IA-avtalen virker!

Tekst: Jon Sandvik (2009)

I avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) var et av målene at den forventede pensjoneringsalder for en 50-åring skulle øke fra 63,5 år i 2006 til 64 år ved utgangen av 2009. Dette delmålet er i havn et halvt år før avtalens utløp. Effekten er beregnet til 10 milliarder kroner.

Av seniorrådgiver Jon Sandvik,NAV Arbeidslivssenter Sør-Trøndelag

Jeg drar fram dette resultatet for å vise at viktige mål i IA-avtalen blir gjennomført. Det er lett å glemme de ulike delmålene, for det meste av IA-debatten har konsentrert seg om nedgang i sykefraværet, et område hvor det er svært vanskelig å komme helt i mål. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er inne i sitt siste semester. Før nyttår må det besluttes om avtalen skal videreføres, reforhandles eller avsluttes. Avtalen er et trepartssamarbeid mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og staten og har snart åtte virkeår bak seg. Det er svært delte meninger om effekten og verdien av IA-avtalen. SINTEF Helsetjenesteforskning har utarbeidet en evalueringsrapport av IA-arbeidet på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Dette er en grundig dokumentert vurdering. I tillegg gjør selvsagt avtalepartene eget vurderingsarbeid. Videre finnes det en rekke andre synsere og meningsytrere på banen. Ikke så underlig, når temaet er av så stor betydning for hele vår samfunnsøkonomi og vårt arbeidsliv.

Vi kommer ikke i mål

Mye av avtalens suksess knyttes til evaluering av virkning på sykefravær. Målet har vært å bringe sykefraværet tilbake på 1998-nivå, noe som betyr en 20 prosent reduksjon i forhold til fraværsraten på inngåelsestidspunktet. I utgangspunktet fristes man til å tro at partenes hovedinteresse både ved inngåelsen og videreføringen av avtalen har vært å finne en måte å unngå ytterligere kostnadsbelastning på arbeidsgivere og arbeidstakere; altså å «frede» sykelønnsordningen. Statens hovedinteresse har vært å redusere kostnadene til sykerefusjoner over trygdebudsjettet. Sykefraværsutviklingen fra 2001 til 2009 viser en generell nedgang på 3,1 prosent. SINTEF-rapporten sannsynliggjør at nedgangen i IA-virksomheter er 0,25 prosentpoeng større enn i virksomheter uten slik avtale. I det som karakteriseres som et forsiktig anslag, estimeres årsvirkningen av denne forskjellen i innsparing til 400 millioner kroner.

IA er mer enn sykefravær

Men det blir for snevert bare å se på utviklingen i sykefravær når man omtaler og vurderer IA-avtalen. Avtalen har definert resultatmål på tre ulike områder. Når det gjelder det tredje delmålet, som er å øke den forventede pensjoneringsalderen for en 50-åring med seks måneder (fra 63,5 år i 2006), er vi i mål et halvt år før avtalens utløp. Denne effekten er av ECON Pyröö beregnet til 10 milliarder kroner. Ikke uvesentlig, synes jeg. Men også denne konkrete, og positive, resultatoppnåelsen er kanskje mindre viktig enn andre innsatser og effekter i IA-arbeidet. Da IA-avtalen ble inngått i 2001, bidro staten med flere hundretalls millioner kroner i opprettelsen av arbeidslivssentre i alle fylker. I dag heter disse NAV Arbeidslivssenter, og har som hovedformål å tilføre arbeidslivet kompetanse slik at virksomhetene selv kan etablere et helsefremmende arbeidsmiljø og legge til rette for et mer inkluderende arbeidsliv. Omkring 450 rådgivere arbeider med gratis veiledningsarbeid overfor virksomheter over hele landet. Det handler om forebygging og oppfølging i sykefraværsarbeidet, muligheten for integrering av flere grupper i arbeidslivet og veiledning i god personalpolitikk som også kan inspirere til senere avslutning av arbeidsdeltakelsen. Arbeidslivssentrene har vært gjennom mange runder med evaluering fra flere forskningsmiljøer og byråer, og de fleste av disse har konkludert med at brukerne, bedriftene, er godt fornøyd med tjenestene de får. Likeledes har IA-rådgiveren betydd en forenkling i tilgangen til og bruken av NAVs tjenestetilbud for bedriften.

Det skjer noe i bedriftene

SINTEFs evalueringsrapport trekker fram nettopp disse lokale gevinstene som vesentlige i vurdering av avtalens suksess. Solveig Osborg Ose, leder for utvalget som har utarbeidet evalueringsrapporten, hevder at mange virksomheter jobber systematisk med IA og at de har fått til å integrere IA-arbeidet i det daglige HMS-arbeidet. Intervjuer og spørreundersøkelser gjort i evalueringsprosjektet viser at IA-avtalen mange steder har bedret det interne samarbeidet og arbeidsmiljøet, forteller Ose (kilde: SINTEF.no). Hun peker også på at mange bedrifter har stilt såkalte IA-plasser til disposisjon for arbeidstakere med spesielle behov, og at mange har laget aktivitetsplaner og satt måltall for de ulike delmålene i avtalen. De nasjonale målene får størst fokus i offentligheten, men IA-avtalen har hatt en lang rekke mål også på virksomhetsnivå. «Evalueringen viser at mange virksomheter har gjort en formidabel jobb i sitt arbeid med å nå disse», sier Ose.

Aktivitet framfor fravær

Ved NAV Arbeidslivssenter i Sør-Trøndelag har bedriftsrådgiverne blitt utfordret til å trekke frem de viktigste resultatene av IA-avtalen og sitt eget bedriftsrettede arbeid, slik de selv opplever det. Svarene deres knytter seg i stor grad til nettopp de lokale virkningene av avtalen og samsvarer med konklusjonene i evalueringsrapporten. Stikkord som styrket partssamarbeid, fokus på arbeidsplassen, holdnings- og adferdsendring går igjen. Også en dreining av oppmerksomheten fra diagnose mot funksjonsevne, aktivitet framfor fravær og en økt bevissthet på sammenhengen mellom tilstedeværelse og bunnlinja, trekkes fram i disse svarene. En sør-trøndersk virksomhet som har hatt en formidabel sykefraværsbedring, er Rossvollheimen kommunale sykeheim i Skaun. Lederen der uttrykker sin oppfatning om sammenhengen mellom IA-arbeid og redusert sykefravær slik: «Den viktigste forskjellen etter noen år med IA-arbeid, er at vi ikke lenger ser alt i svart/hvitt. Du må ikke nødvendigvis være helt syk eller helt frisk. Arbeidsplassen har bruk for det du kan yte og vi har lært oss å legge til rette for å benytte det på en mer fleksibel måte. Da forsvinner ikke kompetansen for oss fordi om en medarbeider kan få noen begrensinger i sin arbeidsevne».

Hva blir det til?

Kan det tenkes at vi er på vei mot en endring i tankebaner? Kan IA-avtalen ses på som en konkretisering og utvikling av den «norske samarbeidsmodellen»? Er avtalens fokus på arbeidsplassen som «møteplassen mellom menneskers problemer og fellesskapets hjelpetilbud» (sitert Fra BI-professor Kåre Hagen) noe som kan bringe vårt samfunn og arbeidsliv nærmere målet om et arbeidsliv for alle som kan og vil delta? Vi trenger i hvert fall ikke leve så veldig mye lenger før vi får vite om vi skal fortsette dette forsøket.

Personvern og cookies