Direktør Rolf I. Pedersen er død

Tekst: Paul Norberg (2002)
Junikveld Vi sitter i slørblå junikveld og svaler oss ute på trammen. Og alt vi ser har dobbelt liv, fordi vi sanser det sammen. Se – skogsjøen ligger og skinner rødt av sunkne solefalls-riker. Og blankt som en ting av gammelt sølv er skriket som lommen skriker. Og heggen ved grinda brenner så stilt av nykveikte blomsterkvaster. Nå skjelver de kvitt i pust av vind, det er som om noe haster… Å, flytt deg nærmere inntil meg Her på kjøkkentrammen! Den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen. Rolf leste dette diktet av Hans Børli for oss i sommer, og det festet seg i bevisstheten fordi vi visste hvor inderlig han ønsket å være sammen med sin familie og sine venner , samtidig som han var fullt klar over at timeglasset var i ferd med å renne ut for ham selv. Han leste dette diktet da han trosset kreftsykdommen og stilte på jobb daglig fra tidlig i april og fram til sommerferien. Rolf var glad i naturen; han gledet seg over små ting som blomster som stakk seg fram gjennom asfalten eller fugler som tittet gjennom kontorvinduet hans. Eller da han fortalte om fisketurene nær hytta på Beito. Han ble vemodig da han kom til de siste linjene i Børlis vakre dikt: «Den er så svinnende kort/den stund/vi mennesker er sammen». Det var ikke i Rolfs natur å være uvirksom. Han likte ikke å være passiv tilskuer til det som skjedde, og derfor kom han tilbake til Arbeidsmiljøsenteret på vårparten. Fortsatt glødende interessert i våre arbeidsoppgaver, og han snakket seg varm om hvordan vi skulle møte fremtiden. En fremtid han visste at han selv ikke ville være en del av. Vi er blitt fattigere ved Rolf Ingvar Pedersens bortgang. Han var vår venn og leder, og vi vil savne ham. Da han døde tirsdag 26. november 2002, var han bare 60 år gammel. Sammen med Bente burde han nå fått tid til å forberede seg på å nyte de kommende årene. Både hjemme i Oslo, i hytta på Beito, sammen med datteren Nina og hennes familie i Elverum og ved besøk i sin barndoms by, Bergen. Men slik skulle det dessverre ikke gå. Nå må hans familie og venner i stedet tenke tilbake på de gode minnene som samliv og samarbeid med Rolf har gitt oss. Som kollega i Arbeidsmiljøsenteret opplevde jeg ham som pliktoppfyllende, inspirerende, lojal, dyktig, medmenneskelig og en god venn. Det kjennes meningsløst å omtale Rolf i fortid. Han var alltid så tilstedeværende, og når det noen ganger buttet litt i mot, hadde han gjerne et dikt på lur som kunne løse opp stemningen. Helt til det siste interesserte han seg for hvordan det gikk med hver enkelt av de ansatte i Arbeidsmiljøsenteret, og han var også levende opptatt av å holde kontakten med sine venner og tidligere kolleger. Rolf ble født 14. mai 1942. Tok økonomisk gymnas i 1961 og ble utdannet ved Sjøkrigsskolens intendanturlinje i 1964. Han tjenestegjorde i varierte stillinger i Sjøforsvaret inntil 1978. Deretter ble han personalsjef i Norges allmennvitenskaplige forskningsråd i Oslo før han ble ansatt som administrativ leder/underdirektør ved Arbeidsforskningsinstituttene i Oslo. Fra september 1986 var Rolf direktør i Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami), og siden 1998 har han vært direktør i Arbeidsmiljøsenteret. Ved siden av disse arbeidsoppgavene ble Rolf oppnevnt som meklingsmann hos Riksmeklingsmannen i 1994, og fra 1997 var han Kretsmeklingsmann for Østlandet. Rolf ledet Arbeidsmiljøsenteret med et ekte engasjement og et ønske om å skape bedre arbeidsforhold for ansatte i alle norske virksomheter. Han var aktiv overfor partene i arbeidslivet og overfor de myndigheter og forskningsinstitusjoner som jobbet med arbeidslivsspørsmål. Og han var meget respektert for måten han skjøttet sine oppgaver på. De store lyspunktene det siste året var bryllupet til datteren Nina, og gleden ved å bli bestefar til lille Benjamin Andreas i sommer. Mens vi har mistet en god venn, har Bente mistet sin ektemann og Nina sin far. Vi føler med dem, og lyser fred over Rolf Ingvar Pedersens minne. På vegne av alle ansatte i Arbeidsmiljøsenteret PAUL NORBERG

Personvern og cookies