Fra Frelsesarmeen til kapitalens høyborg

Tekst: Vemund Jensen (2005)
Flytter du 12 ganger før fylte 18 år, vet du alt om å tilpasse deg. Bare spør Sigrun Vågeng.

Arbeidsmiljø var i vinden i vår. Til tider var det hett mellom høyre- og venstresiden, arbeidsgivere og arbeidstakere. Få var så sentrale i debatten rundt ny arbeidsmiljølov som NHOs direktør for arbeidslivspolitikk. Men Sigrun Vågeng synes det har vært en storm i vannglass. Spesielt med tanke på sakene arbeidstakersiden har reagert på. – Det har kommet opp saker som er blitt symbolsaker. Som dette med midlertidige ansettelser. Egentlig en liten sak i den store sammenhengen. I offentlig sektor har man allerede den ordningen i dag. Det eneste privat sektor har bedt om er å få det samme. Og for mange unge er det fint at det finnes flere innganger til arbeidslivet. Slik Sigrun selv gjorde det for omkring 30 år siden. Et oppslag på en tavle på Blindern var veien til en midlertidig plass bak studentsamskipnadens skranke for boligformidling til den svimlende lønn av 17,50 kroner i timen. En uke ble til to, vikariat og endelig fast jobb, en jobb hun ble i til fylte 30.

Ikke bedre før
Dette med brutalisering av arbeidslivet er heller ingen god idé å ta opp med NHO-direktøren skulle du bare være på utkikk etter et ukomplisert tema for small talk mellom kanapeene. For selv om hun er kjent for å være rimelig stabil og ordentlig, ja nærmest grensende til det prektige, er dette noe som får henne til å tenne. – Det brutale arbeidslivet, jeg hater det uttrykket. Og de som alltid beskriver arbeidslivet som det verste stedet i verden å være. Jeg sier som den påtroppende direktøren for Arbeidstilsynet: Hvis det er sånn at noe er vanskelig, så hjelper det oss i hvert fall ikke å påpeke det som er vanskelig hele tiden. Vi må se på hva som er godt og hvordan vi kan jobbe videre med det. Nei, Vågeng foretrekker andre adjektiver i beskrivelsen av arbeidslivet vårt. – Det er blitt mer utfordrende de siste 20 årene, men vi som arbeidstakere er også blitt mye mer trenet til å håndtere det. Alle snakker om hvor bra det var før, men det er ingen som vil tilbake til før, som sosiologiprofessor Ivar Frønes sier det. Og det vi trenger er større fleksibilitet. – Jeg hadde ønsket meg en arbeidsmiljølov som åpnet for et enda mer fleksibelt arbeidsliv. Jeg tror vi kunne fulgt enda flere av rådene fra Arbeidslivslovutvalget og likevel holdt oss godt innenfor rimelige rammer. Hun ønsker seg et arbeidsliv som tar større høyde for at jobben møter stadig hardere konkurranse fra andre forpliktelser i dagliglivet, slik som familie og fritid.

Omflakkende oppvekst
Hun har innlosjert oss i åttende og øverste etasje i NHO-blokka på Majorstuen. Vi sitter i hver vår sofa i en lekker liten stue med kunst på veggene og kald peis. Et par skritt og du er ute på en romslig terrasse. Utsikt i alle himmelretninger med Frognerparken som nærmeste nabo. I tre og et halvt år har hun vært direktør på huset. Stadig oftere er det hun som opptrer når mediene etterspør NHOs meninger. Det er vel det som har vært den største overgangen fra direktørstillingen hun tidligere hadde i Prosessindustriens Landsforening. – Det er en veldig offentlig jobb. Jeg må venne meg til å leve i et slags utstillingsvindu. At media er interessert i hva jeg mener om saker, og at når jeg uttaler meg, gjør jeg det på vegne av NHO. Noen vil si at hun har gjort en klassereise, for ikke å si klatring, av de store. Fra arbeiderklassen og pietistisk kristendom til det mange tradisjonelt forbinder med overklassen; NHO og beste vest i Holmenkollen. Hun vokste opp som eldst av tre søsken med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen. På den tiden betydde det stadige beordringer til nye steder, så Sigrun måtte flytte nærmest hvert år til hun var godt oppe i tenårene. Mildt sagt en omflakkende oppvekst. Det var Norge rundt ved siden av et femårig opphold i Danmark. En gang ble familien endog beordret fra Haderslev nær grensen til Tyskland helt nord til Kirkenes. Selv i dag kan Sigrun dra en ganske imponerende remse av steder med tilhørende dialekter. – Det sier seg selv at det å flytte rundt unger en gang i året egentlig ikke er klokt, og jeg ville ikke utsatt min datter for det samme i dag. Men innenfor de rammene som var, hadde jeg en trygg og god oppvekst, forsikrer hun. – Og jeg er blitt veldig tilpasningsdyktig og sterk av det. Med hånda på hjertet kan jeg aldri huske at jeg ble ertet eller mobbet heller. Men hun hadde noen triks i ermet. – Vi flyttet stort sett om sommeren, så jeg lærte meg veldig fort den nye dialekten og hvilket spill som gjaldt i gata. Da jeg begynte på skolen i august, var jeg sånn noenlunde tilpasset. Men barndomsvenner ble det ikke så mye av.

Bruddet
Hun vokste opp i Frelsesarmeen, giftet seg innenfor organisasjonen. Dirigerte blant annet Tempelet sangbrigade i Frelsesarmeen i Oslo i mange år. – Hele mitt liv har jeg vært leder, og en av grunnsteinene for det er nok blitt lagt i Frelsesarmeen. Jeg fikk mange muligheter til å være leder, om det så var i juniorgrupper, musikkgrupper eller speideren. Fra vi gikk på søndagskolen fikk vi ansvar for et eller annet. Det var de fantastisk flinke til, sier Sigrun. 30 år gammel ble hun skilt. Samtidig gikk hun ut av Frelsesarmeen og fikk seg jobb på ærverdige Grand Hotel på Karl Johan. Livet på hotellet med galant åpning av dører for damene var en voldsom overgang fra steinørkenen på Blindern. Og selv om Frelsesarmeen er et fargerikt felleskap, var det mer mellom baren på hotellets takterrasse og Grand Café enn hva Sigrun med sin friskeste fantasi hadde klart å forestille seg Stillingen som opplæringsleder på Grand ble den siste jobben hun søkte på. Etter det har hun alltid blitt tilbudt jobber. Etter fire år ble hun personalsjef. Så fulgte verv i Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Prosessindustriens Landsforening før hun havnet i NHO i 2002. – Jeg sa ja til denne jobben fordi dette er landets morsomste jobb når man først skal jobbe med arbeidslivspolitikk. Jeg jobber for 16000 medlemsbedrifter, et kjempeansvar, men det å få lov til å være med å påvirke tenner meg. Som leder beskrives hun av venner og kolleger som inkluderende og åpen, men samtidig direkte. Hun gir folk rom og utfordringer, og både tåler og liker sterke medarbeidere. Strukturert er beskrivende, selv om hun kanskje kunne vært enda flinkere til å si nei noen ganger. Og som hun selv sier, løsninger er mer fruktbare enn problemer.

Beundring
Sigrun Vågeng avviser at det har vært vanskelig å komme til topps i næringslivet som kvinne. Hun har vært heldig med sjefene sine, og hun har tatt mulighetene når de har bydd seg. – Men jeg er opptatt av å få inn kvinner i styrerommene, selv om jeg er motstander av lovpålegg. Vi har ikke vært gode nok til å plukke opp mange av de flinke kvinnene. I dag er det flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, så for meg er det et spørsmål om at næringslivet må bruke den kompetansen som er, ellers går vi glipp av mye. NHO har satt i gang prosjektet Female Future. – Det er vårt svar på regjeringens utfordring med lov. Etter tre år har vi fått resultater det står respekt av. Vi har doblet styreandelen kvinner, selv om vi ikke er oppe på 40 prosent ennå. A- Men hadde dere gjort det hvis ikke det hadde vært for denne loven? – Jeg tror vi må være så ærlige å si at forslaget skapte en ny debatt. Frem til for tre år siden var det i stor grad en likestillingsdebatt, men nå handler det vel så mye om å bruke den kompetansen som er til disposisjon og utvikle talenter. For bedrifter er det et mye bedre perspektiv, fordi da dreier det seg om å skape verdier. Hun forteller om stor interesse fra internasjonal presse. – De stiller seg veldig undrende til hele greia, men når vi begynner å snakke om Female Future er det ikke undring, men beundring som legges til grunn. De blir imponert over at en arbeidsgiverforening jobber så aktivt med dette. Det skjer ikke i så mange andre land.

Dyp blå
Når intervjuet er ferdig blir Sigrun med ned i første etasje, over veien og inn i Frognerparken. Spiller med fotografen, og selv om hun ikke har så veldig langt hår tar hun tak i tuppene og prøver å etterligne en av de kvinnelige skulpturene med utslått hår. Tar av seg skoene og vasser over det ankeldype bassenget for å komme inn i selve Frognerbadet, hvor tanken er Sigrun med azurblå klorbakgrunn. Men himmelen, dyp blå, mer konservativ, står kanskje bedre til NHO-direktøren. – Jeg er nok ikke så nøktern som jeg var før. Hvem av oss er det? Men jeg har ikke noe behov for å være ekstragavant på noen ting. Det byr meg litt imot. Jeg syns vi har fått det vi har fått fordi vi skal bruke det litt vettugt. Det henger nok i meg ennå. Hun bor i Holmenkollen. Har vært gift med juristen Trond Hellum, som hun traff gjennom en felles venn, i over 20 år. Sammen har de datteren Linn. De to er det viktigste, selv når det blir mye jobb. – Det har alltid vært en balansegang mellom familie og jobb. Men hittil har vi vært flinke til å balansere, mener Sigrun. – Hvordan har dere gjort det? – For meg er det snakk om faser i livet. Da Linn var liten, sluttet jeg klokken tre på jobben og gikk og hentet henne i barnehagen. Etter hvert har Trond eller jeg alltid gått og hentet henne tidlig, alltid vært hjemme når hun var ferdig på skolen. Vi har alltid prioritert familielivet. Men mitt svar er at livet har mange faser. Nå har både jeg og Trond en jobb hvor vi kan legge løpet helt annerledes. Og det betyr mer jobbing. Hun håper selv å kunne jobbe lengst mulig. – Hva er lenge? – Pensjonsalderen i Norge er 67 år. Jeg håper jeg kan stå i arbeid til da. For meg er arbeidet en viktig del av livet mitt. Jeg tror jeg ville bli ulykkelig uten en jobb. Arbeidsmiljø nr.5 – 2005

Personvern