Ensom jobb i oppdrettsnæringen

Tekst: Turid Børtnes (2006)
Oppdrettsnæringen er en utsatt arbeidsplass. Stadig mer av arbeidet utføres som alenearbeid ute på anlegget og de ansatte må håndtere svært tunge -gjenstander fordi anleggene er blitt langt større enn før. Enkelte bor og arbeider alene i én til to uker av gangen.

SINTEF Fiskeri og havbruk AS har nå satt i gang et forskningsprosjekt som har som mål å trygge disse arbeidsområdene innenfor havbruksnæringen. Prosjektet er rettet mot personalarmer og bekledning som skal testes og evalueres, og metoder og produktløsninger for sikrere håndtering av ankerfortøyninger og transport av utstyr.

Økt risiko
– Dette er et risikabelt yrke. Skadepotensialet er stort og situasjonen blir ikke bedre av at mange av de ansatte bor og jobber helt alene ute på anleggene, kanskje i en uke til 14 dager av gangen, opplyser forsker Turid  Myhre som leder forskningsprosjektet.
Hun mener at det er et paradoks at etter hvert som næringen har rasjonalisert og effektivisert produksjonen og er blitt langt mer lønnsom, har ikke utviklingen holdt følge når det gjelder oppdretternes sikkerhet og arbeidsmiljø.
Selve næringen fremstår som mye -sunnere og mer miljøvennlig nå enn ved starten for 30 år siden. Men risikoen for alvorlige arbeidsulykker er blitt heller større.

Jobber helt alene
En spørreundersøkelse som omfattet hele bransjen, viste at cirka 10 prosent av dem som arbeider med fiskeoppdrett, jobber helt alene det meste av arbeidstiden. En god del bor ute på arbeidsflåtene som er satt ut i tilknytning til fiskemerdene. Det er blitt langt flere oppdrettsanlegg og størrelsen på anleggene har økt voldsomt. Mange anlegg er derfor plassert lenger ut i fjordene i mer øde områder.
Det skjer også mye alenearbeid i forbindelse med helgevakter ved inspeksjoner eller foringsarbeid der en person drar ut alene for å gjøre jobben.
En annen form for alenearbeid er der flere er ute på samme anlegg, men jobber spredt på anlegget slik at en eventuell arbeidsulykke ikke vil bli oppdaget med en gang av de andre.

Alarmsystemer
SINTEF-prosjektet skal ta for seg både -personalarmer og meldingssystemer i tilfelle ulykker.
– Jeg vet om tilfeller der hele meldingsrutinen består av at vedkommende som bor og jobber alene ute på anlegget snakker med kona en gang om dagen, sier Myhre.
Hun opplyser at det finnes mange mulige tekniske løsninger som kan brukes, det kan for eksempel være alarmer knyttet til eksisterende radiosystemer. Noen alarmer vil kunne håndteres internt i oppdrettsselskapet, andre kan knyttes til et vaktselskap med 24-timers beredskap.
En rekke produkter og systemer testes ut i praksis på anlegg i forbindelse med forskningsprosjektet. Det omfatter også bekledning som helst både skal kunne holde brukeren flytende i vannet ved ulykker og være komfortabel og tørr i daglig bruk.

Store krefter og tunge løft
Håndtering av tungt utstyr, kanskje med hjelp av kran på en liten arbeidsbåt med begrenset løfteevne og stabilitet hører til de mest risikable arbeidsoperasjonene i havbruksnæringen. Operasjonen skjer ofte med arbeidstakeren i umiddelbar nærhet og lite vern ved uhell.
Selve anleggene er blitt mye større enn før, nå kan merdene ha en omkrets på 160 meter. Det gjør at ankere, lodd og andre deler av utstyret også er blitt større og tyngre.
Når det gjelder denne delen av prosjektet vil forskerne konsentrere seg om å finne gode og hensiktsmessige metoder og produktløsninger for å sette ut, stramme og løsgjøre ankerfortøyninger på anlegg. Videre skal de finne nye metoder og produkter for transport av utstyr med minst mulig bruk av kran.
Prosjektet, som startet høsten 2005, skal være ferdig i løpet av våren 2006. Det er initiert i samarbeid med Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening og finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond.

Personvern og cookies