– Du plikter å holde deg i form!

Tekst og foto: Ellen Marie Arefjord (2002)
Professor i idéhistorie, Guttorm Fløistad, har vært pensjonist i syv år. «Men det er bare utvendig», sier den etterspurte forfatteren og foredragsholderen.

– I dag er 60 prosent av ungdommen ute av stand til å vaske gulv og plukke jordbær. De er ikke vant til fysisk utfoldelse lenger. Ungdom har fått en mengde tekniske ting, men lever alt for stillesittende. Mange blir slappe og mister evnen til å konsentrere seg. Dette er meget foruroligende! Med god fysikk får du styrke innenfra. Spesielt til å skjerpe oppmerksomheten. Konsentrasjonsevnen er den viktigste evnen vi har! Idéhistoriker Guttorm Fløistad snakker seg varm: Enhver har plikt til å holde seg i form av hensyn til sine medmennesker. En som sliter med helsa blir selvopptatt – er du i god trim, både i kropp og sjel, har du mer å gi andre. Til barn og unge vil jeg si: Dere trenger en times hard fysisk trim hver eneste dag. Minst! Gå til skolen, ikke la dere bli kjørt. Fløistad ser bare to grunner til at skoleelever ikke kan ta beina fatt på skoleveien: – Ulv, og stygge menn som kan ta dem. Ut over det? Gå! Et par-tre kilometer er da ingenting for friske ben! Og på skolene: Mye mer bøy og tøy!! Legg inn øvelser til enhver tid! Få barn og unge til å bruke kroppen! Den lærde professoren har talt, og å tale gjør han stadig vekk. Langt fra bare om gymnastikk. Guttorm Fløistad (71) gikk av på Universitetet i Oslo i 1995, og fikk da tilleggstittelen «emeritus», som betyr «uttjent». Som tjenestemann, ja, men det betyr ikke at han er utbrukt som fagmenneske. Tvert imot. Den spreke pensjonisten er aktiv som aldri før, særlig som foreleser for skole, forvaltning og næringsliv, og av og til også på universitetet.

Trampoline og romaskin
Bak Fløistads egen gode form ligger en daglig innsats. For før det ble allemannseie for småbarnsfamilier å ha trampoline hoppet han fast på en – innendørs. Den bor i stua, i leiligheten på Majorstua han deler med sin lektorkone, Kirsten Kathrine Fløistad. Han er ikke helt lysten på å demonstrere ferdigheten, «for da må jeg ta treningsdrakt på». Men i alle fall, han slår ofte ut sin lille trampoline, og hopper på seg spenst og styrke. I romaskin henter han det samme. At de bor i fjerde etasje, uten heis, er også del av treningen. Og når dagens hoppeøkt vel er over stiller han trampolinen inn mot langveggen med bøker, en del av en samling på…ja, hvor mange bøker? – Mellom ti og tolv tusen, noe sånt, svarer professoren, og legger til at hans «stygge uvane» – til hans kones fortvilelse – er at han tilbringer et par timer hver lørdag i antikvariater for å finne enda mer å ha i bokhyllene. Bokelsker er forbokstaven… – Unnskyld spørsmålet, men har du tanke for hva det blir til med boksamlingen når du en gang er borte? – Du behøver ikke unnskylde at du spør. Min datter har sagt hun gjerne vil ha hver eneste bok. Som jeg ble veldig glad for. Hadde hun ikke ønsket det ville jeg selv bestyrt salg til antikvariater og fordeling av biblioteket mitt, svarer Fløistad, som har sitt eneste barn (23) rett over veien, i leiligheten familien bodde sammen i før. Der finnes også professorens hjemmekontor, hvor de fleste bøkene står.

Gammeldagse brev
I sitt eget hjem har han et meget enkelt kontor: blokk og penn. Mobiltelefon låner han av og til av sin kone, og e-post abonnementet avbestilte han. Han foretrekker å sende «gammeldagse» brev istedenfor. Skjønt, en privat faks har han, og den synes han er nyttig. Men det er de håndskrevne manus som gjelder når han skal gjøre notater til nye foredrag, eller skrive nye bøker. Han har utgitt en rekke bøker om ulike temaer, om ledelse, verdiformidling, langsomhetens filosofi, om det kunststykket det kan være å omgås hverandre. – Jeg er heldig og har et par damer som kan tyde håndskriften min, og som renskriver mine manuskripter. Jeg tror kanskje de synes det er hyggelig, også, med en slik liten ekstrajobb? Fløistad begrunner sin manglende interesse for alle nymotens «dubeditter» med at misbruksmuligheten ligger rett rundt hjørnet. – Selv om teknologien er uunnværlig skaper den avstand! Han mener at den beste kommunikasjon bare skjer ansikt til ansikt. Eller via et personlig brev, som man aldri skal sende elektronisk. – Hva med julekort, da, skriver du mange? Det kremtes forsiktig. – Min kone tar seg av det. Tror vi snakker om rundt 70 stykker. Det blir over min evne… Men en evne han er heldig å ha i særdeles god behold er synsevnen. Guttorm Fløistad ser utrolig godt. Han har alltid lest uten briller, og gjør det selv den dag i dag. Legen har bare foreslått at han bør ha et par når han kjører bil – that’s all.

Båt…ikke båt?
Guttorm Fløistad har bakgrunn i Forsvaret, og var offiser i mange år. Han kom til Målselvdalen først på 50-tallet, og ble veldig glad i Nord-Norge. Men det ble interessen for filosofi, som han allerede hadde sansen for som 16-17 åring, som avgjorde yrket han sto lengst i. Gjennom sin kone er han kommet «hjem igjen» til nordlige deler av Norge. Hun er fra Nordland, og i fjor sto familiens hytte ferdig på Hamarøy. Litt lang vei dit, javel, men de blir en stund når de først drar. Sant og si kom han derfra dagen før dette intervjuet, og beklager at huset er litt «barbeint» hva servering angår. Men nytrukken kaffe og fersk kringle holder da i lange baner! Sine egne røtter har han i Arendal, og lensmannssønnen overtok familiestedet ved sørlandskysten. Men gir du Guttorm Fløistad stikkordet båt har han en litt «pinlig» historie på lager: – Vi kjøpte båt for noen år siden, en ordentlig trebåt, dogg-dogg. Men fordi vi ikke er så ofte der nede, og det tar tid å pusse opp en slik båt, inngikk jeg en avtale med en lokal mann om at han kunne påta seg å holde den strøken – mens vi fikk benytte den i de ukene vi ferierte på Sørlandet. Jeg syntes dette var riktig smart. Bortsett fra at jeg greide å miste lappen hvor jeg hadde notert mannens navn og adresse! Slik greide jeg aldri å oppspore ham igjen…og vi så ikke noe mer til trebåten. Isteden kjøpte vi en ny, lettstelt en i plast. Den klarer vi å passe på selv.

Hveteboller og omsorg
Stadig får nye tilhørere glede av at Guttorm Fløistad foreleser ut fra sin tunge faglige bakgrunn – som han er kjent for å gjøre på en lett måte. Med mye humor. Fløistad er ofte i sving, og er en populær mann å lytte til, fordi han er levende, engasjert, morsom, og ikke redd for å bruke seg selv. Kanskje kan foredragsholder Fløistad se småformell ut i sin korrekte tweedjakke. Men under tweeden lever leken og evnen til å gjøre ting litt annerledes enn publikum venter seg. Som at han til og med har vært «reisende i hveteboller». Professoren tok med en koffert full av selvbakte rosinboller og delte ut på en forelesning! Sånt løser opp stemningen, for tilhørere venter ikke at Hr. Idéhistorikeren lar det bli andre boller – på denne måten! – Husk, mange studenter er ensomme, sliter med økonomi, kanskje kjærester og andre ting som tårner seg opp. Forhold som ikke helsepersonell kan ta seg av, men som fagpersoner bør se, mener han. Og da kan noe så enkelt som en hjemmebakt bolle få enkelte til å glemme litt av ensomheten, ikke sant? Fløistad bruker også scenen fullt ut når han taler, og er i stadig bevegelse. Og han kan sin lekse, som en annen skuespiller. Uten suffli! Fløistad taler som regel uten manuskript. – Som student i Tyskland kom jeg borti dramaturgi, og ble veldig fascinert av dette å ha en plan for hvordan handlingen på scenen bygges opp for å holde på folks oppmerksomhet. Dramaturgi går jo ut på å unngå dødpunkter – noe jeg har prøvd å legge til grunn for mitt eget liv. Både privat og yrkesmessig. Jeg kunne i grunnen tenkt meg å funnet mer ut av teater…men mitt fag var allerede filosofien og dens historie, og det har ligget i bunn for alt jeg har studert og arbeidet med. Fløistad har også i tyve år vært redaktør av en serie bøker om filosofi og de forskjellige kulturer for et utenlandsk forlag.

Verdikommisjonen
Fløistad var dosent i filosofi på Universitetet i Oslo inntil 1975, deretter ble han utnevnt til professor. At han ble pensjonist for syv år siden kommenterer han slik: – Min pensjonisttid har ikke begynt, det er bare utvendig jeg er det. At Guttorm Fløistad kom med i Bondeviks Verdikommisjon sier noe om at han er blitt sett og hørt i samfunnsdebatten. Og å holde seg løpende orientert gjelder selvfølgelig fortsatt. Et aktuelt tema er eldreomsorg: – Det er sørget materielt godt for de fleste eldre. Men det skorter på psykisk stimulans! Jeg ser 85- og 90-åringer på aldershjem, helt taleføre, men de har ingen samtalepartnere! Jeg synes denne delen av omsorgen er undervurdert. I Korea er respekt for de eldre et skolefag – en idé vi kanskje burde ta opp her? Både Korea og India er land han gjennom årene har vært, og stadig er, gjesteforeleser i. Et annet tema for Fløistad er sexfikseringen av samfunnet: – Menn og kvinner er jo ikke primært kjønn. Primært er vi mennesker, som bør stå for de samme etiske verdier. Som kjønn er vi imidlertid fysisk og psykisk er forskjellige. At man kan spille på dette, er så, men det å fokusere så til de grader på kjønn er kjønnsødeleggende. Tradisjonelt anerkjenner ikke alltid menn kvinner som likeverdige, kreative psykiske medspillere, men anser dem som objekter. For all del, det er viktig å gi hverandre anerkjennelse, men ikke la sexpress – uønsket oppmerksomhet – komme inn i bildet.

Selvopptatte fallskjermer
Fløistad har også meninger om at synet av unge piker, som går halvnakne og utfordrende kledd, kan gå ut over konsentrasjonsevnen for mange: – Vi menn bør jo ha noe å oppdage! Videre: – Skal du holde sexdriften levende opp i de senere år må du stimulere samtalen. Å kunne snakke sammen er nøkkelen til erotisk spenning. Sier Guttorm Fløistad. Som også er helt klar på at det ikke er noen grunn til å stille spørsmål om kjærligheten, uansett hvem den oppstår mellom. Mann og kvinne – eller to av samme kjønn. Han sier også mye om lederstil og bedriftskultur, både i bøkene sine og i foredrag. – En leders store oppgave er å la de ansatte føle tilhørighet til bedriftens kultur og historie. Ofte ser vi at så ikke skjer, og at det som skulle være en sterk identitet smuldrer hen. Økonomisk planlegging og inntjening blir det viktigste, ikke det sosiale miljøet. Men, når du påtar deg jobben som leder må du også ta vare på hele arbeidsstedet! Det syndes grenseløst mot at betingelsen for at man skal lykkes er å ha en kulturell forankring! «Fallskjermkulturen» har han svært lite til overs for: – Er selvopptatthetens tragedie, det der. Vi ser stadig eksempel på nærmest total mangel på arbeidsgiveransvar. Ledere legger seg til oppjusterte livsstiler og sikrer seg selv store fallskjermer. Klart dette virker demotiverende på de øvrige ansatte! Det er enkel logikk, og dårlig psykologi.

…»med masse akevitt»
Boken og kunnskapen har vært Guttorm Fløistads nærmeste i storparten av livet – ikke minst inntil ungkaren giftet seg 46 år gammel. Han var 47 år da datteren ble født, og han nekter ikke for at det var en stor endring å gå fra et akademisk liv med seg selv i sentrum til å gi plass for kone og et lite barn. – Jeg husker en gang min datter Anna var liten, og jeg satt – som vanlig – og arbeidet. Da stilte hun seg opp og sa: «jeg skal passe på at ingen forstyrrer deg, jeg, pappa»…før hun la seg på pulten min og sovnet… – Kanskje var det noe annet hun egentlig spurte om? undrer en far som var mye bortreist i datterens oppvekst. I Østen, i Amerika. Da som nå var hans intellektuelle arbeidskraft etterspurt. Og lille Anna berørte nok et problem mange foreldre kjenner til, at både arbeid og familieliv roper på en. Oppfølging av gamle vennskap sier han rett ut det har vært for lite av. – Det skyldes kort og godt at jeg ikke har hatt tid! Også fordi jeg i lengre perioder har bodd utenlands. Men noe er en viktig søyle i hans sosiale liv: å være med i «Senter for kreativt lederskap». Gode kolleger og venner samles til forelesninger, seminarer, utflukter og sosialt samvær. Han elsker den årlige lutefiskmiddagen han inviterer til hjemme, «med masse akevitt til»… – Det er et fabelaktig privilegium å få stå ansikt til ansikt til mennesker…det å få til et opplevelsesfellesskap er til å bli veldig ydmyk av, sier Guttorm Fløistad. Som både er lykkelig når han opplever dette som privat vert hjemme – og som formidler ute. Så om han ble idéhistoriker og ikke skuespiller, ble han vel scenekunstner på et vis likevel?

Personvern