Etter alle kunstens regler

Tekst: Grethe Ettung (2008)
Thalia* har mange døtre, en av de mest aktive må være Agnete Gullestad Haaland (48), skuespiller, regissør og leder for Norsk Skuespillerforbund. 

– Jeg tror jeg er født energisk, og så har jeg veldig glede av arbeidet mitt, det gir meg overskudd. Som forbundsleder har hun nylig deltatt i tarifforhandlingene mellom eget forbund og motparten Norsk Teater- og Orkester­forening. – Vi blir aldri fornøyde med skuespillerlønningene. Skal teatrene gi oss den lønnen vi fortjener, må de redusere antallet produksjoner. Ingenting er jo mer lønnsomt for et teater enn ikke å spille, og det er grusomt trist. Haaland snakker både på inn- og utpust, som den ivrige medlemsforkjemperen hun er. – Skuespillerne har arbeidsplikt seks dager i uken, med prøver og forestillinger hver dag, noe vi ikke får full uttelling for. Hun roser imidlertid kultur- og kirkeminister Trond Giske. – Med Giske ved roret har vi fått tilnærmet kompensasjon for lønns- og prisutviklingen.

Peer Gynt med vernehjelm
– Skuespillerne utgjør en ekstremt utsatt gruppe, fastslår Haaland. Hun er levende opptatt av arbeidssituasjonen deres, både fysisk og psykisk. – Tenk deg de enorme lyskasterne og annet teknisk utstyr som befinner seg over scenen. Vi burde alle gått med hjelm og vernesko. Men vi har fått dispensasjon, og spiller ikke Peer Gynt med hjelm på hodet. Heldigvis er teatrene blitt mye mer oppmerksomme på helse, miljø og sikkerhet, og vi ser at de tar HMS inn som en del av produksjonsgangen. Haaland hevder at skuespillere generelt er lite fokuserte på egen sikkerhet. – Derfor er det så viktig at teatrene lager seg varslingsrutiner og vektlegger rapportskriving. Når det gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet, setter hun krav til sjefsrollen. – En god sjef viser interesse for sine ansatte, er tilstede og gir tilbakemeldinger. Skuespillere er veldig prestasjonsorienterte og sårbare, og har behov for å bli sett. De er veldig avhengige av både gode teatersjefer, gode manus, gode regissører og gode produsenter.

Teater til hele landet
Med en teatersjef til mor og en kunstelskende advokat til far, er det kanskje ikke så rart at den unge Agnete havnet på de skrå bredder. Barndomshjemmet lå i Kong Oscarsgate ved Nygårdsparken i Bergen, «et fantastisk, vidunderlig hus med sjel og kulturhistorie». Her trådte også Karoline Reimers, bedre kjent som fru Bjørnson, sine ungpikesko, godt og vel hundre år tidligere. – Hennes pikeværelse ble også mitt, forteller Haaland, og kan opplyse at Karoline var det man kalte en bolle- eller bakerjomfru. Som ung pike ekspederte hun hos konditor Jahns, hvor blant andre Bjørnstjerne Bjørnson var god kunde. Han var den gang teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, og glad i søte kaker, så de møttes nærmest over disken. Det var også ved Den Nationale Scene Haaland debuterte som skuespiller i 1980. Siden har hun vært tilknyttet ulike teatre, deriblant Riksteateret. – Riksteateret er Norges viktigste teater, mener nå jeg, – fordi det gir teater til hele landet. Selv hadde hun sin arbeidsplass ved Riksteateret i fire år, og stortrivdes med det, men ga seg da hun skulle bli mamma. – Jeg valgte å ikke reise rundt med barn, konstaterer hun.

Tiljublet Nora
Å overleve som skuespiller i Norge kan være tøft. Den desidert største gruppen av skuespillere skaper sin egen arbeidsplass ved å jobbe på nye arenaer som for eksempel innen film, TV, reklame og undervisning. De siste 15 årene har Haaland jobbet som frilans-skuespiller. Hun har reist rundt og framført egenproduserte monologer, deriblant «Florence Nightingale – kvinne i krig», og hatt forestillinger for barn: «Apepike», og for voksne: «Nordens blåe blome – ein musikalsk time med Karin Boye». Hun har fått strålende kritikker, også utenlands. I Kina ble Henrik Ibsens «Et Dukkehjem» oppført på Nationalteatret i Beijing med Haaland som Nora. Forestillingen ble den største suksessen i teatrets historie, og TV-overført til 700 millioner kinesere. – En norsk Nora møtte sin Helmer som velger å ta henne med til Beijing. Vi tilpasset forestillingen til kinesiske forhold, og la blant annet inn feiring av kinesisk nyttår i stedet for jul. Haaland snakker varmt om det kinesiske publikummet, hvor de eldre kvinnene tydelig tilkjennega at de ikke likte den frigjorte Nora, mens de yngre tiljublet henne. – Det er den største opplevelsen jeg har vært med på som skuespiller.

Tøft arbeidsmarked
Haaland har vært med på svært mye i sitt skuespillerliv. Hun har hatt en rekke hovedroller, alt fra Anne i «Anne Franks Dagbok» og Solveig i «Peer Gynt», til Pippi i «Pippi Langstrømpe». På Riksteatret har hun spilt Dorothy i «Trollmannen fra Oz» og Klatremus i «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen», for å nevne noen av rollene. – Da jeg spilte Klatremus på Riksteatret skulle to av skuespillerne bli fedre. De ville jo gjerne være med på fødselen, så vi planla rokeringer. Teksten kunne alle godt, så det skulle gå greit, men det krever jo litt ekstra innsats, smiler hun. Å utdanne seg til skuespiller kan vel nærmest sees på som en risikosport, det er et tøft arbeidsmarked og muligheten til å kunne leve av å spille er ikke gitt. – Jeg tror vel det er de beste og de sterkeste som overlever. Det er ekstra tøft for de kvinnelige skuespillerne, for de mannlige finnes det flere og mer nyanserte roller med et større aldersspenn. Haaland forteller at Norsk Skuespiller­forbund nylig har fått støtte til å delta i en stor europeisk undersøkelse, hvor alle skuespillerforbund i Europa skal se på mulighetene for karriereutvikling for mannlige og kvinnelige skuespillere i et likestillingsperspektiv. Det er første gang det gjøres en slik undersøkelse.

Fritjof den frøkne
Spel er en annen av Haalands lidenskaper. Hun har spilt i en rekke historiske spel som Kinnaspelet, Mostraspelet og Håkonar­spelet. I tillegg har hun vært regissør for Kinnaspelet tre ganger. Nå står et nytt spel for tur. – Jeg fikk lyst til å lage et spel om Fritjof den frøkne. Fridtjofs saga tar utgangspunkt i et islandsk sagaskrift fra 1300-tallet. Vi skal ha premiere i august, i Vangsnes i Sogn. Der har de en kolossal statue av saga-kongen, den rager 22.5 meter til værs, opplyser hun. – Det å jobbe ute i friluft med nærmere 90 amatører og profesjonelle, kommer til å bli helt fantastisk. Haaland har også erfaring fra Den kulturelle skolesekken som er en nasjonal satsing, som skal bidra til at elever i grunnskolen får møte profesjonell kunst og kultur av høy kvalitet. – Dette er en flott arbeidsplass for kunstnere som ønsker å arbeide i skolen. Dessverre er det knapt med midler der også til å produsere forestillinger. Selv har hun blant annet hatt regien til forestillingen «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», som handler om lyrikeren Aslaug Låstad Lygre, og som flere skoleklasser har fått oppleve. Haaland er glad i lyrikk, og leser gjerne dikt av Brit Bildøen når hun skal hente seg inn og slappe av. Ellers går det i krim og samtidsromaner. – Jeg leser mye, både norske og utenlandske forfattere. Når det gjelder musikk er det ektemann Erling Borgen som råder. – Erling er musikksjefen hjemme, jeg rekker ikke en gang bort til samlingen før han er på plass og har valgt ut noe, ler hun hjertelig.

Personvern