– Jeg fronter artistene, og holder meg bak!

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2002)
Anita Nyhagen A/S har to ansatte – pluss en stall av kjente artister. Hun leder et impresariobyrå, som leverer kultur og underholdning for alle anledninger. I tillegg er hun agent, manager og teaterprodusent for dem som lever av å stå på scenen og foran kamera.

– Og hva var navnet? – Anita Elisabeth Nyhagen Jensen Stendahl Nyhagen! Til daglig: Anita. Anita Nyhagen (50). Pikenavnet foran og bak – to ekteskap i mellom. Og ikke minst en datter, en svigersønn og to barnebarn. Men mest er det Anita Nyhagen A/S, management. En av 50 som er medlem av DENIF, Den Norske Impresario Forening. Hun holder hus i 7. etasje på Økern i Oslo, i et hjørnekontor med vid utsikt. Åpent – som henne selv. Sammen med kollega Lisbeth Wiberg Olsen lever hun av å sørge for at artiststallen tjener så mye at de klarer seg godt. Regnskapsførere må artistene ha selv, men ellers er det Anita som organiserer artistlivet, hjelper, støtter, råder, fikser, ordner opp – og sier fra. Klart og ærlig og kanskje vel direkte til tider. Men alt er i beste mening, ut fra et sterkt engasjement, en stor interesse, årelang bransjeerfaring, mye klok livsbagasje – og en daglig glede over at hun holder på med akkurat det hun holder på med.

På tur med ex’en
Arbeidsdagen begynner alltid tidlig. Så vidt over 6-tallet på klokka er hun i gang, hjemme på Ekeberg. En stille stund for seg selv, med «åpent hue og mye energi», før hun blir aktiv mormor for barnebarna i naboleiligheten. De tar hun til barnehagen før hun møter på jobb klokka ti. Snart blir naboforholdet til storfamilien enda sterkere. Generasjonshus skal bygges i samme strøk, i hagen til hennes ex-mann. – Vi er da foreldre til samme datter, ikke sant? I sommer var vi sammen til Liseberg med barn og barnebarn. Sånn må det være! For meg er det viktig å vise våre etterkommere at det faktisk er mulig å leve i harmoni med hverandre til tross for at vi i løpet av livet ønsker å gå forskjellige veier med forskjellige mennesker. Jeg håper at dette kan gi barna våre tryggere tanker om framtiden. Måten hun fort skisserer hvordan privatlivet er ordnet på kan kanskje virke som om alt er enkelt. Men det har utvilsomt vært en vei å gå, og det ligger mye raushet bak. – Det er noe med å se livet i bolker, tror jeg. Jeg har levd mange bolker, og tenker vel at noe legger vi bak oss, noe tar vi med. Men hele veien har jeg prøvd ikke bare å si at det skal bli positivt, men mer jobbe med grunnen til at det ikke er det. I håp om at det skal bli det. Denne positiviteten har hun tatt med seg inn i yrket sitt.

Dobbeltside i VG
Stikkordet for at Anita havnet i bransjen er sang. Å synge har hun gjort helt fra unge år i Oppsal skoles Pikekor. Så ble det «dansefester og TV og greier», og et danseband fra Eidsvoldstraktene som kapret henne: «Du synger jo så bra! Vil du ikke reise med oss»? Hvorfor ikke? tenkte Anita, og øvde inn en Monica Zetterlund-låt for å bli tatt opp som vokalist i dansebandet «Travellin» og «Eidsiva». Highlight’et i disse årene var å være med i den store talentkonkurransen «Chans til chansen» på svensk TV i Hylands Hõrna («Men Anita Skorgan vant…»). Ikke desto mindre, Anita Nyhagen, Norge, fikk forside og midtside i VG. – Jeg mobber ofte artistene mine med dette – har de fått så stort oppslag i Norges største avis, eller? Etter 12 år på veien, med mann og liten datter hjemme, ville hun ikke reise mer. Hun ønsket noe mer stabilt. Så fikk hun øye på en avisannonse fra impresario Jørg Fr. Ellertsen, Dizzie Tunes’ far. Han trengte sekretær.

Eget firma fra 1998
Som en av nestorene i bransjen så Ellertsen henne, og det som begynte i det små i 1982 endte med at Anita en dag ble daglig leder av en av hans firmaer. Og uten at det lå uenighet bak etablerte hun eget management i 1998. Det var også helt greit at hun tok med seg artistene over i egen business. Jørg Fr. Ellertsen ønsket simpelthen ikke å arbeide på samme måten lenger. Vennskapet tapte overhode ikke noe på dette heller – Anita var en av de ivrige i festkomitéen ved hans 70-års dag nylig. Anita Nyhagen har i dag en håndfull av de mest populære artistene i sin stall. Gode gamle Yngvar Numme og Tor Erik Gunstrøm henger med, «men de er nærmest selvgående». Videre Øystein Sunde, Grethe Kausland, Kåre Conradi, Ingrid Bjørnov, Brede Bøe, Jon Skolmen og Kari Slaatsveen. Og samarbeid med mange andre kjente navn innenfor underholdning her til lands. Anita husker med glede lanseringen av Gitarkameratene. Akkurat hvem som hadde kamerat-idéen er det disputt om. Men i alle fall: Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde, med gitarer, var et faktum. Og staben jobbet som helter fra kontoret på Refstad i starten for å få presse og publikum til å forstå hva de kunne tilby. – Interessen var lunken…folk skjønte ikke hva dette dreide seg om. Men så tok det av …tok av, altså…og ble en av de største suksesser i norsk underholdning.

Arbeidstid og overtid…
– Tar du inn nye artister? – Jo, det er stadige henvendelser fra nye som ønsker råd og veiledning innenfor forskjellige genre, men jeg sier ikke ja med mindre jeg vet jeg har tid til å følge opp. Det er jo det de ber om! Jobben min – eller vår – er å ta ansvar for artistene. Stå for sceneopptredener og produksjoner, turnéer, arrangementer. Hele tiden er vi der som rådgivere. Vi hjelper dem underveis, vi forhandler kontrakter og nye avtaler. Og tar hensyn til hva som er viktig for den enkelte nå. Hvor i karrieren er de, og hva er planen for artistlivet? Utvilsomt kreves en masse oppfølging, som også betyr reising og sene kvelder. Det ligger i kortene at vi ikke akkurat skal snakke om arbeidstid pr. uke her… – For egen del ser jeg også på min jobb som i beste mening å bry meg, fortsetter Anita. – Gi tips om hvordan artistene skal fremstå, hvordan forholde seg til presse og samtaler som inkluderer generell karriere-planlegging. Oppgaven min er å være tilstede – i bakgrunnen – uten fokus på min person. Jeg pleier å si at jeg liker å gå bak og si «jasså».

Myter om kravstorhet
– Har du kravstore artister? – Vett-du-hva, der er det mye myter. Jeg tror det henger sammen med hva vi hører om utenlandske artister og band, som har ridere – bransjeordet for bestillingslister over hva de vil ha i forbindelse med sin opptreden. Slike lister kan være ganske ville, medgir hun – samtidig som hun sier at hennes erfaring er at norske artister ikke er «høye og mørke». – Altså svarer jeg ubetinget nei til at jeg har kravstore artister. Hva er nå å være kravstor, forresten? Det kan vel bare være å sikre seg at alt er på plass, og det behøver da ikke være negativt? Dessuten varierer dette fra artist til artist slik det også gjør fra menneske til menneske i livet ellers. Husk også at det å ha et yrke hvor du blir gjenkjent til enhver tid – og du må forholde deg til det – krever noe av deg. Og gjør noe med deg. I jobben møter jeg alminnelige, arbeidssomme folk som eksponerer seg på scenen – men ofte er beskjedne og ydmyke privat, mener hun. Selv går Anita stille i dørene med en alternativ interesse hun har hatt i mange år. Nattbordet og reiseveskene er fylt av bøker som pirrer interessen og nysjerrigheten om hvordan vi mennesker fungerer sammen i de forskjelligste sammenhenger. – Favoritten min er Louise L. Hays «Du kan helbrede ditt liv», som har gitt meg mange a-ha – opplevelser. I tillegg leser jeg nå for tredje gang Vigdis Bunkholdts «Lærebok i psykologi». Bøker som «Sett ned farta, få med deg livet», «Lær å slappe av» og «Din mirakelhjerne» er også med i samlingen. Jeg tviler overhode ikke på sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse, sier den utadvendte manageren. Som ellers trener, er sammen med familien, syr, går på eller leder kurs, drar til hytta og holder kontakten med sine artister så godt som døgnet rundt. – Tid til en kjæreste, fins det, da? – Nei du, jeg er ikke ute etter noen nye etternavn!

Personvern