(2002)
Norsk arbeidsliv preges i dag av den kunnskapsrevolusjonen vi har vært vitne til de senere årene. Ny teknologi har blitt tatt i bruk for å gjøre arbeidsprosessene bedre, øke kvaliteten og lette belastningene for arbeidstakerne. Store, tunge industrimiljøer har gjennom år utviklet mer høyteknologisk produksjon med store krav til kompetanse.
Av Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland
Det har muliggjort en vekst av en arbeidsintensiv service- og tjenesteproduserende sektor. Menneskets kunnskap er blitt den største og viktigste produksjonsfaktoren. Mange flere har fått mulighet til utfoldelse og egenutvikling i arbeidet enn tidligere. Dette er grunnleggende sett en positiv utvikling. Likevel står vi i dag overfor store utfordringer i arbeidslivet i Norge. For det første er det mange som ikke har noen jobb å gå til i det hele tatt. Den registrerte arbeidsledigheten har økt fra om lag 55 000 i 1998 til over 80 000, og tendensen er økende. Ferske tall fra Aetat viser også at langstidsledigheten det siste året har økt sterkere enn ledigheten i alt. Ved utgangen av august i år var det 22 700 langtidsledige, en økning på hele 34 % siden august i fjor. Det betyr at det er blitt stadig vanskeligere for arbeidsledige å komme tilbake i arbeid. Arbeidsledighet rammer også sosialt urettferdig. Deler av innvandrerbefolkningen kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har det for førstegenerasjonsinnvandrere totalt vært en økning i den registrerte arbeidsledigheten fra 6,5 til 7,8 prosent fra mai i fjor til mai i år. I tillegg viser statistikken at stadig færre innvandrere er på arbeidsmarkedstiltak. Dette blir dobbelt ille. Mange innvandrere opplever også at de har problemer med å få arbeid som passer den enkeltes kompetanse og kvalifikasjoner. For det andre opplever mange – på tross av ny teknologi, lengre utdannelse og større mulighet for utfoldelse – at arbeidsmiljøet blir stadig tøffere. Kravene til effektivitet og produktivitet øker. Det blir vanskelig for stadig flere mennesker å henge med i forhold til arbeidstempo og omstilling. Sykefraværet i Norge er svært høyt. Og det øker. Utbrenthet har blitt en ny folkesykdom. Vi ser også at arbeidslivet ikke har plass til dem som ikke kan yte 100% hele tiden. Stadig flere og yngre mennesker støtes ut i en trygdetilværelse, samtidig som mange over 50 år opplever at arbeidslivet ikke har brukt for dem lengre. Dette medfører utrygghet. Vi kan ikke akseptere situasjoner med knapphet på arbeidskraft, samtidig som mange mennesker ufrivillig er arbeidsløse. Arbeid til alle må fortsatt være det overordnede målet for den økonomiske politikken. Vi kan heller ikke godta at arbeidsføre mennesker skyves ut av yrkeslivet etter de har fylt 50. Personer som er i stand til å arbeide, skal kunne delta i yrkeslivet eventuelt i kombinasjon med trygd. For at innvandrere skal kunne delta i arbeidslivet, må opplegget for godkjenning av utdannelse forbedres og den enkelte må gis bedre mulighet til å bygge på den utdanningen man har med seg. Vi trenger et arbeidsliv som er inkluderende. Et arbeidsliv som har plass til alle. Folk må føle trygghet. Trygghet i forhold til det å ha en jobb å gå til, og de må føle at de har et trygt og godt arbeidsmiljø i det daglige. Både når det gjelder sysselsettingspolitikken og når det gjelder tiltak for å bedre arbeidsmiljøet har vi fått en ny kurs med Bondevik II-regjeringen. Problemet er bare at det er feil kurs! Deler av norsk næringsliv befinner seg nå i en dramatisk situasjon. Nesten hver dag hører vi om bedrifter som sliter, om konkurser, og om permitteringer og oppsigelser. Det er særlig den konkurranseutsatte sektoren som i dag sliter. Høyt rentenivå, høy kronekurs og høye produksjonskostnader truer lønnsomheten for mange bedrifter, og fører til utflytting og nedleggelser. Det handler først og fremst om tradisjonell industri, men det handler også om for eksempel IT-bransjen. Dette er ikke bare alvorlig for de som mister jobben, men også bekymringsfullt med tanke på framtidig næringsstruktur i Norge. Når en industribedrift blir nedlagt eller flagger ut rammes ikke bare de som mister jobbene sine. I mange tilfeller rammes hele lokalsamfunn. Denne utviklingen burde få varsellampene til å blinke også hos regjeringen. Det er feil å bare legge hovedansvaret for den høye renten og den høye kronekursen på lønnsoppgjøret i vår, slik flere representanter for regjeringen har forsøkt. regjeringen har ansvaret for å fremme et statsbudsjett som er tilpasset den økonomiske situasjonen i landet. Det er den som har ansvaret for å stramme inn finanspolitikken dersom det er nødvendig. Dette ansvaret tok ikke Bondevik i våres. I stedet for å holde igjen, foreslo regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 2002 å bruke seks milliarder kroner ekstra. Det har vist seg å være for mye. Arbeiderpartiets økonomiske opplegg i Revidert nasjonalbudsjett, med reduserte utgifter, kunne bidratt til en lavere rente og dermed en bedre situasjon for norsk næringsliv. I tillegg foreslo vi en tiltakspakke for industri og konkurranseutsatt næringsliv. Men regjeringen har valgt å samarbeide med Fremskrittspartiet. Regjeringen og Fremskrittspartiet må derfor ta sin del av ansvaret for den høye renten og den sterke kronekursen som gjør det vanskelig for norsk eksportrettet næringsliv. For å snu den alvorlige trenden vi ser i næringslivet er det behov for samarbeid. Vi må samarbeide om en finanspolitikk som sikrer lavere rente og dermed også bedre konkurranseevne. Hvis ikke, vil ytterligere arbeidsplasser gå tapt. Statsbudsjettet må brukes til å styre den økonomiske utviklingen. Regjeringen har gjort seg avhengig av Fremskrittspartiet. Det har vist seg å ha en høy pris. Nå gjenstår det å se om regjeringen har tatt lærdom av dette når de om kort tid skal legge fram forslag til statsbudsjett for neste år. LO har gått inn for et nytt solidaritetsalternativ. Arbeiderpartiet støtter dette initiativet. NHO ser også ut til å støtte et slikt samarbeid. I et nytt solidaritetsalternativ må vi få et inntektspolitisk samarbeid og ansvarlige lønnsoppgjør der både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten bidrar til å holde arbeidsledigheten nede. Vi må også få en mer rettferdig lønnsutvikling. Her påhviler det spesielt næringslivslederne et stort ansvar. Økninger i lederlønninger og omfanget av opsjoner og fallskjermer må reduseres. Alle må vise moderasjon. Men, da må de som har høyest lønninger gå foran og vise vei. Arbeiderpartiregjeringen inngikk i fjor høst en historisk avtale med partene i arbeidslivet om et inkluderende arbeidsliv. Her forpliktet både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene seg til å jobbe aktivt for å redusere sykefraværet, å få langt flere funksjonshemmede ut i arbeid, og å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra arbeidslivet. Etter at Bondevik II-regjeringen overtok har virkemidlene i denne avtalen blitt svekket. Regjeringen gikk straks i gang med å kutte i bevilgningene både til Aetat og Trygdeetaten. Når man har forpliktet seg til det motsatte – nemlig en opptrapping i disse etatene- kan man spørre seg om dagens Regjering egentlig har noe ønske om å nå målene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Arbeiderparti-regjeringen satte ned et offentlig utvalg for å utarbeide en lov for arbeidslivet. Utvalget skal levere sin innstilling 1. september neste år. Da er det oppsiktsvekkende at Bondevik II-regjeringen allerede nå har foreslått en oppmykning av overtidsbestemmelsene. Dette ligger jo i mandatet til utvalget å vurdere. Arbeiderpartiet mener at vi nå må la utvalget få jobbe med en helhetlig vurdering av alle de spørsmål som er knyttet til arbeidslivet, og som ligger i utvalgets mandat. Når landet styres av en Høyre-dominert regjering med støtte fra Fremskrittspartiet i Stortinget, er det en fare for at vi får en utvikling i retning av at arbeidstidsordningene uthules, folk må jobbe mer overtid og arbeidsmiljøloven svekkes. Dette kan vi ikke godta. Vi er helt avhengig av fortsatte fellesskapsløsninger og felles rettigheter. Bare på den måten kan vi sikre den individuelle arbeidstaker trygghet.