Endestasjon

Tekst: Kai Holtan (2005)

– Nu siste reis mig forestår, kvad Pendlern melankolsk, entrende ettermiddagstoget. – Diagnosen er definitiv og absolutt. Ingen utvei øynes. Ekspertene står rådville. Og så brått som det kom på, da. Fullstendig bardus og i strid med alle prognoser. Vi nikket sørgmodig, men prøvde å se det lyse i situasjonen: – Vel, du slipper iallfall å pendle syv mil frem og tilbake hver dag. Tenk at det skulle gå sånn, etter alle disse årene. Hadde du trodd det? – Nei. Å få seg en kvalifisert jobb på hjemstedet er stikk i strid med den rådende samfunnsutvikling. Samme lønn, og jeg kan druntedrømme halvannen time lenger på morgenen. Men apropos siste reis: når den virkelig siste ferd kommer, når hinmannen henter meg – måtte det bli lenge til – så vet du hva du har å gjøre? Vi nikket igjen. Det er slik at Pendlern plent nekter å la seg jordfeste i kirkelige former med mindre slekt og venner garanterer å tvinge presten til å fremsi Fadervår i gammelversjonen med «Helliget vorde ditt navn», og ikke det konjunktivløse, moderne la-la-språket, som Ivar Eskeland engang kalte det.
Pendlern har sågar besørget dette nedtegnet i notarialbekreftet testamente, med trusler om at ingen av de pårørende får arve så meget som en krone av hans gjeld om påbudet ikke følges. – Men hvorfor er du egentlig så oppsatt på dét? undret vi. – Du er jo da ikke selv til stede. Eller forsåvidt, men…. Pendlern myste. – Uten bevissthet? Punkt én: Si ikke dét. Der er mer mellom himmel og jord, og så videre. Punkt to: Noe bør man jo glede etterslekten med. Vel. Pendlerns språklige konservatisme er notorisk. På sytti-tallet var han radikaler så god som noen, om ikke verre, men avskydde ml-språket, med førstestavelsestrykk og a-endelser allevegne, og protestbrukte følgelig «sprog», «nu» og «efter». Samt opptrådte konsekvent i jakke og slips. Hans barrikadestormende avisinnlegg og infame ropertretorikk fikk dermed en ikke ueffen effekt, fremført på et så sobert riksmål at ikke engang Farmand ville funnet noe å sette fingeren på. Bortsett fra innholdet, naturligvis, som var rasende rødt. – Du har skjønt klovnens rolle, som ifølge forfatteren Kari Bøge er å forvirre plassene, antydet vi. Pendlern klukket: – Tenk at du omsider forstod det! Da trenger ikke jeg å si mer. Nå kan du overta plassen. Forvirringen også.
Arbeidsmiljø nr. 3- 2005

Personvern