Fødselshjelper for den nye arbeidslivsloven

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2004)

 

1977, kan Ingeborg Moen Borgerud betegnes som fødselshjelper for den nye arbeidslivsloven. Hun leder Arbeidslivslovutvalget, og i slutten av februar 2004 legger hun fram et utkast til ny «grunnlov» for arbeidslivet.

Det har vært mange må’er i Ingeborg Moen Borgeruds liv. Ikke minst, bli ferdig. Men ellers? Hun foretrekker helst det gode, rolige liv uten så mange av disse må’ene. – Spennende, utfordrende. Sikkert masse arbeid. Og det stemte! svarer Ingeborg Moen Borgerud (54) på spørsmålet om hvordan det var å bli bedt om å være leder av Arbeidslivslovutvalget (ALLU). Hun gjentar gjerne masse arbeid

. Men på tilleggsspørsmål om hun synes det var en stjerne i boka å få lederoppdraget er hun helt nøktern: – Nei, jeg tenker ikke stjerne, bare at det var morsomt å bli spurt. Jeg synes det er flott å få lede et utvalg som er så viktig. At de spurte meg var nok fordi jeg har arbeidsrett som spesialfelt. I disse dager gåes en siste runde på det som skal bli den nye «grunnloven» for arbeidslivet, og erstatte Arbeidsmiljøloven av 1977. I skrivende stund er ikke presentasjonsdatoen klar, men i andre del av februar vil det skje. Først kanskje i en elektronisk utgave, så i papir. – Hvor mange sider snakker vi om? – I dag hadde jeg 850 A-4 sider inne på data’n min. Men du vet, dette skal ned i NOU-utgave, med spalter og trykk på begge sider. Uansett, mange hundre ark blir det. Et stort dokument, sier hun om utkastet der NOU står for Norsk Offentlig Utredning. – Og du har ikke dokumentskrekk? – Hadde jeg hatt det, ville jeg aldri vært advokat! Men jeg trengte å begynne med lesebriller underveis…og nå er jeg hekta på briller, medgir ALLU-lederen, som til daglig er partner i advokatfirmaet Arntzen de Besche i Oslo.

Stoltenberg og Bondevik
Det var 21. august 2001 at den sittende regjeringen Stoltenberg ga henne oppdraget. Ved overgang til «Bondevik 2» i oktober samme høst ble mandatet for ALLU opprettholdt og noe utvidet. – Først ved årsskiftet før 2002 kom vi egentlig ordentlig i gang. Som vil si litt over to års hard innsats for hele utvalget. Jeg har ikke tall på alle møter – kan bare si høy møtehyppighet. – Hvordan har fordelingen vært mellom din advokatpraksis og ALLU? – Går ikke an å svare eksakt på det. Til tider krevde utvalget 100%, andre ganger halvparten. ALLU har i alle fall tatt betydelig tid, og ikke vært i tillegg til, men del av mitt daglige virke de siste par årene. I går satt utvalget til klokka ni på kvelden… Nå skal altså snart hele landet bli kjent med det omfattende stykke arbeid som et utvalg bestående av 16 personer har jobbet fram. Et utvalg med deltakere fra alle aktuelle sider av norsk arbeidsliv. Og som, rent praktisk, består av flere kvinner enn menn. – Er det bevisst med overvekt av kvinner? – Nei, medlemmene er valgt ut fordi de egnet seg. Jeg vil ikke legge inn tanker om kjønnskvotering her, svarer Ingeborg Moen Borgerud. Et svar som kommer så fort og greit at det virker litt på sida å kverne på kvinnesak. Fagfolk er fagfolk, uansett kjønn.

Trygghet og verdiskapning
– Kan du si litt om utvalgets innstilling? – Vi håper den vil være et godt grunnlag for vår oppdragsgiver, som er Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Og vi håper også at innstillingen vil belyse de dilemmaer og hensyn som er av betydning for om et forhold skal reguleres og eventuelt hvordan det bør reguleres. Dette er første skritt i lovgivningsprosessen. Husk, sier Ingeborg Moen Borgerud, og trekker nærmest pusten: – Husk hva dette forslaget favner! Alt fra helse-miljø-sikkerhet til stillingsvern, arbeidstid og overtid. Og mange, mange betydningsfulle spørsmål i forbindelse med kjøreregler i arbeidslivet. Om likebehandling/ikke diskriminering…og da tenker jeg ikke bare på etnisk opprinnelse, men på funksjonshemming, på alder. Om mobbing og trakassering på arbeidsplassen. Om… Helt bestemt sier hun at hun visste fra dag én at det ville være dissenser i utvalget: – Men vi har ikke vært redde for å være uenige i ALLU så lenge synspunktene ble begrunnet tydelig. Det helt avgjørende, poengterer hun, har vært å prøve og få til en lov som er brukervennlig. Som er lett å forstå for den enkelte, og ideelt sett ikke trenger spesialister eller jurister for å tolke. ALLUs forslag vil gjelde alle sektorer i offentlig, kommunalt og statlig arbeidsliv – være seg små virksomheter, store virksomheter, og virksomheter i oppstartfasen. Det vil angå alt innen tjenesteyting og produksjon i dette land. Kort sagt si noe om hva standarden skal være og hvor grensen skal gå for det man kan og bør regulere i forhold til den enkeltes trygghet – og til god verdiskapning.

«Det nye arbeidslivet»
Når Ingeborg Moen Borgerud snakker om ALLUs dokument ser hun 10-15 år framover. Ikke så langt som drøyt tjue, slik de to foregående lover har levd. Det er kanskje noe med at alt går fortere i dag? Arbeidervernloven som kom i 1956 gjaldt i 21 år før Arbeidsmiljøloven overtok i 1977, for 27 år siden. – Arbeidsmiljøloven har jo ikke stått uendret i alle disse årene. Det er foretatt endringer både som følge av konkrete behov og for å følge EØS-relevant lovgivning, påpeker ALLU-lederen, og gjør seg tanker om «det nye arbeidslivet» som krever en annen type lov nå enn den forrige. – Har du eksempler? – Først, arbeidslivet vil alltid være i utvikling, understreker hun. Men et eksempel som er mer aktuelt nå enn da 1977-loven kom, henter hun fra dataverdenen: – Vi har diskutert konkret om vi bør regulere arbeidsgivers adgang til ansattes e-mail og databasert stoff. Vi har også diskutert prinsipper knyttet til whistleblowers (varslere). Det er nytt. Noe som er vesentlig nå som før er arbeidsgiveres plikt til å informere ansatte og diskutere med ansattes representanter. Problemstillingen har krevd mye drøfting i utvalget, for det er ikke lett å gi pålegg om måten det skal gis nødvendig informasjon i den enkelte situasjon. – Vi prøver bare å regulere i bånn, og oppfordre til at den gode kommunikasjon er basert på gjensidig respekt og reell vilje. Den løser vi ikke lovveien! Konflikthåndtering er også en type lederansvar som vanskelig kan detaljstyres i loven, mener hun.

Midlertidig ansettelse
– Hvilket liv vil forslaget leve etter at dere har lagt det fram? – Nå overleverer vi det til statsråd Victor Norman og hans departement. Så går forslaget ut på høring derfra og etter hvert fremmer regjeringen et lovforslag for Stortinget. Det siste forkorter hun til bokstavene OT-PRP. Et lovforslag, eller proposisjon, som legges fram for Odelstinget. – Vil perioden din i utvalget snart være avsluttet? – Jeg er snart ferdig, ja…men det kan jo følge et foredrag eller to i kjølvannet. Ut over det er jeg på vei tilbake til juridisk rådgivning på mitt advokatkontor. – Et innspill i fjor høst kom nettopp fra statsråd Victor Norman, som gjaldt forslag i statsbudsjettet om å utvide næringslivets muligheter til midlertidige ansettelser. Hva syntes du om det? – En spesiell situasjon! Hva som skjedde er kjent, men jeg synes det var uheldig at han fremmet et eget lovforslag mens vi allerede vurderte saken. For det førte jo til at representanter for arbeidstakerne trakk seg fra utvalget. Jeg er glad vi er fulltallige igjen, og at vi nå får utredet dette spørsmålet på en arena der alle aktørene samarbeider. Jeg skrev for øvrig til Victor Norman og redegjorde for mitt syn. Og jeg valgte å være tydelig. Meget tydelig. Den samme Norman danner bakteppe for neste spørsmål: – Hvordan vil du feire finalen på ALLU-arbeidet? På restaurant Bagatelle, som ligger skrått overfor ditt kontor her i Bygdøy Allé? – Nei, dit skal jeg ikke. Ikke jeg!

Yatzy og sølvsmykker
Hvor hun heller vil gå, er hjem, til familie og venner. Hjemmet ligger i Asker, vest for Oslo. Der lever hun med «samme mannen som jeg har hatt i over 30 år». – Du som er en effektiv person: Hvordan benytter du reiseveien til og fra jobb? – Helst sitter jeg på med mannen min – og snakker av og til i telefon mens han kjører…Tar jeg buss eller tog, jobber jeg underveis. Ellers trives jeg best med et rolig, vanlig liv – som kanskje er kjedelig for andre? Jeg har det godt, jeg, så lenge jeg slipper for mange må’er! Nå blir Ingeborg Moen Borgerud kone, mor, venn og bestemor i ett, blir varm i blikket og sier: – Å spille Yatzy og sjakk med barnebarna, se TV på fredagskvelden, hygge meg i helgen sammen med familie. Prate med nære venner! Det holder i lange baner, smiler hun som er mor til tre voksne barn med rojalistiske navn som Ingerid, Ragnhild og Harald. Og selv bærer hun navnet Ingeborg, som tidlig ble et hett navneforslag på Kronprinsparets eventuelle datter. – Nei, nei, våre barn har arvenavn, og kongehuset har jeg ingen oppfatning av her. Eneste jeg har merket meg om navn er at Emma er det mest populære pikenavn i Norge for tida. Mor heter det – men har aldri likt navnet! Emmas datter kom fra hjembyen Porsgrunn til Oslo i 1968 for å studere jus. Hjemtraktene står stadig sterkt: – Fylket har en fantastisk skjærgård. Ja, Telemark har alt, er klar tale fra en som også har en Vest-Telemarksbunad (om den fortsatt passer er hemmelig), og gjerne pynter seg med sølvsmykker, laget av den lokale smykkekunstneren Cecilie Thiis-Evensen. Et stort sølvhjerte i kraftig lenke rundt halsen og samme hjertet i et armbånd…som rasler. – Det skal rasle litt. Jeg liker det! Liker sølvsmykker. Men hvite perler er ikke min stil, altså…. Å ta nye oppgaver som perler på en snor, derimot? Det passer bra for arbeidsjernet Ingeborg Moen Borgerud!

 

Personvern