Fra byggeklosser til professorat

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2006)

 

Thea Stabell (67) lever godt med at folk husker henne fra filmklassikeren «Norske Byggeklosser». Hun vil sikkert også bli husket for at hun i sommer ble Norges første professor i skuespillerfag. 

– My claim to fame! svarer Thea Stabell når det blir snakk om hennes rolle som Ingrid Femte i «Norske Byggeklosser» fra 1971. En film som stadig holder, og som senest ble vist på TV 17. mai i år og på sensommeren. – Gøy at også ungdom har sansen for filmen. De lærer seg replikkene og er helt med, sier hun om den 35 år gamle klassik­eren, med Rolv Wesenlund i intet mindre enn åtte roller. – Er du lei av at folk ofte tenker på den filmen når de hører navnet ditt? – Nei, nei, ingen ulempe, bare kjempemorsomt! En flott tid, ikke minst fordi vi kjente hverandre så godt. – Og jobbet også fort? Laget filmen på tre uker? – På 21 dager? Det husker jeg faktisk ikke, men jeg vet regissør Pål Bang-Hansen og Rolv Wesenlund snakket tekst om kveld­­en som vi tok på sparket neste dag. Det var spontant og festlig, smiler Thea Stabell. Som ble minnet om filmen da hun selv skulle bygge hus: – En to meter lang cowboy av en graver var ganske fåmælt, jeg fikk ikke noe særlig kontakt med ham. Ikke før han forsiktig spurte om jeg var skuespiller, og hadde vært med i «Norske Byggeklosser»? Det stemte jo. Da ga han seg ende over: – Og DU tør å sette i gang med å bygge hus?

Karrieren ferdig?
Thea Stabell sier ærlig at det ofte var neder­lag og tilfeldigheter som gjorde at hun kom videre i sitt teaterliv. – Tretti år gammel følte jeg at karrieren var ferdig. Hvem hadde bruk for en så gammel skuespiller? Jeg tror jeg satt i to år og så på en telefon som aldri ringte med rolletilbud. Men skuespilleren kom godt i gang igjen, og gikk fra å spille teater til å være instruktør. Og å undervise. I over 35 år har hun lært skuespillerstudenter om stemmebruk på det mange stadig kaller Teaterhøg­­skolen. Mens det riktige navnet er Fakultet for Scenekunst på Kunsthøgskolen i Oslo. – Når tok du selv teaterskolen? – Jeg? Jeg vil vel helst lyve meg bort fra alderen min, men jeg gikk ut i 1964, svarer 67-åringen. Samme vår fikk hun en rolle i «Boyfriend» på Oslo Nye Teater, og måtte klippe håret i en frisyre som passet inn i Charleston-tiden. – Frisyren er nesten blitt ditt varemerke? – Jeg har hatt både langt hår, afro, jeg vet ikke hva. Men så kom jeg tilbake til klippen inspirert av 20-årene. Jo, jeg trives med den.

Skuespillerprofessor
I sommer kom hun, ikke tilbake, for hun var allerede der som pedagog, men som professor til Kunsthøgskolen. Landets første professor i skuespillerfag med kunstnerisk, ikke akademisk bakgrunn. Veien frem til utnevnelsen var som et svangerskap. Ni måneders arbeid med å samle dokumentasjon fra sitt liv på og rundt scenen. Pluss en femtensiders søknad hvor hun redegjorde for tanker og intensjoner. – Førti kilo veide bunken! forteller Stabell. Det er jo sjelden man kan samle sin lange arbeidsinnsats i kilo, men det gjorde altså hun. Med «ekornet» i seg som pådriver: – Jo, jeg samler i lader, er ekorn av vesen. Jeg hadde notater, DVD’er, bilder, kritikker, pluss-pluss i esker og poser i kjelleren. Det var et stort arbeid å få presentert stoffet for en nordisk jury. – Stolt over å få stillingen, i en alder da du kan kjøre trikk til halv pris? – Ja, men det kommer en hel generasjon rett i hælene på meg, de vil snart følge på, vet du.

– og så gikk lyset
Å gjennomgå sitt teaterliv gir Thea Stabell tanker rundt hva teater er: – Teatervitenskapen kan slå fast at den og den forestillingen er spilt. Men hvordan kan man dokumentere det som skjer i møtet mellom scene og sal? Den ene dagen opplever vi magi i møte med publikum, den neste kan magien renne ut. Det er noe med å finne nerven som kan skape og forløse. Og to forestillinger er aldri like. Vi kan ikke skrive kontrakt med publikum. Ikke med oss selv heller. For en skuespiller møter også opp som et menneske. Jeg kan ha kranglet, ha sovet dårlig, ha med private følelser inn på scenen, selv om the show must go on. Og vi kan bli ofre for omstendig­hetene! – Tenker du på noe spesielt? – Jo, Trøndelag teater for mange år siden, en mørk marskveld. Jeg spilte Julie i «Romeo og Julie», og det nærmet seg den berømte balkongscenen. Da gikk lyset!

Stearinlys i foajéen
– Skulle vi avlyse? Eller vente? E-verket sa at lyset kunne komme tilbake om 15 minutter, eller flere timer. Vi håpet på det første. Publikum ble loset ut og stearinlys ble tent over alt. Selv var Thea Stabell rasende, og hun ante ikke om hun eventuelt ville klare å gå videre med spillet fra ballet i en italiensk rikmannsfamilie på 1500-tallet. – Etter en halv time kom lyset tilbake. Da var det bare å gå inn på scenen og opp på balkongen. I en fortsettelse hvor nettopp noe magisk hadde skjedd: Publikum hadde stått tett sammen i skinn av stearinlys i den vakre foajéen, og kom tilbake med gode følelser og åpne sinn. Til en ganske annen forestilling enn jeg ville ha trodd. Helt fantastisk! «Julie» skalv lenge etter teppefall, og mens hun tok et glass vin med venner funderte hun: – Hvorfor kan det ikke være en sånn stemning mellom sal og scene bestandig? – Thea, sa min venn. – Dette er ikke en fabrikk, men kunst!

Under åpen himmel
Kunsten har teatermennesket Thea Stabell tatt med seg ut i lyset også, under åpen himmel. I en kulturutveksling, sponset av Norad, har hun gjennom flere år vært instruktør for teateret i hovedstaden Ouagadougou i Burkina Faso, Vest-Afrika. – En utfordrende oppgave, og bestemt ikke noe innenfor arbeidsmiljøloven! sier hun om prosjekter hvor de arbeider i den kjøligste delen av dagen. Tidlig og sent. – Plaget varmen deg? – Nei, det går, den er tørr. Og etter å ha hatt himmelen som tak fikk vi etter hvert et ­solseil også. Eller vi arbeidet under et skyggefullt tre; oppsetningene ble vist utendørs. Solen var altså ikke noe problem. Men kulturforskjellene hadde sine sider: – Kvinnelige skuespillere kan godt spille et stykke om polygami, flerkoneri. Men når de kom inn på personlige erfaringer, opplevde jeg stor bluferdighet. Den enes mor fikk diabetes av stresset ved å være kone nummer to, den andres hjerteproblemer. Det satt dypt å fortelle hvor vanskelig denne tradisjonen egentlig var. Jeg lærte også at kvinner der har stor­familiens forpliktelser i seg: Blir en nærstående syk, slipper de alt de har i hendene og drar for å hjelpe. Og da er det ikke viktig å spille teater. – Lærte dere noe i utdannelsen om å håndtere uforutsette ting? – Det viktige, som skuespiller, er å være nærværende. Til stede i situasjonen. Det er en forutsetning. Og det blir vel et slags svar?

Afrikansk folkefiende
Stabell satte også opp «En folkefiende» i Burkina Faso, og tok med seg Henrik Ibsens stykke til et område som lå langt fra havet. Med andre ord var det arbeidsoppgaver på flere plan som ventet da hun skulle overføre momentene fra Ibsens stykke til et land hvor de henter vann i en brønn, eller finner vann i elven. Hvordan skulle folk kunne forestille seg havet? Og en kystby med en badeanstalt, der handlingen foregår? Ja, hvordan gjøre temaet troverdig? Teateret ble et spennende møte mellom to kulturer, og dr. Stockmann som afrikansk folkefiende gjestet Ibsen-festivalen i 2002. I Burkina Faso er det 80% analfabetisme, og de som har skolegang lærer seg fransk. Selv fikk Thea med seg flere språk i oppveksten.

Født på 4. juli
Faren var i utenrikstjenesten, og det er nesten riktig at hun byttet land og språk hvert tredje år. Med amerikansk mor kom engelsken fort inn, og hun har bodd i både Frankrike og Belgia. – Erfaringene fra ulike land ga meg visse ferdigheter i ung alder. Jeg lærte å lese situasjoner. Fra en amerikansk skole kom jeg til en fransk barneskole og visste ikke at det var forventet at jeg skulle håndhilse på alle. Om det er åtte eller seksti i rommet. Og det er jo enkelt nok, når du vet det! Forbindelsen til morens hjemland USA feirer hun hvert år på selveste nasjonaldagen, 4. juli. Sin egen fødselsdag! Men hjemme nå er Oslo – og en hytte i Valdres. Her til lands får vi snart se skuespilleren Thea Stabell igjen, blant annet i TV-serien «Kodenavn Hunter».

Skilpaddesamling
– Er det noe du kunne ha lyst til å gjøre, som du ikke har fått gjort? Tenkepause følger, og det i hennes hyggelige kjøkken på Smestad som hun deler med sine skilpadder. De fins i alle utgaver, høyt og lavt. Så kommer det ettertenksomt: – Etter nylig å ha gått gjennom mitt arbeidsliv, samlet i disse 40 kiloene, vet jeg det meste om hva jeg har gjort. Men hva jeg vil gjøre? Jeg vil ta meg litt tid til våren, tror jeg. Et pusterom. Tenke meg om. Etter det skal jeg svare! Frem til da har hun nok med sitt arbeid, både sitt professorat i halv stilling og andre frilansoppgaver. Oppdragene kan spenne mellom å instruere Inger Lise Rypdals «Kvinnen fra brønnen», en forestilling i kirkerommet med tema fra Det nye testamentet, til det å sette opp en dukketeaterforestilling. I tillegg har hun tre menn å ta seg av. To av dem svært unge. Thea Stabells ene datter har gitt henne to barnebarn, gutter på to og seks år. – Nå holder jeg på å lære meg hvorfor menn blir som de blir; jeg tror gutta har en annen type energi enn jenter. Tidligere var hun gift med teaterkritiker Erik Pierstorff. Nå kaller hun seg nygift, det skjedde for fire år siden. Hennes nye ektemann er lysmester på Nationaltheatret. – Og er en lysmester i ditt liv også? – Om!

Thea Stabell
(Dorothea Jessie Pierstorff) (67). Skuespiller, instruktør og pedagog med lang erfar­ing fra teater og film og igangsetter av kunstneriske prosjekter. Har spilt på mange norske scener, var kunstnerisk leder på Torshovteatret. Satt åtte år i Scenekunstutvalget til Norsk Kulturråd og ti år i styret, Norsk Sceneinstruktørforening. Fullfører et teaterutvekslingsprogram i Vest-Afrika i løpet av tre år. Siste større regioppgave: «Et spansk stykke» på National­theatret i vår. Utnevnt som professor ved Kunsthøg­skolen i Oslo i juni i år.

Personvern