Hvem har skylda?

Tekst: Håkon Lasse Leira (2004)
Om du snubler i en kant på stillaset og stuper i bakken, hvem sin skyld er det? Er det du som var litt trøtt og uoppmerksom, er det kollegaen som forla hammeren du ikke ville tråkke på og derfor kom borti kanten og mista balansen, eller er det arbeidsgiveren som ikke har sørga for at stillaset var ryddet?
Før i tida, fram til ut på 1970-tallet, ville nok du fått skylda. Da var det vanlig å hevde at fire av fem ulykker skyldtes menneskelig svikt, først og fremst feilhandlinger fra den forulykkedes side. På denne tida var det også mye snakk om å få «rett mann på rett plass» noe som ofte ble forstått slik at det var arbeidstakeren som skulle tilpasse seg arbeidsplassens betingelser, også de rent fysiske betingelsene.

«Idiotsikker» arbeidsplass
Dette synet har endra seg, og i alle fall med innføringen av Arbeidsmiljøloven i 1977, er det i siste instans arbeidsgivers juridiske ansvar at arbeidsmiljøet i alle henseender er fullt forsvarlig. Loven har også en egen paragraf om tilrettelegging av arbeidet (§ 12) og en om arbeidsgivers plikter overfor yrkeshemmede arbeidstakere (§ 13). Når det gjelder risiko for skader har vi etter hvert skjønt at arbeidsplassen må gjøres «idiotsikker», for kan en ulykke skje, så vil den skje (selv om det selvfølgelig kan ta lang tid!) Det vil alltid komme en dag hvor vi er trøtte og uopplagte eller en dag hvor kollegaen glemmer hammeren. I større perspektiv er forekomsten av ulykker og yrkessykdommer i stor grad betinget av forekomsten av risikofaktorer, men det kan ikke forklare alt. Tilsynelatende kan enkelthendelser være et resultat er flaks eller uflaks, og i en kronikk i Aftenposten 24. juni i år hevder Ståle Fredriksen at «uflaks er den viktigste årsaken til all sykdom». Han har kommet fram til at flaks og tilfeldigheter gir bedre forklaringer på forekomsten av sykdom enn all verdens risikofaktorer.

Bakere og astma
Om dette er riktig får det 2. spørsmålet en lege skal stille seg i møtet med et sykt menneske mindre betydning. Det 1. spørsmålet er «hva feiler det dette mennesket», det 2. er «hvorfor fikk dette mennesket denne sykdommen»? For eksempel: Hvorfor har dette mennesket fått astma? Og svaret kan være, jo, fordi han er baker. Og dette svaret leder til det 3. spørsmålet som da blir: «Hvorfor får ikke alle bakere astma»? Selv om bakeres arbeidsmiljø innerholder mange risikofaktorer for astma (mel, enzymer, midd) er det jo tross alt slik at de fleste bakere ikke får astma. På samme vis er det slik at selv om halvparten av dagligrøykerne vil dø av en røykerelatert sykdom, så ser jo den andre halvdelen av røykerne ut til å tåle uvanen sin ganske godt. Forskjellen mellom de som blir syke av sitt arbeidsmiljø og de som tåler det godt kan forklares med forskjeller i arv og forekomsten av andre miljøforhold. Arv er et forhold vi har lite kunnskap om, i alle fall lite herredømme over, og det vi veit om miljøets innflytelse på folks helse gjelder på gruppenivå, men i liten grad på individnivå. Dessuten er vår kunnskap om miljøfaktorers innflytelse på helsa fortsatt begrenset. At for eksempel psykososiale forhold spiller en så vesentlig rolle, ikke bare for helsa blant arbeidstakere, men for folkehelsa i det hele tatt, er jo en erkjennelse som har grodd langsomt fram de siste ca 20 åra. Når det derfor ser ut som om det er flaksen eller skjebnen som bestemmer, er det fordi vi har begrenset kunnskap om årsaksforhold. Jo mer kunnskap vi får om dette i framtida, jo mindre plass vil det være for skjebnen som forklaring. Å skylde på flaksen er like ufruktbart for forebyggende arbeid som forestillingen om menneskelig svikt. På samme vis vil jakta på «den skyldige» ofte bare skygge for de tilretteleggingene som trengs for å forhindre at uhellet (sic) gjentar seg.

Personvern og cookies