Hus til begjær

Tekst: Grethe Ettung (2010)
Aslak Sira Myhre (37) lever og ånder for Litteraturhuset. Og for …kånå, ungane og fodballen.

Sira Myhre viser knatrende vei til kontoret sitt. Av med sykkelhjelm og solbriller, mens sykkelsko og treningstøy tydeligvis ikke er til sjenanse, og beholdes på. Vi befinner oss i andre etasje, i den over 70 år gamle nyklassisistiske bygningen som tidligere rommet Oslo Lærerskole. Med adresse Wergelands­veien 29, er huset nærmest forpliktet til å by på litterære aktiviteter.
– Huset skal være en litteraturens kinosal, hvor folk kan stikke innom, uten helt å vite hva de er kommet for å se, fastslår Sira Myhre.

Blå elefanter

Som leder av Litteraturhuset er han opptatt av at terskelen skal være lav for de besøk­ende, det skal føles uforpliktende å ta seg en tur. Og tilbudene er mange, alt fra Lesekafè, samtaler og debatter, til foredrag, film og teater. Barna får også sitt, blå elefanter og driftige drager har vært på besøk i barnerommene, hvor ungene kan boltre seg i et slags «IKEA-ballrom for litteratur».
Apropos barn, på Sira Myhres kontor titter fargerike hodefotinger smilende ned fra veggene. Tegningene er det døtrene på tre og fire år som har laget. Sammen med et gedigent bilde av Muhammed Ali i bokseringen, tar de oppmerksomheten vekk fra skrivebordet hvor tårnhøye papirbunker truer med å ta overhaling. Men skal vi først sette fingeren på noe, så må det være Ali. Han burde vel strengt tatt vært byttet ut med en Viking FK-spiller, i og med at Sira Myhre e ein ekta siddis og ein fodballens mann, og til og med har forfattet boka: En god dag for fotball. For øvrig lar han seg ikke affisere av papirbunkene, og er lutter øre så fort han får slått på PCen og fjernet arkene som dekker tastaturet. Dessuten, skal vi tro amerikanske forskere, så tyder et rotete skrivebord på en effektiv leder.

Omsorgsfull grensesetter

Medarbeiderne forteller om en tydelig leder som gir klare beskjeder om hva han ønsker, men som ikke blander seg inn i utførelsen av oppgavene. Kunnskapsrik, entusiastisk og omsorgsfull blir også nevnt, samt at han har et engasjement som smitter.
Selv er han opptatt av å sette grenser for medarbeiderne sine.
– Vi er en liten administrasjon som består av dyktige og idealistiske mennesker. De kunne uten tvil ha jobbet døgnet rundt. Derfor er det viktig å bremse opp og ha et realistisk ambisjonsnivå, konstaterer Sira Myhre.
Det betyr at Litteraturhuset kun har regien på egne arrangementer, men tilrettelegger for arrangører som kommer utenifra. Med over tusen ulike aktiviteter og en kvart million besøkende i året, er det nok å henge fingrene i.
Om han som leder er en god rollemodell, vil han ikke svare på.
– Det må andre uttale seg om, men jeg prøver å være det. Det hender jeg sier at nå må dere gå hjem. Det er nok lettere for meg å passe tida som har to unger som venter.

Et hus fullt av bøker

Som liten gutt ble Aslak lest for. Både mor og far, barnevakter, slekt og venner tok for seg alt fra Rasmus på loffen til Ringenes herre. Da den unge mannen sjøl knakk lesekoden, ble det ukentlige turer til biblioteket. Utbyttet var et par velfylte bæreposer. Her skulle det leses, om ikke fotballen frista mer.
– Leser du for barna dine?
– Ja, det gjør jeg, hver kveld når de skal legge seg.
– Er det du som velger bok?
– Vi forhandler!
Selv om litteraturen hadde en sentral plass i unge Sira Myhres liv, var det politikken som tok han først. Etter seks år som leder i Rød Valgallianse, så imidlertid Foreningen Les sitt snitt til å kapre han.
– Jeg trengte en jobb da jeg gikk av som partileder, og det å arbeide for å øke leselysten blant voksne og unge, så jeg på som ekstremt meningsfylt og politisk.
– Kan du utdype politisk?
– Et samfunn hvor folk ikke leser er et samfunn hvor eliten og makten får fritt leide. For å delta i et demokrati og påvirke egen situasjon, må du kunne lese. Retten og muligheten til å lære å lese er der, men kampen ligger i det å få spesielt ungdom til å bruke retten.

Møteplass og ørkenstormer

Etter tre år i Foreningen Les, var ikke veien lang til lederjobb i Litteraturhuset. Litteratur­huset drives av stiftelsen Litteraturhuset, som ble opprettet av Institusjonen Fritt Ord i 2006. Fritt Ord ville gi litteraturen en ny arena i Norge, og håpet at Litteraturhuset skulle bli en møteplass for alle som har interesse for litteratur: lesere, forfattere, studenter, skoleelever og innvandrergrupper.
Og det har det blitt.
– Hva er din visjon for Litteraturhuset?
– Det er at huset skal være en møteplass med lav terskel for å gå inn, det skal være et hyggelig sted å være og det skal speile bredden i litteratur- og samfunnsdebatten. Klarer vi dette, har vi skapt en arena hvor det er mulig for oss og andre å gjøre noe som er viktig.
Som eksempel trekker han fram Ørken­stormer, Litteraturhusets forestilling om den arabiske sultanen Saladin og kors­fareren Richard Løvehjerte, – et møte mellom to kulturer. Skuespillet ble brukt som utgangspunkt for å kommentere det aktuelle, og problematiske, forholdet mellom vestens kultur og islam.

Dannelsesprosjekt

Sira Myhre jobber mest med internasjonale arrangementer, og viser til Afrikansk Uke som et annet eksempel. Uka gikk av stabelen i november i fjor, og det var afrikansk litteratur som sto på agendaen. I programmet kunne man blant annet lese: Når vi nå retter blikket mot Afrika, vil vi gjøre det uten trommer, dans og ideer om «rytme i blodet» og «nærhet til naturen».
– Denne typen arbeid opplever jeg som et dannelsesprosjekt for Norge. Det afrikanske skal ikke reduseres til rytme i blodet og fargerike klær. Jeg har stor sans for det norske, men det norske sjølbildet og våre til dels ovenfra og nedad-holdninger overfor resten av verden, liker jeg ikke.
Da vi var på besøk, var det Russlandsuke med hovedfokus på russisk samtidslitteratur. Denne gangen sto ikke Litteratur­huset som arrangør, kun som tilrettelegger.
Men Sira Myhre er på ingen måte fremmed for russisk litteratur.

Djevelen i Moskva

– Mikhail Bulgakovs bok Mesteren og Margarita, har du et spesielt forhold til?
– Det var kona mi som introduserte den for meg.
Sira Myhre blir med ett helt stille og noe fjern i blikket.
Han tenker sikkert på Margarita, eller på kona, antar vi. Men så kommer det:
– Jeg datt ut, jeg. Leste en mail. Det er en uting altså, jeg beklager så mye.
Inne på rett spor igjen, roser han boka og kaller den en idealroman som fortelles på flere nivåer. Den omhandler djevelens besøk i Moskva og de negative sidene ved sovjetsystemet, parallelt med dette går fortellingen om Mesteren og Margarita, samtidig som hendelser i Jerusalem omkring Jesu død, flettes inn.
– Den er surrealistisk, ironisk, absurd og morsom, og tar for seg menneskelige svakheter.

Ungene og kona gir energi

Sira Myhres eventuelle svakheter, lar vi ligge, men hva er det som gir han energi?
– Ungene og kona mi! Og samfunns­debatter, og det å skrive artikler, i det hele tatt det å delta.
Han er opptatt av å holde seg i form, og trener for «å ha det bra i hodet». Nok en gang var det kona som fikk han til å innse at kropp og sinn henger sammen, og er du sliten eller deprimert, er det utrolig hvor mye det hjelper å trene.
– Å se fotball- og håndballkamper gir meg også energi.
– Og det å lese.
– Og snakke, det gjør jeg og for egenpleie.

Personvern