Flere dør på jobb enn i krig….

(2004)

Som fysioterapeut har jeg jobbet flere ganger med funksjonshemmede i Sør-Libanon, og på et besøk i en av Sør-Libanons mange palestinske flyktningeleire i påsken spurte plutselig en av mine palestinske venninner: «Tror du du kan skaffe mannen min og svogeren min solid regntøy?» Sola skinte fra skyfri himmel og Amin, mannen, hadde nettopp kommet fra jobb i en av de mange banan- og appelsinplantasjene i dette området. Saftige appelsiner, søte bananer…. «Hvorfor trenger han det, da?» spurte jeg, i mitt enfold. «Jo,», svarte Samira, «fordi han blir så syk når han holder på med sprøytemidler, han måtte på sykehus flere ganger i vinter p.g.a. voldsomt oppkast og hoste, og mor sier at alle som jobber med dette blir alvorlig syke når de blir gamle». Da jeg kom tilbake til Norge, ringte jeg Landbrukshøyskolen på Ås. Og den grundige informasjonen jeg fikk der var nok til å gi meg både bakoversveis og et stort etisk problem: De sprøytemidlene de antakelig bruker i dette området (Gusathion bl.a.) er «giftig ved innånding, hudkontakt og svelging…», » bruk egnete vernehansker, øyevern, støvler og overtrekksklær…», » ved tåkesprøyting…. bør helmaske med kombinasjonsfilter mot støv og gass brukes…», » klær må vaskes separat, ikke sammen med familiens øvrige…» osv. osv. Alt dette får jeg vite. Men hva skal jeg gjøre med denne kunnskapen? Skal jeg sitte her i mitt vakre sommerNorge og be om mirakler? Skal jeg late som jeg aldri har hørt dette – og kjenne det gnage i hjerterota resten av mitt liv? Skal jeg videreformidle denne informasjonen til Samira og Amin? Og antakelig risikere at både Amin og broren mister jobben dersom de kommer til plantasjeeieren og ber om verneutstyr? Jeg skriver ikke dette for å få et svar. Kun for å gi en ytterligere illustrasjon til den fine, lille artikkelen på s. 7 i Arbeidsmiljø nr.4-2004. Mine etiske dilemmaer får jeg prøve å ordne opp i selv…. Vennlig hilsen Siggen Mortensen

Personvern og cookies