vaa han var bedt om å fremføre denne dagen. Lars Klevstrand føler seg hjemme i begges poesi. – Du bruker gjerne nynorsk? – Jo, det har blitt slik. Men husk, jeg kan synes det er lettere med nynorsk i sang enn i tale. Du hører fortere knotet når du snakker! – Hvordan lærer du deg ny tekst? – Setter meg dønn ned og pugger. Eller går meg en tur, med jukselapp. Noen ganger kan det være et sant helvete. Særlig når lange teatertekster skal øves inn, fra du føler at alt går i bøtta til det plutselig sitter, med hjelp av lyd, lys, regi og alt annet som skjer på scenen.

Liker å tenke helhet
Artisten tar seg i at han har et takknemlig yrke, fordi han føler det gleder mange. En god bonus! Men bransjen har sine sider: – Det uheldige med jobben, i den grad det er riktig å si, er jo at den tar en del kvelder og helger. Ikke like mange som for dem som spiller i danseband – det livet hadde jeg ikke greid – men nok til at man må tåle å gå glipp av noen sosiale sammenhenger. Ofte er en kontrakt inngått et halvt år i forveien, og da vinner jo den fremfor en skoleavslutning. – Hvordan holder du rede på alle avtaler? – Jeg har en elektronisk dagbok nede, og familien har en bok det håndskrives i oppe. Så er det om å gjøre at den ovenpå holdes à jour så det ikke blir for mange spørsmål av typen «å, skal du være borte nå igjen«? Noe av det som har stått i avtaleboka en stund er å forberede en ny plate. Denne gangen blir det tekster av Åse Marie Nesse. Dikteren fra Jæren ville ha fylt 70 år i april og CD’en heter «Nomadesongar», etter en av hennes diksamlinger. – Du har det med å samle deg om tekster skapt av en enkelt kunstner. Evert Taube, Rudolf Nilsen, Alf Prøysen, Jacques Brel… Han tenker litt på det, og må være enig – selv om det er så mye annet han har gjort også. Jo, visesangeren liker å fordype seg i et gitt materiale, legge sin sjel og sitt talent i å presentere tekst og melodi med nærhet og nerve. Tenke helhet når han går i gang.

Vokser på oppgaven
Enkelte ganger kommer idéene uventet til ham: – Jeg ble bedt om å lage noe ved 100 års markeringen etter Nordahl Griegs fødsel. Jeg tenkte: hva vet jeg om ham? En romantisk bagatell om et sykkelstyre – og en politisk appell til … hva heter den … til ungdommen? Da var det bare å gå i gang ut fra det lille jeg kjente til, sette meg dypere inn i stoffet og skrive nytt der det manglet noe. Ja, hive seg rundt, la seg piske av en tidsfrist og være glad for sjansen. Og så vokser man kanskje på oppgaven? En oppgave han aldri hadde tenkt seg var å spille i en musikal. Det var hans venn, teaterinstruktøren Trond Lie, som for 18 år siden foreslo at han burde ta rollen som Che Guevara i Trondheim. I den første Evita-forestillingen som ble satt opp i Norge. – Jeg hadde ikke en gang hørt Evita! Så satte Lars Klevstrand seg ned og hørte på plata … hørte og hørte … og likte Tronds forslag bedre og bedre. Siden er det blitt mange store teateroppsetninger på ham. Noe annet han nyter i store drag er kontakten med Erik Bye. – Erik er en kjempe! En fabelaktig dikter, er han … en som vil bli stående.

Trubadur på tur
Lars Klevstrand har også et eget forhold til viseklubben Josefine i Oslo. Landets hovedscene for visekunst, intet mindre. Et uformelt sted hvor det ofte er smekk fullt av tilhørere som gjerne blir med på allsang. Eller som våger seg på «åpen scene» etter konsertene. Her er han styremedlem sammen med Kari Svendsen, og daglig leder Jørn Simen Øverli er også visesanger: Stikkordet Josefine får Klevstrand til å ri en kjepphest: – Hvorfor ikke synge på norsk? Den fanen holder vi høyt på Josefine. Det er noe av ambisjonen at det norske skal komme ut og fram. Som representant for å bruke vårt eget språk nevner han Kari Bremnes. – Hun selger i Japan også, på norsk! Japansk publikum opplever stemningen i sangene hennes uten å forstå ordene, de finner det eksotisk. Folk vil høre noe originalt. Ekte vare. Ellers er jo det meste likt, ikke sant? Lars Klevstrand opptrer selv på Josefine innimellom – sist med en cabaret om belgiske Jacques Brel. Inderlig og intenst, og delvis på flamsk og fransk. Med språkøre og skolefransk så det holder. I mars vil han være tilbake på Josefine med Evert Taube, 114 år etter at han ble født. Nettopp Taube vet Klevstrand nesten mer om enn noen andre viseskalder han har tatt for seg. Han har «gått opp livet hans», og i fjor var trubaduren på tur sammen med «førti gærne nordmenn» på en musikalsk reise gjennom Evert Taubes Argentina. I vår går ferden i Taubes fotspor til middelhavsområdet Ligurien og Provence, som han skildret i mange av sine viser. – Utfordrende å få være musikalsk cicerone, sier han, som selv er ansett som en av Nordens beste Taube-tolkere. Da han utga «Himlajord» ble den spilt inn på Vinga fyr ved innseilingen til Göteborg, hvor den svenske fyrvoktersønnen vokste opp.

«Alltid lytta østover»
Lars Klevstrands sans for Sverige er gammel: – Jeg har i alle år lytta østover. Hørt på svenskenes gjennomsolide musikalitet og meningsfylte humor. Og merket meg hvor stolte de er av sitt eget, helt fra fornstora da’r. Nå jobber jeg med et prosjekt med 2005-års perspektiv. – Som går ut på? – Det startet med noen tanker jeg skrev ned i fjor, og en pamflett jeg sendte ut. Jeg ønsket meg … så for meg, et utvidet musikalsk samkvem mellom Norge og Sverige. At vi skulle bli mer obs på hverandre. Er noe med en musikalsk kjærlighetserklæring mellom to nasjoner, og en takknemlighet for alt vi har kunnet øse av i løpet av vår snart 100-årige selvstendighet etter unionsoppløsningen i 1905. Pamfletten hans fikk mye respons. Og gjennom NOPA (Norsk forening for komponister og tekstforfattere) ble han bedt om å drive arbeidet videre. Nå er han involvert i arrangementer som vil finne sted i begge land i løpet av hele jubileumsåret, i et tett samarbeid innenfor både vise, jazz, folkemusikk og ny musikk. Ja, hele det musikalske spekteret. – Det er viktig at vi er oppmerksomme på hverandre og viser hva vi er gode for! – Men forstår vi hverandre, språklig sett? – Svenskene skjønner norsk mindre enn man kunne ønske. Men jeg har merket bedring, etter OL på Lillehammer. Har ikke vært så mye svorsk etter det.

Sjofelt og vulgært
Fra kvaliteten i det svensk-norske prosjektet han nå er medspiller i er det fristende å spørre: – Hva synes en fagmann som deg om «Idol»? – Jeg har sett lite på det, men reagerer på en til tider sjofel dommerstil og hvordan kandidater blir behandlet ganske nådeløst. Er litt vulgært i vår tid, det der, at det er fritt fram å drite ut folk. Alt skjer mens kamera går. Nei, jeg skjønner ikke underholdningsverdien, men forstår at mange unge gjør det. Om han gir lavt terningkast på Idol-programmet har han med begeistring merket seg at mange norske band gjør det bra i utlandet, og han trekker gjerne fram to unge norske artister han liker særlig godt. Sondre Lerche og Kaia Huuse. – Noe helt annet, hva tenker du når du hører ordet pensjonist? Planlegger du noe der, eller? – Jo, jeg tenker i forhold til et lite fond. Et reisefond kunne vært noe. Er helst reising jeg … vi, vil bruke tid og penger på da, tror jeg. – Men arbeidsdagen i dag, for deg på 54: Er du der nå hvor du vil være resten av livet? – Jeg er vel det … jeg kan ikke noe annet, jeg! Håper jeg fortsatt har et støkke arbe’ foran meg, svarer visesanger Lars Klevstrand. Som helst vil holde på – så lenge skutan kan gå.
Lars Klevstrand (54) kaller seg «litt potet» og synes visesanger er en hederstittel.
Mange instrumenter er samlet i studioet hans, og Lars Klevstrand er ofte innom hvert enkelt for å øve, øve. Kravene til å være godt forberedt er stadig like stort. Og uansett hvor mye rutine det måtte være i en jobb skal han kjenne kriblingen i kroppen før han går på scenen…
Det er musikk-musikk som gjelder for Lars Klevstrand, dedikert som han er til sitt fag. Han har datautstyret som trengs for å komponere og arrangere og ellers ta hånd om alt som hører yrket til.
I eget studio hjemme bedriver Lars Klevstrand mye av «mikket» ved å bestyre sin egen arbeidsplass. Men det kan bli stusslig å være for lenge alene, melder visesanger Klevstrand fra sin hule i kjelleren.

Personvern