Eiffeltårnslogikk

Publisert i DN: 17.07.2015 — 21:52 (http://www.dn.no/meninger/debatt/2015/07/17/2152/Ledelse/eiffeltrnslogikk)

Linda Lai tror kanskje selv hun sparker nedover på korpset av ledelseskonsulenter i norsk næringsliv i sin kronikk «kvakksalvet ledelse» (DN 13. juli). Akademia har sin klare autoritære struktur med titler og grader, der man ikke kan kritisere arbeid oppover i gradsystemet, men bare nedover. Definerer hun konsulenter med mastergrader som lavere på den autoritære akademiske gradsordenen enn seg selv også med dette innlegget?

En akademiker med doktorgrad kan gjerne kritisere arbeidet til en student med mastergrad. Men aldri omvendt. Og slik må det nødvendigvis være i akademia for å sikre den faglige kvaliteten. Men når akademikere med doktorgrader kritiserer praktikere for å være – praktikere – uten doktorgrad – som ikke generaliserer og teoretiserer, men leverer resultater og deretter tar betalt, da er det vanskelig å forstå at dette skal være en trussel mot akademia og forskerne.

Mener Linda Lai at det ikke er resultatene som bør telle, men heller den akademiske forankringen til konsulentene?

Det er jo ikke slik at forskningsbaserte ledelsesteorier nødvendigvis er verken relevante eller gode. En rekke av dem er jo så dårlige at de ikke bør settes ut i praksis. Noen forskningsbaserte ledelsesteorier som med fordel er plassert på historiens søppeldynge er Teylorisme, Human relations og Hawtorn, ulike former for trekkteorier og egenskapsteorier, transaksjonsledelse (Bass 1985, Burns 1978). Akkurat nå drukner vi for øvrig i akademikernes interesse for transformasjonsledelse og deres farvel til public management. Forskningsbasert alt sammen.

Selv har jeg bare mastergrad i ledelse fra NHH og litt til fra Universitetet i Bergen å vise til i det akademiske hierarkiet, og er etter alle akademisk-hierarkiske regler ikke i posisjon til å kritisere en forsker med doktorgrader i ledelse. Jeg vil likevel tørre å hevde at akademia og forskere oftere kommer til kort for «kvakksalvere» og «sjarlataner» fordi opplevelsen av hjelp fra akademia og gjenkjennelsen i deres ledelsesteorier ofte er minimal i den praktiske hverdagen. Blant annet fordi:

Det som er gyldig statistisk, trenger ikke være gyldig i en enkelt sak. For eksempel er det statistisk riktig å si at menn er høyere enn kvinner, men dette trenger ikke være gyldig på individnivå. Det finnes kvinner som er høyere enn gjennomsnittet av menn, og en tilfeldig valgt kvinne som er høyere enn en tilfeldig valgt mann. Slik er det også for ledelse. Det som er den forskningsbaserte, statistiske «sannhet» trenger ikke være gyldig i den enkeltsaken lederen trenger hjelp til. Mennesker, kunder, produksjonsmidler og teknologiske endringer kan være helt ugjenkjennelig for de akademiske teoriene i enkeltsaker. Man må nesten være praktiker for å forstå det.

Akademiske teorier må ikke bare fremskaffes og evalueres etter akademiske krav. De må også bli forstått, kunne brukes og kunne tilpasses. Selskapet Source Information Service Ltd undersøkte i 2012 hvilken kosulenthjelp bedriftsledere ønsker seg. Av de elleve konsulentselskapene som ble nevnt oftest, endte konsulentselskapet McKinsey & Company sist. Det viste seg at kundene oppfatter McKinsey som lite fleksible og de tviholder på egne teoretiske modeller. Kundene vil heller ha praktisk skreddersøm og hjelp som faktisk virker (på bunnlinjen). (DN 3. september 2012)

Forskere er ikke ledere. Erfaringer fra et langt akademisk arbeidsliv er vesentlig forskjellig fra næringslivets erfaringer og krav. Mang en akademiker har forsøkt seg som næringslivskonsulent. De færreste får det til uten også betydelig praktisk erfaring. Det viser at akademisk erfaring i seg selv ikke er nok for å kunne bidra til bedre ledelse i arbeidslivet.

Linda Lais kronikk kan vanskelig forstås som annet enn et utrykk for akademisk utilstrekkelighet og påfølgende frustrasjon over at virkeligheten faktisk overgår de akademiske modellene. Ledere betaler faktisk for hjelp som de opplever virker. Teorier om motiverte, selvstendige medarbeidere og konfliktfrie arbeidsplasser møter en virkelighet der ikke alle medarbeidere og ledere fungerer som de skal, men resultatene må skapes likevel.

I et velfungerende og opplyst marked betaler ledere for hjelp som virker. Ingenting er så lett som å kritisere sjarlataner og kvakksalvere som opptrer på siden av forskningen, det være seg både innen helse og ledelse. Det er også lett å mene at akademikere bør bli flinkere til å kommunisere sin kunnskap. Men behersker du emnet, kan man også kommunisere enkelt og forståelig. Teorier som ikke virker vil alltid måtte vike for praktiske, erfaringsbaserte løsninger. Forskning er bra. Men virker den ikke i praksis blir det hele bare eiffeltårnslogikk og tåkeprat. Da hjelper det ikke med doktorgrad.

Kjetil A. Vedøy, direktør Arbeidsmiljøsenteret

Personvern