I farta

Tekst: Grethe Ettung (2009)
– Når jeg får stikke hodet inn i ei sjakt eller sjekke et avtrekkskap, da blir jeg veldig glad, fastslår Mette Børing (44), hovedverne­ombud på Universitetet i Oslo.

Glitrende ørepynt gynger i takt med bekreftende hodenikk. Kledd i hvite gevanter og høyhelte sko er hun ikke akkurat den vi ser for oss sjekke slitne sjakter eller analysere avdanka avtrekkskap. Men at hun trives i rollen, det betviles ikke.

Tåler at det blåser

For en tid tilbake figurerte Mette Børing i mediene så å si daglig i en periode. Sexpress på et av fakultetene gjorde at hun slo alarm. – Jeg opplevde å gi åtte intervjuer på èn dag! Det straffer seg å stikke hodet fram i offentligheten, men det bekymrer ikke henne. – Jeg tåler at det blåser, og jeg er ikke redd for posisjonen min. Stikker jeg hodet fram, må jeg også tåle kritikk. Imidlertid var det få kritiske røster å høre. Når Børing bråker litt, som hun kaller det, gir det i stedet positive ringvirkninger ved at lederne ved de ulike instituttene og fakultetene blir flinkere til å ta med verneombudene når saker skal diskuteres og konflikter løses.

Vil være synlig

Det blir en livsstil, konstaterer Børing om jobben som hovedverneombud (HVO). – Jeg er alltid tilgjengelig, for du vet aldri når det for eksempel kan skje en ulykke. Vi lurer litt på det med tilgjengelighet, det var ikke direkte enkelt å finne fram til ZEB-bygget med adresse Sem Selands vei 2, som i sin tur krysser Moltke Moes vei. Ikke bare er Blindern stort, disse merkelige veinavnene gjør ikke saken bedre. Selv ikke studentene kunne være til hjelp. – Jeg vet det ikke er enkelt, men de færreste kommer hit til kontoret. De aller fleste kontakter meg enten via mobil eller e-post. Dessuten er jeg for det meste på farta. Det er viktig å være synlig i miljøet. Jeg elsker å dra rundt på besøk til de ulike instituttene og fakultetene. Det å kunne ta opp problemer og utfordringer med de ulike verneombudene over en kopp kaffe, er både hyggelig og nyttig. Og med ansvaret for å koordinere 160 verneombud, vil vi tro det blir noen kopper.

Uredd og sta

Børing ble valgt til HVO i desember 2008, men hadde fungert i stillingen fra 2004. – Det har vært en bratt læringskurve. Forskrifter og lovverk må pugges, og du kan kurses i mye, men det er en god del en rett og slett bare må erfare. På spørsmål om hun kan beskrive seg selv som HVO med tre ord, kommer det kjapt og uten nøling: rettferdig, uredd og sta. – Utpreget rettferdighetssans har jeg hatt siden jeg var lita jente. Jeg har liten respekt for autoriteter, og jeg gir meg aldri. Kanskje har faren, som var arbeidsrettsjurist, påvirket datteren noe. Moren derimot sa alltid: «At du tør!» til den uredde jenta si. Men hun turte, derfor var heller ikke veien lang til ulike tillitsverv i skole- og jobbsammenheng. Når vi spør diverse kolleger, kan alle enes om at hun har vært som et friskt pust inn i vernetjenesten, at hun er utålmodig og utadvendt, og at hun har gitt ny giv innad i UiO.

Forebygge og slukke branner

Børing opplever at universitetet er blitt flinkere til å verdsette arbeidet verneombudene gjør. Fakultetene har startet opp med arbeidsmiljøundersøkelser og de trekker verneombudene med seg. Selv samler hun alle de ledende verneombudene på UiO til månedlige møter. – Det å ha et forum hvor vi kan ta opp ulike problemstillinger, er gull verdt. Børing sitter også sentralt i Arbeids­miljøutvalget (AMU) ved universitetet. Saker som får konsekvenser for de ansatte på en positiv måte, står høyt på agendaen i AMU. Det gjelder både forebyggende arbeid og koordineringsarbeid. Noe «brannslukking» blir det også: – Juridisk fakultet fikk seks måneder på seg til å rydde opp i arbeidsmiljøproblemene sine. Det gjorde at ledelsen tok tak i problemene, og løste dem. Fra å få jevnlige henvendelser fra juridisk, har vi i dag ingen. Det skal ledelsen ha all ære for.

Mentorordning

Når det gjelder forholdet til universitetsledelsen er Børing godt fornøyd. – Vi har stor forståelse for hverandres arbeid. Hun trekker fram viserektor Ragnhild Hennum som i sin tid gikk i bresjen for en mentorordning for kvinnelige stipendiater på juridisk fakultet, og som nå skal gjelde alle fakultetene. – Et fantastisk forslag. Like entusiastisk var ikke Børing da det ble snakk om å gjeninnføre påbudet om at faglige veiledere skulle skrive under på at de ikke skulle krenke sine stipendiater seksuelt. – Retningslinjene ligger der, men at de må underskrive er helt absurd. De skal forholde seg til dem, det holder. Børing har opplevd å få mange anonyme henvendelser både om seksuell trakassering og diskriminering ved universitetet. – Det at de er anonyme vanskeliggjør arbeidet vårt. Utfordringen vår framover blir å fange opp problemene i forkant. Et av tiltakene står HMS-seksjonen for. Den har opprettet en telefonlinje for henvendelser ved trakassering. Den kan benyttes både av studenter og av ansatte, og den er taushetsbelagt.

Skrur helt av

Å være hovedverneombud er krevende. Men å ende opp som container; at ansatte bare kan øse sine frustrasjoner, sinne og oppgitthet utover henne, er hun ikke redd for. – Jeg får kjennskap til mange skjebner, men holder en viss avstand. Greier du ikke det, blir du spist opp. Sjøl greier hun » å skru fullstendig av» når hun kommer hjem etter endt arbeidsdag. – Jeg slapper av med mann og barn, og tar gjerne en tur med bikkja. Jeg liker å holde meg i form, og svømmer og trener så fort jeg får anledning. I samme åndedrag berømmer hun universitetsdirektøren som har innført halv­annen time i uka til trening i arbeidstida for de ansatte. Det er ikke bare i arbeidslivet Børing liker at ting skjer. Benker hun seg foran TV`n hjemme er det aller helst actionfilmer hun plukker fram, og CIA-agenten Jason Bourne er yndlingen. – Jeg foretrekker fart og spenning framfor romantikk, det blir lett for klissete. Om det blir fart og spenning på neste møte, vites ikke, men intervjuet er over. Børing rasker med seg veske og sakspapirer, og forserer trappene ned fra fjerde etasje samt to jerndører med kodelåser i raskt tempo. Ute varmer septembersola, og Blindern-studentene nyter tilværelsen ved kafèbordene foran Helga Engs hus. Vi for vår del legger Sem Selands vei og Moltke Moes vei bak oss. – Seland og Moe var professorer her ved UiO, derfor har de fått disse veiene oppkalt etter seg, opplyser Børing. – Jeg får nok ingen vei oppkalt etter meg, fortsetter hun med en klingende latter. Akkurat det tar vi ikke for gitt!

Personvern