Fjellgeita på LO-toppen

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2004)
LO-sjef Gerd-Liv Valla (56) jogger til jobben i treningsdrakt, tar trappa opp til kontoret i 7. etasje i Folkes Hus, og ble kalt fjellgeita da hun allerede som ungjente likte å gå lange fjellturer alene i hjemtraktene rundt Mo i Rana. Ellers? Drømmen er et hus i Hellas…

– Jeg ønsker meg et arbeidsliv hvor det er like fint å jobbe som å danse, sier Gerd-Liv Valla til bladet Arbeidsmiljø. – Med det mener jeg et arbeidsliv hvor folk gleder seg til å gå på jobben. Antakelig er LO-sjefen glad i å danse selv også. Men det var ikke egne danseferdigheter hun gikk videre med her. Snarere sa hun noe om Victor Norman og dansing: – Jeg kjente Norman lenge før han ble statsråd. Jeg sitter i styret for Handelshøyskolen i Bergen, han fikk meg inn fordi han mente jeg var en person høyskolen trengte. I alle fall, en gang var jeg i Bergen og innleda om arbeidsliv. Da sa jeg nettopp dette med min visjon at det skal være like fint å jobbe som å danse. – Nei, sa Norman. – Det håper jeg aldri skjer, for jeg liker ikke å danse… Gerd-Liv Valla tror likefullt på et arbeidsliv som viser forståelse for at det er individer vi snakker om, arbeidende mennesker som ikke greier stresset og presset fra en stadig mer brutal effektivisering av arbeidsforholdene. Av nådeløse krav om inntjening og tempo kontra det at enkeltmennesket skal makte arbeidsdagen sin. Forskning underbygger også dette synet, fremholder hun.

Ingen naturlov!
Nettopp «Fra humanisme til profitt» er temaet i en paneldebatt på Arbeidsmiljøkongressen i Bergen i høst, der Gerd-Liv Valla deltar. Hun går engasjert videre om temaet: – Jeg er glad for at mange synes de har det bra på jobben, men alt for mange føler seg overstyrt. En undersøkelse sier også at 200.000 mennesket har direkte helseplager. Uføretrygding øker, 19 000 nye i løpet av de to siste årene. Sykefraværet går opp, istedenfor ned. Langtidssykemeldinger øker, ramser hun opp, og spør: – Er det en naturlov at arbeidslivet skal være hurtigere og hurtigere, mer og mer effektivt? Svaret mitt er nei. Vi er oppe i en menneskeskapt situasjon, ikke naturskapt. Og vi må tørre å gjøre noe med det, ikke la dette være skjebnebestemt, understreker hun, og fortsetter: – Gjør vi ingenting, blir det helt feil. Vi er nødt til å ha et arbeidsliv som tar vare på folk. Selv de som ikke kan jobbe 110% effektivt 100% av tida. Men jeg skjønner at den enkelte private produksjonsbedrift ikke kan klare dette på egenhånd. Her må samfunnet trå til: la de uføretrygda som tilbakeføres i jobb ta med trygda si inn i bedriften som lønnstilskudd. Slik får samfunnet brukt den arbeidskrafta vi har, og vi får en vinn-vinn situasjon for alle. Det er dårlig samfunnsøkonomi å støte ut folk. Valla stiller seg også spørsmålet: – Lever vi for å arbeide – eller omvendt? – Nei, vi må innrette oss slik at vi arbeider for å leve!

Fleksibel, men med overtid!
LO-sjefen er i mot forslaget til ny arbeidslivslov som åpner for lengre arbeidsdager og større fleksibilitet: – Fleksibilitet er jeg for, så lenge det tjener arbeidstakeren. Selvsagt lar det seg ikke gjøre i alle yrker. Men der det passer, hvor ansatte kan komme og gå innen en kjernetid, er det en liten, men viktig sak. Jeg tror ikke det gjøres dårligere arbeid for det. Vi snakker om frihet og trivsel. Selv hadde jeg ikke klart flere av jobbene mine hvis ikke jeg, som småbarnsmor, hadde hatt en viss frihet til å bestemme når jeg skulle legge arbeidstida mi. Ja, i mitt tilfelle gjorde dette det mulig å kombinere omsorg for ei datter og en krevende jobb. Men fleksibilitet i form av krav fra arbeidsgiver om tilgjengelighet, uten kompensasjon? Stikk i strid med det jeg tror på. Når det gjelder ordentlig betaling for hardt arbeid, glemmer hun ikke sitt første møte med et smelteverk. – Jøje meg! Støv, bråk, varme! Disse folka fortjener god lønn! I august var hun sammen med statsminister Bondevik på St. Hans-hjemmet i Oslo, et konkurranseutsatt sted med stort press fra den som vant anbudsrunden. LO-sjefen ville vise Bondevik og media at det for eksempel i omsorgsyrkene kan bli en så travel hverdag at ansatte heller tar de fysisk tunge takene selv, for å spare tid, enn å bruke løfteredskaper. Noe de selvsagt sliter seg ut på. – Pressen var dessverre mer opptatt av å snakke alkoholavgift med statsministeren enn å få fram virkeligheta i arbeidslivet, sier hun skuffet.

14 år og på hybel
Selv møtte Gerd-Liv arbeidslivet tidlig, hjemme på gården i Korgen, sør for Mo i Rana. Som yngst i en søskenflokk på fem ble hun snart vant til å bryne seg på arbeid – og maktkamp og diskusjoner med eldstebroren Nils. Odelsgutten er senterpartimann og tidligere formann i Norges Bondelag. Gerd-Liv har som kjent en radikal bakgrunn. Men gården har søsknene felles: – Hva tenker du om sikkerhet? I forhold til at du som ung jente deltok i gårdsarbeid? – Ja, jo… svarer hun, og gjør som hun blir bedt om, tenker på det. – Jeg var så lita da jeg fikk kjøre traktor at jeg ikke rakk ned til clutchen en gang. Og det fantes ikke veltebøyle på Gråtass’en vi kjørte rundt med på de bakkete åkrene i 50-åra. Nei, forholda var nok ikke helt trygge, men det gikk heldigvis bra. Dessverre har det vært alt for mange ulykker i landbruket. På traktor, i skogen, i siloer og gjødselkjellere. Det gleder meg alltid når jeg ser stands med det siste i verneutstyr. Og det er bra at arbeidsulykker registreres, så vi kan lære av dem, svarer Gerd-Liv, som allerede 14 år gammel reiste fra gårdsbruket for å gå på realskole. Artium tok hun i Mo i Rana i 1967.

Vil lære gresk
Et minne fra russetida fikk stor betydning. – Som en av de aller første russekull i Norge, dro vi et annet sted enn til København. Vi samla tomflasker i hele Mo og finansierte tur til Jugoslavia. En stor opplevelse å komme ut av flyet i Dubrovnik og kjenne varmen! Neste gang hun kjente noe lignende var i Hellas, da Gerd-Liv Valla var ferdig som den første kvinnelige leder av Norsk Studentunion. Tre derfra reiste nedover – til en Sydens varme som har satt seg i nordlendingen. – Hellas er landet for meg, og planen er klar: – Jeg ser for meg en fortauskafé der nede, med et par tre bord. Jeg har allerede snakka med ei venninne. Hun skal være kokk, mannen hennes vaktmester. Dattera mi skal servere. Og æ skal prat’ med folk. – Kan du gresk? – Nei, men det kan jeg da lære!

Nordnorsk mester
– Apropos Hellas: Så LO-sjefen på OL fra Aten? – Ganske mye. Jeg liker eksplosive idretter, som spydkast. Og utholdenhetsgrener: padling og seiling. Spennende. Til min store overraskelse tok jeg meg i å se en del på sandvolleyball, svarer hun som stadig synes friidrett er fantastisk, og som selv satt en nordnorsk rekord på 800 meter «for ei stund sida». – Husker du tida? – 2.17.01. Stadig går det fort i Gerd-Liv Vallas liv. Hun komme gjerne rett før en avtale eller en avreise. – Tidligere LO-sjefer hadde andre til å stryke skjorter, passe unger, ta seg av hjemmet. Jeg har mye omsorgsansvar og må bruke tida mi fornuftig. Derfor legger jeg opp tette løp.

Fant på bindestreken
Statistikken viser at 26 kvinner i Norge heter Gerd Liv til fornavn, og tre eller færre skriver navnet med bindestrek, slik (kanskje bare?) LO-sjefen gjør. – Visste du hvor eksklusiv bindestreken gjør deg? – Nei, faktisk ikke, men jeg kan jo avsløre at jeg har funnet på det sjøl. Jeg opplever at navnet uttales annerledes da. Blir liksom Liiiiiv på slutten, litt oppadgående og positivt. Uansett hvordan navnet skrives eller uttales er hun Gerd-Liv Valla for over 850.000 medlemmer i Landsorganisasjonen. Stiftet for 105 år siden, og hun ble valgt som LOs første kvinnelige sjef i 2001. Hvordan hun opplever å ha makt, hva suksess og karriere betyr for henne, toner hun ned, selv om hun ble kåret til Norges mektigste person i 2003. Hun oppfatter ikke at det er hun som har makt. Men organisasjonen hun representerer har det. De to andre ordene er hun heller ikke så glad for. Det hele dreier seg først og fremst om hardt arbeid, å tørre å fronte, stå for det du tror på, ta de utfordringene som kom underveis. – Hvilken posisjon har du likt best? – Åj! Jeg stortrives i jobben nå, det var kjekt å være justisminister, men mest lærerikt kanskje, som rådgiver og statssekretær hos Gro. Gro Harlem Brundtland lærte meg det politiske håndverket.

Koret Michael Wiehe
– Nå vil jeg gi deg noen stikkord. Hva assosierer du med korsang? – Vallabotn Blandakor. Jeg sang altstemme der. I Oslo ble det Vestkanten Sosialistkor, jada, en meget spesiell blanding. Toppen var da vi, sammen med andre kor, fikk synge med Michael Wiehe. Etter det slutta jeg. Alt annet blei et antiklimaks, veit du. – Brødbaking? – Ei stund sida nå. Sist jeg bakte hadde jeg akkurat fått brødet ut av ovnen da jeg skulle kaste en knust glassbolle til resirkulering på vei til å hente dattera mi. Men glassert kilte seg fast i iglo-åpninga, og jeg skar meg inn til både beinet og hovedpulsåra. En stygg skade. Nå har jeg et arr der som gjør at jeg må si nei-nei hvis folk lurer på om jeg har prøvd å begå selvmord. Jeg skal forresten begynne å bake igjen. – Ønskekonserten? – Den store kulturelle happeninga hjemme, og som jeg fortsatt hører på. Og så Folkemusikkhalvtimen. da. Grusomme greier. Etter hvert kom den heldigvis på den tida søndag ettermiddag jeg måtte dra hjemmefra for å komme til hybelen og skolen. Jeg hører også alltid gudstjenesten søndag klokken 11. Og starte dagen med en kopp kokt vann…

Hjemmekontor i senga
Det siste er så innarbeidet at når hun bor på hotell med roomservice drikkes tevannet bart for å holde på vanen. Rådgiveren hennes griper fatt i ordet hotell, og sier: – Vi er mye mindre bortreist nå enn før. Gerd-Liv er flink med at vi får ha helgene i fred. Toppsjefen skjermer også seg selv i det daglige: – Jeg må ha ro rundt meg om morgenen. Hjemme lager jeg frokost, så går jeg til sengs igjen med havregrøt og frukt og aviser. Bare fra tid til annen overnatter hun hjemmefra. Som på Finnskogtoppen, «et veldig bra sted». Der henter hun krefter med turer, massasje, svømming i bassenget, sunn mat. I høst skal hun dit igjen. – Selv om de sier det er ulv på Finnskogen!

Leser årshoroskop
– Du, sett at du blir gjenvalgt som LO-sjef i 2005… – mmmm – – …for fire nye år. Da er du vel drøyt seksti når perioden er over. Hva vil du gjøre da? – Er tusen ting å gjøre! Jeg vet absolutt ikke hva det vil si å kjede seg, for jeg liker meg i eget selskap. Jeg går ofte, ja helst, turer aleine. Nylig sendte jeg en SMS til Astrid Brækken i P2 og takket for et program om kvinner som ønsket å ha tid for seg selv. Fint å høre at vi er flere som ikke synes det er sært å søke ensomheten. Ellers er det gratis å følge forelesninger på Blindern, jeg har masse å lære. Så var det Helles, da. Drømmen er å kjøpe et hus på øya Chios. Og… – Leser du i stjernetegnene hva som skal skje? – Ikke gjennom året, men på nyttårsaften er årshoroskopet del av ritualet. Før Kongens tale og champagnen. – Hva ønsker du deg for neste år? Spørsmålet kom tydelig brått på, men etter litt betenkningstid svarer hun, som meldte seg inn i Arbeiderpartiet i 1988: – Bra helse, en god kongress, en ny politikk – og ei ny regjering!
– Jobben jeg har nå er veldig kjekk, og det var også fint å være justisminister. Og det politiske håndverket lærte jeg av Gro Harlem Brundtland, skryter Gerd-Liv Valla.
Allerede som ung jente var Gerd-Liv Valla opptatt av kvinnesak, og sang tidlig «…slike JENTER det vil gamle Norge ha» på trass. Selv er hun født 25. januar, og er vannmann…eller kanskje vannkvinne?

Personvern