Er oljesektoren et HMS-forbilde?

Tekst: Turid Børtnes (2010)

 

– Det er ingen grunn til at oljesektoren skal være et forbilde for landbasert industri når det gjelder sikkerhet, sier Tore Tjelmeland, Universitetet i Bergen.

Han har selv bred erfaring fra praktisk arbeid på norske oljeinstallasjoner med 12 år som oljearbeider, blant annet som stillasbygger og sikringsleder. Nå er han doktorgradsstipendiat, og har sett nærmere på oversikten over antall personskader på faste installasjoner på norsk sokkel fra 70-tallet og frem til i dag.

Ingen forbedring

Tjelmelands undersøkelse viser at mens antallet registreringspliktige personskader pr million arbeidstimer i oljesektoren gikk kraftig ned rundt år 2000, økte antallet småskader tilsvarende.
I perioden 1994 til 2000 var skade­frekvensen relativt stabil.
Han kan ikke tolke tallene annerledes enn at svært mange av skadene som tidligere havnet i kategorien personskader, etter hvert ble omklassifisert til småskader som ikke er rapporteringspliktige.
– Nedgangen i de registrerte person­skadene er blitt tolket slik at sikkerhets­nivået forbedret seg dramatisk, men ser vi på tallene for rapporteringspliktige skader sammen med bagatellskader, finner vi at økningen er helt minimal.
Forskeren tror ikke dette er gjort bevisst for å «lure unna» skader, men at de som skulle rapportere, etter hvert fant det meningsløst å registrere forstuinger eller rusk i øyet som personskade. På denne tiden ble det også økt fokus på skadenivå og sikkerhet offshore, etter konflikt mellom fagforeningene og oljeselskapene som hadde helt forskjellig syn på sikkerhetsnivået.
Ikke tryggere

Da operatørselskapene Statoil og Hydro kom for fullt på sokkelen, ble også småskadene rapportert til Petroleumstilsynet, noe tilsynet egentlig ikke ønsket.
– Nå er det blitt et alt for stort fokus på bagatellskader i oljesektoren. Det har ikke gjort arbeidsplassen tryggere og sikrere. Det finnes ikke belegg for at det er noen sammenheng mellom antall småhendelser og alvorlige skader, for eksempel rusk i øyet og dødsulykker, påpeker Tjelmeland. Det er heller ingen ting å lære av de små uhellene sett i sammenheng med faren for store ulykker.
Han er også opptatt av at et slikt sikkerhetsregime legger uforholdsmessig ansvar på den enkelte arbeidstaker. Det blir en forskyvning av ansvaret fra selskapet over på enkeltpersoner.
Norske industriarbeidere

Tjelmeland viser til at det var høye ulykkestall på 70-tallet, faktisk ekstremt høye. Men de falt samtidig som aktiviteten økte. Det skyldes at det store antallet utenlandske arbeidstakere med svært dårlige arbeidsvilkår ble skiftet ut med norske industriarbeidere på slutten av 70-tallet i forbindelse med byggingen av Statfjord.
– Etter få år var ulykkestallene sunket til et nivå helt likt nivået i norsk industri på land og der har det holdt seg siden. Det er dette som er årsaken til den store forbedringen i offshoresektoren, mener forskeren.
Norske arbeidstakere tok med seg sin måte å organisere arbeidet på med et balansert arbeidsliv gjennom samarbeid med arbeidsgiver, tillitsvalgte, verneombud, arbeidsmiljøutvalg og med arbeidsmiljøloven i bunn. Med andre ord, det som kjennetegner den norske arbeidslivsmodellen.
– Liten risiko

At mange fortsatt ser offshoresektoren som et forbilde når det gjelder sikkerhet, synes Tjelmeland er problematisk, siden det ikke er noe som tyder på at sikkerhetsnivået har økt de siste 25 årene.
Petroleumstilsynet deler ikke Tjelmelands oppfatning av utviklingen i offshoresektoren. Direktør Magne Ognedal sier til petro.no at det ikke er tvil om at sikkerheten på norsk sokkel er blitt bedre disse årene, og at det skyldes mange faktorer i tillegg til de Tjelmeland nevner, blant annet selskapenes styringssystemer og internkontroll innført av myndighetene.

Personvern