Forsømt diskrimineringsvern

Tekst: Mats Løvstad (2010)
Mange innvandrerkvinner opplever å bli diskriminert i arbeidslivet, viser ny forskningsrapport. 

Rettighetsprosjektet Diskriminering på tvers har avslørt at mange innvandrerkvinner i Norge ikke vet at det finnes en lov som skal beskytte dem mot diskriminering. Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) ved Universitetet i Oslo, har oppsøkt norskopplæringsgrupper, kvinnekafeer og andre steder innvandrerkvinner møtes. De mener manglende rettighetsinformasjon er en forsømt integreringsoppgave.
– Vi har informert kvinnene om hvilke rettigheter de har, og samtidig kartlagt deres behov når det kommer til diskrimineringsvern. Konklusjonen er at det trengs omfattende informasjonsarbeid. Mange av kvinnene vi møtte kjente ikke en gang til ordet diskriminering, selv om veldig mange beskrev erfaringer som faller inn under begrepet. Langt mindre visste de at det finnes lover og instanser som skal beskytte dem mot slik behandling, sier jurist Tina Nordstrøm som har forfattet en rapport om funnene.

Får ikke jobb
Det oppsøkende forskningsprosjektet har gitt forskerne nyttige innspill på hvilke problemer innvandrerkvinner opplever at de møter, og arbeid var ett av temaene som gikk i igjen. Mange fortalte at de hadde hatt flere praksisplasser uten å få tilbud om jobb etterpå, og at rekken med avvisninger var en hard belastning. Flere oppga også at de vurderte å skifte etternavn for å bedre sjansene til å få jobb.
– Ingen av kvinnene vi møtte var i arbeid, men veldig mange ville gjerne jobbe. Det de fortalte tyder på at innvandrerkvinner i stor grad opplever diskrimineringsrettslige problemstillinger i møte med ulike arbeidsgivere og NAV. Møter med saksbehandlere i det offentlige tjenesteapparatet er dessuten ofte preget av kommunikasjonsproblemer, sier Nordstrøm.

Språklig hinder
Årsakene til manglende kunnskap om, og bevissthet rundt, diskriminering hos innvandrerkvinnene er sammensatt, mener Nordstrøm.
– Mangelfulle norskkunnskaper kan gjøre det vanskelig å tilegne seg den kunnskapen som finnes. Mange av kvinnene er heller ikke vant til å orientere seg i det offentlige rom, og oppfatter at deres plass er i hjemmet. De forholder seg dermed ikke så mye til det offentlige, og hvis det da skjærer seg på en eller annen måte, for eksempel ved sykdom, død eller skilsmisse, står mange av innvandrerkvinnene på bar bakke.
Funnene i rapporten underbygges i stor grad av tall fra domstolene og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), der svært få saker omhandler diskriminering av innvandrerkvinner. Nordstrøm tror dette kan komme av at innvandrerkvinner ikke vet at de kan gå til sak, og mener dette bør bekymre myndighetene.
– Staten har også en aktivitetsplikt. Det vil si at de ikke bare skal ta imot klager om diskriminering, men også jobbe aktivt med å forebygge, sier Nordstrøm.
Hun mener rettsorganisasjoner kan være viktige samarbeidspartnere for myndighetene, men er samtidig opptatt av at rettighetsinformasjon må drives av flere enn jurister.
– Det trengs også folk som har kompetanse på kulturforståelse og formidling. Myndighetene bør trekke inn for eksempel antropologer, psykologer og pedagoger, anbefaler hun.

Personvern og cookies