Geskjeftig og begeistret

Tekst: Grethe Ettung (2007)
Kreftforeningens generalsekretær Anne Lise Ryel (49) er ei dame med trøkk. – Det er spennende å sitte i ledersetet og kunne utvikle organisasjonen, bedyrer hun. 

Det første som møter deg i Kreftforeningens lokaler i Tullins gate 2, er det rosa treet. Årlig arrangeres en Rosa sløyfe-aksjon, hvor pengene som samles inn blant annet går til forskning på brystkreft. I 2005 ble det arrangert en kick-off hvor alle som kjente en brystkreftoperert ble anmodet om å skrive en oppmuntringshilsen på en rosa lapp. Lappene pryder nå et tre som ble gitt som gave til det nye kreftsenteret på Ullevål. Treet i Tullins gate er en kopi, til glede for alle som kommer innom.

Jern i ilden
I resepsjonsområdet høres liflig korsang. Jeg er tidlig ute, og nyter en og annen sopran og en kaffekopp. Det har ikke vært enkelt å få i stand en intervjuavtale med ei dame som har så mange jern, og styreverv, i ilden. Men på slaget avtalt tid dukker hun opp. Ei slank hånd med sortlakkerte negler tar et godt tak i min: – Velkommen hit! Vi benker oss rundt et møtebord med utsyn til SAS-hotellet og høy høsthimmel. Gjennom en glassvegg har vi fritt utsyn til generalsekretærens kontor som domineres av et skrivebord med stabel på stabel av papir. – Jeg har mye på programmet, det er travle tider, men nå får jeg jo et pusterom her sammen med deg, nikker hun fornøyd.

Rod Stewart og kreativ jobbing
Ryel fikk tidlig sansen for menn med god sangstemme, og på ungpikerommet gikk det i alt fra David Bowie til Rod Stewart. Hun hadde nok likevel ikke forestilt seg at hun skulle stå på scenen sammen med den samme Mr.Stewart noen tiår seinere. – Ja, det var en kreativ ide fra andre som vi våget å si ja til. Vi er nødt til å være oppfinnsomme når det gjelder virkemidler for å bli hørt og lagt merke til. Det finnes så mange gode organisasjoner som jobber for gode saker, så konkurransen er hard. Kreftforeningen er en landsdekkende organisasjon i frivillig sektor, og den er den største bidragsyteren til kreftforskningen i Norge. Nylig delte foreningen ut totalt 114 millioner kroner i forskningsmidler til 132 forskningsprosjekter. Drøye to milliarder kroner er delt ut til norsk kreftforskning siden 1989. – Jeg kunne ikke så mye om helse, det eneste jeg visste var at jeg ville jobbe i en frivillig organisasjon, fastslår hun på spørsmål om hvorfor hun takket ja til stillingen som leder og frontfigur i Kreftforeningen.

Tillit og omdømme
Ryel er utdannet jurist, hun fikk advokatbevilling i 1990. I -94 ble hun utnevnt som likestillingsombud, en jobb hun hadde fram til 2000. Neste stopp ble Justisdepartementet hvor hun var statssekretær i Stoltenberg I, for så å begynne i Sosial- og helsedirektoratet, og i Kreftforeningen i 2002 . – Her kan jeg være med på å sette agendaen, være samfunnsaktør og hjelpe enkeltindividet. Jeg sitter i ledersetet og kan bidra til å utvikle organisasjonen, noe som både er spennende og utfordrende. Og en av de største utfordringene er tiden. – Jeg forsøker å skille stort fra smått i et hav av gjøremål, konstaterer hun, med et aldri så lite sukk. – Vi er en frivillig organisasjon som jobber for å bli tatt på alvor i samfunnet, på samme nivå som privat og offentlig sektor. Vi må være profesjonelle, vi må kunne svare for oss og redegjøre for virksomheten overfor media. Vi må skape tillit og arbeide for å oppnå et godt omdømme. Det er krevende, men også spennende.

Språkskole og cabaret
15 år gammel reiste unge Ryel på språkskole til Brighton, i England. Det var et stykke fra Tromsø, men jenta hadde utferdstrang. – Jeg tror nok jeg var litt påvirket av to av onklene mine, de reiste tidlig ut og besøkte eksotiske steder som Japan og Kina. Foreldrene hadde tillit til den skoleflinke jenta si og ga henne selvstendighet og ansvar. Som storesøster til to yngre brødre ble tålmodigheten jevnlig satt på prøve, men hun var den som meglet og ordnet opp dem imellom når det trengtes. Demonstrasjonstog og barrikadestorming var derimot ikke noe for den unge damen: – Jeg var jo så sjenert! Selv om hun som ung jusstudent var ivrig medlem av Cabaret Intime som tegner og formgiver og deltok aktivt i studentlivet, var det først etter noen år som yrkesaktiv at hun holdt sitt første innlegg fra en talerstol.

Gode og selvstendige
– Jeg synes det er fint at folk blir headhuntet herfra til stillinger andre steder fordi de er dyktige og har fått utvikle seg her hos oss, fastslår Ryel. Hun har 200 medarbeidere å forholde seg til, og setter pris på å bli involvert i prosjekter og oppgaver som foreningen står overfor på et tidlig stadium. – Det er for å ha en viss oversikt, slik at vi kan koordinere og samhandle på best mulig måte. Jeg vil at folk skal vokse i jobben, og tørre å prøve ut ting, bli gode og selvstendige. Det er bare flott om folk er dyktigere enn meg. – Vi befinner oss i et spenningsfelt når det gjelder å holde denne organisasjonen sammen. Vi skal være profesjonelle, samtidig som drivkraften er engasjementet for saken. Alt vi gjør må befinne seg innenfor en ramme av tillit og godt omdømme, men det gjør det jo desto mer utfordrende. Som leder vektlegger hun velvære, sunnhet og fysisk aktivitet. Et par ganger i uka får de ansatte fersk frukt. De har en trappe-konkurranse gående, bedre med trapp enn heis, og premie vanker til dem som kan vise til de beste resultatene. I tillegg har det vært kjørt både kosthold- og røykesluttkurs. – Og så har vi startet kor, fastslår generalsekretæren fornøyd.

Myter og informasjon
Myter, redsel, sorg og alvor er knyttet til kreftsykdommen. I den senere tiden har det vært skrevet en del om de enorme psykiske og sosiale påkjenningene det er å gjennomgå en kreftbehandling, og ikke minst tiden etterpå. – Holdningen overfor dem som overlever kreft har fram til i dag vært at nå må du være glad til. Nå først begynner vi å se hvilke konsekvenser i form av bivirkninger, denne sykdommen har, og vi forsøker å synliggjøre dem, gi dem som rammes en stemme. Ryel er selv brystkreftoperert, og ser behovet for opplysning og informasjon: – Neste år løfter vi fram ungdom og kreft. De vil oppleve senskader, og de vil måtte forholde seg til dem i tilknytning til studietid, jobb og familie. Generalsekretæren vil alminneliggjøre kreftsykdommen, slik at folk kommer over den terskelen som gjør at mange kvier seg for å ta kontakt og prate om den.

Clapton og drømmeslott
– Jeg kunne nok ha vært mer til stede, det svaret ville du i hvert fall ha fått hadde du spurt datteren min, hevder Ryel. Men til tross for travel jobb og opptil flere styreverv, finner hun de friøktene hun trenger, mener hun selv. – Jeg liker å reise! Jeg slapper godt av når jeg er underveis, om det er på flytoget eller i et fly, og da er i-pod`n god å ha. Det er datteren min som har lagt inn musikken. Veldig bra, men jeg har forsikret meg om at Clapton er en del av repertoaret. Ellers er leiligheten utenfor Barcelona drømmestedet. – Der får jeg arbeidet på avstand. Hun får til og med tid til å lese bøker. – Dessuten tar ikke folk så lett kontakt når jeg befinner meg i utlandet, det er liksom noe helt annet enn å være i Bergen.

Personvern og cookies