Inkluderende arbeidsliv og universell utforming

(2006)

Gjelder Arbeidsmiljøloven (AML) for statsråder, tro? Tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger kan fortelle om hvordan hun måtte ankomme gallamiddagene på Slottet i kjøkkenheisen; opp med maten og ned med søpla! 

Er det i strid med AML § 4-3 (1) som stiller krav til at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas? Eller når hun gikk glipp av de uformelle samtalene med regjeringskollegene på vei inn og ut av Slottet i forbindelse med Statsråd – er det i strid med AML § 4-3 (2) «… utformet slik at det gir mulighet for kontakt og kommunikasjon med andre arbeidstakere i virksomheten.»? Eksempelet er vel spektakulært. På norske arbeidsplasser finnes arbeidstakere, som verken er statsråder eller definert som «funksjonshemmet», men som gir opp dersom deres funksjonsevne er eller blir redusert av sykdom eller alder. Og mange har gitt opp å komme inn i arbeidslivet, fordi det blir for krevende å forsere hindere både underveis til jobb og inne på en arbeidsplass. Dagens AML har viktige paragrafer om retten til tilrette­­legging og tilpasning for arbeidstakernes evner og behov, men bør også ta inn betydningen av universell utforming (UU). Det kan ellers bli for individfokusert og snevret inn til pulten og arbeidsoppgavene – mens alt det øvrige fortsatt kan være en slitsom hinderløype.

Universell utforming
Dette dreier seg ikke bare om en liten gruppe funksjonshemmede, men alle som midlertidig eller mer permanent har nedsatt funksjonsevne. Fokus er flyttet fra individrettede spesialløsninger, ekstrautstyr og hjelpemidler til at hovedløsningene skal være utformet slik at det kan brukes av «alle» grupper med ulike behov og funksjonsevner. Og hvem har «nedsatt funksjonsevne»? Alle som ikke er en 30-årig mann i toppform…? Myndighetene har beregnet at det er opptil en fjerdedel av befolkningen i Norge som til enhver tid har midlertidig eller permanent funksjonsnedsettelse, og at i snitt må vi regne med å ha redusert funksjonsevne 14,6 år av vårt liv.

IA og aktuell politikk
Det er blitt politisk strid om IA-avtalen, men regjeringen og partene i arbeidslivet har uansett fortsatt som mål å hindre utstøting fra arbeidslivet og å inkludere flere personer med redusert funksjonsevne. Det er en økende bevissthet om hva som kan skape et mer inkluderende samfunn for personer med redusert funksjonsevne, nemlig universell utforming, og flere lovendringer er underveis. Denne erkjennelsen bør også inn i IA-arbeidet. Det er sammenheng mellom målene i IA-avtalen og arbeidet med helse, miljø og sikkerhet (HMS) i virksomhetene. Dersom de samme brede innsatsfaktorer som i HMS-satsingen brukes for fokus på universell utforming, vil trolig IA lykkes bedre. Erfaringene med HMS viser at det er nødvendig at det legges press på i form av lover og regelverk, og at både myndighetene og partene i arbeidslivet er fokuserte på systematisering og kvalitetssikring av arbeidsmiljøinnsatsen. Viktige virkemidler er aktiv opplæring og bruk av verneombud og bedriftshelse­tjenesten. Disse bør derfor oppgraderes på problemstillingene rundt universell utforming av det fysiske arbeidsmiljøet i tillegg til de mer individorienterte virkemidlene. Det er også viktig at universell utforming ikke utelukkende blir forbundet med eksperter som kommer utenfra og forteller hvordan det skal være. Det må skapes holdninger «innenfra» ved bevisstgjørende prosesser som gir blikk for ønskede forbedringer og vilje til å gjennomføre endringer. Internt i IA-bedriftene må både topp­ledelsen, personalledelsen og Arbeidsmiljøutvalg komme i gang med bevisstgjøringsprosesser. Arbeidsmiljøloven er nylig endret og har fått mer vekt på likeverd, så det burde ikke være nødvendig med nye endringer for å komme vekk fra utelukkende individ­orientert tolkning. Kanskje er det nok å tolke universell utforming gjennom å «lese med andre briller»? Ida Holter Samfunnsgeograf og partner i konsulentfirmaet Heitmann PLUS AS

Personvern og cookies