I rettferdig­hetens favn

Tekst: Grethe Ettung (2008)
Selv om jusen ikke var et opplagt studievalg for høyesteretts­justitiarius Tore Schei (62), fikk likevel fru Justitia* det siste ordet. 

På Høyesteretts plass 1 i Oslo troner den gamle, ærverdige Justisbygningen som fikk navnet Høyesteretts Hus, etter at by- og lagmannsrett flyttet ut. Nå råder Norges Høyesterett grunnen alene. To majestetiske bronseløver overvåker den imponerende trappehallen som fører opp til høyesterettsjustitiarius’ gemakker. De ser absolutt ikke så bedagelige ut som sine artsfrender foran Stortinget, men så vokter de også Norges øverste domstol.

Mangel på damer
– Hallo, kom inn! Ulastelig antrukket i nålestripet skjorte og lyse bukser viser Schei vei. Ingen pudderparykker er å se. Derimot viser det seg at han er en «svoren kappetilhenger». – Det er jo institusjonen vi representerer, ikke oss selv, så jeg liker skikken med kapper. Ellers hadde vi kanskje måttet gå med mørk dress. Det er ikke mitt favorittplagg, legger han kjapt til. – Men parykker, – det er å dra det for langt! Lufta er sval inne på justitiarius sitt kontor, selv om gradestokken ute stiger mot nye hetehøyder. Det er godt de frodige, bunadskledde jentene fra Setesdal ikke plages av varmen. – Det maleriet liker jeg, tilkjennegir Schei og titter anerkjennende opp på «Dans i Setesdal», malt av Gustav Wentzel og utlånt fra Nasjonalgalleriets arkiv. Jentene fra Setesdal kan likevel ikke veie opp for mangelen på damer i rekken av tidligere høyesterettsjustitiarier, hvorav den første ble utnevnt i 1814, mens Schei, som den nittende, ble utnevnt i 2002. – Det kunne så absolutt vært aktuelt, vi har mange kraftfulle kvinnelige dommere, men ingen har søkt på embetet, fastslår han nøkternt.

TV-kameraer i retten
Norges første kvinnelige høyesterettsdommer fikk innpass i 1968. Det medførte at prosessfullmektigen ikke lenger kunne åpne forhandlingene i Høyesterett med: «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere». I stedet ble det mer kjønnsnøytrale: «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere» tatt i bruk. Selv er Schei fortrolig med de noe gammelmodige tiltaleformene. – I det store og hele synes jeg det er rimelig greit. Når vi behandler saker, skal vi ha en viss distanse, vi kan ikke ha det for gemyttlig. Av og til forekommer det advokater som kutter en del, og det registrerer vi med interesse. Schei representerer en Høyesterett som «ønsker åpenhet, innsyn og kommunikasjon med alle som ønsker å vite noe om domstolen». I desember 2002 ble det skrevet både retts- og mediehistorie da Høyeste­rett tillot direkte fjernsynsoverføring i forbindelse med Høyesteretts behandling av anken i den såkalte Orderudsaken. Imidlertid fikk ikke seerne oppleve noen av de tiltalte. I Høyesterett føres det heller ingen vitner. Det var kun aktor og forsvarer TV-seerne fikk møte. – Det at vi har akseptert fjernsynsoverføringer fra enkelte saker i Høyesterett, betyr ikke at det bør tillates slike overføringer fra tingretten og lagmannsretten. Det vil kunne påføre aktørene, parter og vitner, alt for store belastninger, poengterer Schei. – Skal TV-kameraene slippe til der, må det begrenses til innleggene fra aktor og forsvarer, og først og fremst prosedyrene.

Fascinerende logikk

Selv om Schei er familiemessig belastet når det gjelder jus, var det realfagene som først fanget den unge mannens interesse. – Deres logiske måte å resonnere på fasinerte meg, noe de har til felles med jusen. Og med sansen for logikk ble det juridisk embetseksamen som resulterte i en karriere innen lov og rett, og giftermål med en medstudent. Leder av landets høyeste domstol ble Schei etter å ha fungert som høyesterettsdommer i 16 år. – Jeg hadde en del idèer om hvordan en domstol skulle driftes, hvordan vi skulle få en effektiv og tilgjengelig institusjon. Alle sivile saker og straffesaker som fremmes for Høyesterett, går først til ankeutvalget, tidligere kjæremålsutvalget. Det fungerer som en silingsinstans, og avgjør om en sak skal tas videre til Høyesterett. – Hvert år behandler vi mellom 75 og 100 straffesaker, og det samme antallet sivile saker. Vår oppgave er å trekke opp retningslinjer for hvordan saker skal behandles, gi signaler om straffeutmålinger og tolkninger. Gir vi ikke tydelige nok signaler, kan vi oppleve ulike straffeutmålinger fra en domstol til en annen, påpeker Schei.

Veier for og i mot
Justitiarius kommer av latin, rettferdighet, og alle argumenter i en sak skal veies for og i mot, noe vekten til fru Justitia symboliserer. – Jeg er blitt ganske god til ikke å låse meg selv til et standpunkt før jeg har fått presentert saken fra to sider, uansett om en advokat er aldri så god i sin fremstilling. – Du skal være lyttende i dommerrollen, konstaterer han. I Høyesterett er rettsforhandlingene nesten alltid muntlige og går for åpne dører. Det er ingen bevisføring i form av parts- eller vitneforklaringer slik som i tingretten og i lagmannsretten. Når advokatene har fremmet sine prosedyrer, har dommerne i oppgave å drøfte hva som må bli resultatet og begrunne avgjørelsen. Som sin forgjenger Carsten Smith, setter Schei stor pris på dyktige advokater. – Dyktige advokater bidrar til å heve kvaliteten på våre avgjørelser.

Samfunnsdebatt og åpenhet
Schei er for en åpen institusjon, innsyn og kommunikasjon. Han deltar også gjerne i samfunnsdebatten når det gjelder domstolen. – Jeg har vært mest på banen i spørsmålet om sidegjøremål for dommere. Det er viktig for samfunnet at dommere i Høyesterett deltar i lovkomitèer, foreleser ved universitetene og skriver bøker. Voldgiftssaker har han mindre sans for. – Denne typen saker bør fagdommere være forsiktige med å påta seg. De er arbeidskrevende, og ikke minst gir de store inntekter. Utad kan voldgiftsoppdrag lett fremtre som en konkurrent til det som er vårt egentlige oppdrag, fastslår han. Arbeidet i Høyesterett er delt inn i bolker på fem uker, kalt tablåer. Schei forsøker å sitte i retten i tre av ukene, resten av tiden går med til for- og etterarbeid og til administrative oppgaver. Det blir lange dager, han er sjelden hjemme før ved halv syvtiden om kvelden. – Det er jo ganske lenge, men jeg liker å jobbe, det gjør kona også, og ungene er jo voksne, sier han, nærmest som en unnskyldning. Han har litt problemer med bare å skulle slappe av. – Jeg er ingen mester i det …

Hytteliv og skjortestryking
Selv om Schei er glad i jobben sin, liker han å oppholde seg utendørs som en avveksling. Om vinteren er det skigåing som prioriteres høyt, og sommerstid står hyttelivet på Hvaler, med turer i kajakk og robåt, høyt i kurs. Og så leser han. – Jeg liker godt å lese, og holder alltid på med en bok. Akkurat nå er det «Freedom at midnight», av Larry Collins og Dominique Lapierre. Den omhandler India og Pakistans løsrivelse fra Storbritannia. Skjønnlitteratur blir det også tid til, og Carsten Jensens «Vi, de druknede» var en av de sist leste. – En kjempegod bok, hvor forfatteren har lagt utgangspunktet for handlingen til fisker- og sjømannssamfunnet Marstal på øya Ærø i Danmark, forteller en nærmest oppglødd Schei. Teater og kino blir det lite av, men noe fjernsynstitting tar han seg tid til. – Vi har TV på kjøkkenet, så middagen inntas gjerne til Dagsrevyen. Strykebrettet står også der, så da blir det tv-titting når skjortene skal strykes. – Betyr det at du stryker skjortene dine selv? – Hvem skulle ellers gjøre det?

Personvern