Han er sikkerheten selv

Tekst: Vemund Jensen (2005)
Det er få, om noen som har hatt mer å si for sikkerheten i internasjonal oljeindustri enn Magne Ognedal. Hele livet sitt har han viet til oljå.

Han har knapt hatt noen annen jobb. År ut og år inn, terping og atter terping av føre var, risiko og sikkerhet. Nå har det riktignok ikke skjedd noen alvorlige ulykker med tap av menneskeliv på tre år, men det var nære på i høst. Gassutblåsningen på Snorre i november hadde et betydelig storulykkespotensial, som Ognedal typisk ville sagt det. Med andre ord; mange liv kunne gått tapt. Sist det skjedde var Alexander Kielland-ulykken. Det er 25 år siden nå. Ognedal hadde vært i jobben som sikkerhetsdirektør i Oljedirektoratet i et par uker. Det er vel det man kaller ilddåp. – Det var en sterk opplevelse. Å komme så nær innpå en katastrofe hadde jeg ikke engang drømt om hvordan ville være i praksis. Det kan ikke forklares, det må oppleves. Men at Kielland-ulykken har preget meg er helt åpenbart. Etter den ble jeg veldig bevisst på hva vi som myndighet kan bidra med for at tilsvarende ikke skal skje igjen, spesielt det at vi må være i forkant. Vi kan ikke vente på at ulykken skal skje, sier Ognedal alvorlig.

Bedre før
Vi sitter i et spartansk innredet møterom på Petroleumstilsynet, hans eget kontor er visst for rotete til besøk. To enkle kaffekopper av papp og en plastkanne på bordet. Direktøren tilbakelent i stolen med et ben over det andre. Ulastelig antrukket med hvit skjorte og et ikke akkurat ellevilt, men likevel gult slips som står litt i stil med det strålende solskinnet utenfor. Tilsynet ligger idyllisk til på vei opp mot Ullandhaug, like ved Sørmarka i Stavanger. Oljedirektoratet flyttet inn her i 1986 etter at Stortinget året før hadde besluttet å samle alskens etater innen petroleumsvirksomheten under ett tak. Ognedal har hele tiden vært øverste ansvarlig for HMS på huset, men i fjor ble han også herre i eget hus. Sikkerhetsdelen av direktoratet ble skilt ut som eget tilsyn og Ognedal ble nærmest selvfølgelig tilsatt som Petroleumstilsynets første direktør. – Jeg hadde en selvstendig stilling før også. Men jeg har kanskje fått litt mer administrativt arbeid. Jeg er jo direkte ansvarlig overfor de som gir oss penger nå. Sånn sett var det nesten litt mer behagelig før, synes han. Direktøren har sin egen stil, ikke ulikt sitt eget forbilde, tidligere ekspedisjonssjef i Olje- og energidepartementet, Knut Dæhlin. – Han oppførte seg slik en embetsmann bør. Veldig korrekt, men lyttende og høflig med klare budskap og tilbakemeldinger. Selv beskrives Ognedal som en handlekraftig og visjonær leder med stor autoritet overfor alle parter i bransjen og nærmest en farsfigur på tilsynet. Han har en enorm arbeidskapasitet og sykefravær er nærmest et ukjent begrep for ham. Han får sagt ting med få ord, sløser ikke med rosen, men når den kommer bør man lytte. Streng, men mild og med en elefants hukommelse.

Mister Safety
At Oljedirektoratet og det offentlige ble livet hans skyldes rene tilfeldigheter. – Jeg hadde inntrykk av det offentlige som noe veldig spesielt. I hvert fall ikke stedet å bruke tid og krefter på, erindrer han. Det var en gammel studiekamerat fra tiden i Newcastle som overtalte ham til å prøve. – Det var spennende og overhodet ikke som det offentlige jeg hadde forestilt meg. Det var 1974. Siden har han aldri angret. For han har hatt nok av tilbud om å skifte beite til det private, men alltid takket nei. – At jeg kunne doblet lønna er ikke interessant. Filosofien min er at arbeidsdagen er 50 prosent av livet. Da skal jeg trives og ha det spennende hver dag. Her får jeg jobbe over et vidt spekter. Det ville jeg ikke fått gjøre i et oljeselskap for eksempel. Han nøler ikke med å beskrive de første årene i bransjen som cowboy-tilstander. Den norske sokkelen var veldig preget av den amerikanske måten å gjøre ting på. I dag er det snarere motsatt. Gale Norton, den amerikanske innenriksministeren, omtalte Ognedal som selveste Mister Safety på IRF-konferansen i London tidligere i vår. – Look to Norway, var beskjeden hun ga deltagerne i International Regulators Forum, den internasjonale paraplyorganisasjonen for sikkerhetsmyndigheter, som Ognedal selv var med på å etablere. Mange deler hennes syn. Både overordnede, presse og representanter for både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden beskriver Ognedals stødige internasjonale posisjon som sikkerheten selv. – Nei, det er jo veldig artig, svarer han nølende. Så kikker han ut av vinduet. Rødmer nærmest, før han henter seg inn. – Men om det er riktig beskrivelse, får jo andre vurdere. Jeg bare registrerer at det blir gjort. Han har jobbet mye med harmonisering av sikkerhetsmyndighetenes regelverk. I mange år ledet han arbeidet i North Sea Offshore Authorities Forum, som har ført til at det er blitt lettere å flytte en rigg fra et lands sokkel til en annen i Nordsjøen. Etter britenes Piper Alpha-ulykke i 1988, hvor 167 mann døde, var han nøkkelvitne for lord Cullens granskingskommisjon. Den nye britiske sikkerhetslovgivningen som kom ut av dette blir av mange kalt Lex Ognedal og er, om ikke en blåkopi, så i hvert fall sterkt influert av den norske tenkningen. Han er stolt over å ha stått bak prinsippet om internkontroll, som oljesektoren innførte lenge før tilsynene på land.

På motorsykkel
Han er mye på farten. Han kom nylig hjem fra Offshore Technology Conference i Houston, den amerikanske storebroren til oljemessa ONS i Stavanger. Etter intervjuet haster han videre til middag med kommunalkomiteen i Oslo før han igjen skal fly tilbake til Stavanger grytidlig neste morgen. Han reiser ikke bare i jobben, men også i feriene. Gjerne han og kona. Han møtte Ingegjerd Maagaard da hun jobbet i Kommunaldepartementet, som Oljedirektoratet den gang hørte inn under. Nå har de vært gift i over ti år og hun er blitt politiadvokat i Stavanger. De to reiser til nye steder hver gang. Turen til et lite landsbysamfunn oppe i høyden på Sulawesi i Indonesia er et av minnene som har satt spor. Der var de med på alt fra begravelser av folk inni uthulte trær og fjellvegger til ofring av bøfler. Reiser til Kambodsja og Burma er andre opplevelser han trekker frem. Under studietiden i Newcastle suste han rundt på de britiske øyene på tung motorsykkel. – Det var jo ingen fartsgrenser på den tiden, så vi kom fort til London. Fortere enn the Flying Scotchman, toget. Det var virkelig artig. Den beste tiden i mitt liv, mimrer han. Mye av tiden der over brukte han på å tråle Nord-England etter antikviteter som han igjen solgte i Norge. Spesielt bestefarsklokker gikk som varmt hvetebrød. – Jeg finansierte store deler av studiene mine på den måten. Han har fremdeles mange av antikvitetene i huset i Mikkelsmessveien ved Hafrsfjord, men han er sluttet å kjøpe nye. Det er for dyrt.

Ognedal og havet
Borte bra, hjemme best, sies det. Men akkurat hva Ognedal gjør på privaten når han er hjemme i Stavanger, er ikke like lett å finne ut av. Han har mange bekjente, men få nære venner og hans nærmeste beskytter hans personlige sfære med nærmest paranoid iver. Selv er han veldig lukket – I min posisjon, er det viktig at jeg holder litt avstand til andre, ellers kan det bli vanskelig, sier han. – Jeg er ingen åpen person, snakker lite om meg selv og mitt indre liv, fortsetter han. – Hvorfor? – Det har jeg egentlig ikke noe svar på. Han klør seg i barten, men klarer ikke å komme opp med noe bedre svar. Men litt får vi. Når han skal ha helt fri, tøffer han ut i fiskebåten fra hytta på Sokn, en av byøyene utenfor Stavanger. Helt siden han var fire år har han feriert her, helt nede i havgapet. Drar mye ut og fisker, både med snøre, ruser og garn. Som guttunge fikk han en gang en nise på kroken og på reneste gamle mannen og havet-vis ble han og robåten dratt av gårde av beistet. – Nisa kom opp. Jeg så den. Men så røyk selvfølgelig snøret. Nå er krabbefiske med teiner favoritten. Han har bygget om en gammel vaskemaskin til krabbekokeri i sjøhuset. Han liker å arbeide med hendene. – Jeg bruker mye tid og krefter på å tenke og vurdere, så jeg synes det er herlig når jeg kan slippe det og bare fokusere på de nære ting. Gjerne praktiske gjøremål, det er god avkobling, forklarer Ognedal. Han liker å sette i gang byggeprosjekter, se resultater. Hytta er fullstendig bygget om, både utvendig og innvendig. Han går heller ikke av veien for kreative løsninger. En gang skal han ha bundet jernlodd til kroppen for å komme til bunns ved bygging av en brygge. Litt småskummelt, men Mister Safety forsikrer at operasjonen ble utført, om ikke etter forskriftene, så i hvert fall trygt og forsvarlig. Restaurering av biler har vært den andre store hobbyen. De to siste han syslet med var to volvoer, en gammel PV og en Amazon. I PV-en bygde han opp motoren helt fra bunnen av. Direktør Ognedal må ha vært et syn der han kom kjørende i den oransje doningen, kledd innvendig som den var i gardinstoff med salat-, gulrot- og blomkålmotiver. Det kan være greit å ha erfaringen med reparasjoner og restaurering, for det er det han tror blir den store utfordringen fremover. Installasjoner og folk offshore som blir eldre og eldre. – Ja til og med vi her på tilsynet blir eldre, sier 62-åringen. Arbeidsmiljø nr. 4- 2005

Personvern