Det evinnelige sykefraværsmaset

Tekst: Håkon Lasse Leira (2006)

Høstens sykefraværsdebatt har vært av det mer opprivende og underholdende slaget. Regjeringen har prestert å få både LO, NHO og det som finnes av fagfolk på området mot seg.

At regjeringen turer fram som en elefant i glassbutikk når det gjelder IA-avtalen er en ting, mer forstemmende er det at den kommer med forslag som vil virke mot sin hensikt, og som vil være et effektivt virkemiddel mot å få folk med handicap ut i arbeidslivet, og mot at eldre arbeidstakere skal forbli der. En kan lure på hva slags rådgivere regjeringen holder seg med. I korthet går forslaget ut på at arbeidsgiverne skal betale deler at sykefraværet så lenge folk går sykmeldte, ikke bare dekke de første 16 dagene, som i dag. At regjeringen ønsker å få ned det offentliges utgifter er vi etter hvert blitt vant til. Det passer med de nyliberale ønskene til også den nåværende statsministeren. Regjeringen hevder at forslaget vil spare staten for 2,5 milliarder, en utgift som arbeidsgiverne skal dekke. Det staten ikke har anslått er innsparingen i arbeidsledighetstrygd. Med den nedgangen i ledigheten som vi ser nå, vil staten spare ca 1,5 milliarder kroner. Differansen er en milliard.

En smule sykefraværsøkning
Og her er vi ved den smule økning i sykefraværet vi har sett det siste året, fra 6,3% til 6,6%. I fjor hadde vi det laveste sykefraværet siden før år 2000 og årets fravær ser ut til å bli det nest laveste siden da. Samtidig har vi hatt en markant nedgang i arbeidsledigheten, fra 4,7% i fjor til 3,5% så langt i år, eller 3,4% som er Statistisk sentralbyrås ferske anslag for hele året. Dette er det laveste tallet siden år 2000, da det var 3,3%. Det er etter hvert tydelig at når arbeidsledigheten går ned, går sykefraværet opp. Vi har statistikk tilbake til 1970-tallet som viser det klart. Det skyldes at flere som feiler et eller annet kommer i arbeid når det er etterspørsel etter arbeidskraft og at folk nøler med å la seg sykmelde i dårlige tider. Statsråd Hanssen tror ikke på dette (Dagsavisen 06.09.06). Det er synd.

Utstøtning
Regjeringen tror derimot at ved å straffe arbeidsgiverne på pungen vil de legge seg i selen for å få folk raskere tilbake på jobb. Det kan være noe i det, men en utilsiktet effekt kan bli at arbeidsgiverne vil bli enda nøyere med hvem de ansetter. Vi veit at 5% av de ansatte står for 80% av fraværet (1997-tall). Det logiske er dermed å hindre at disse blir ansatt i det hele tatt. Alle grupper med økt sykefravær, som eldre og folk med ulike ­kroniske plager vil komme bakerst i køen. Mange av disse er folk som kanskje treng­­er litt ekstra tilrettelegging for å fungere og som har mindre å gå på før arbeidslivet blir for tøft. Hvor mye av sykefraværet som kan forebygges ved endringer i arbeidsmiljøet er ikke godt å si, men de fleste mener at det er korttidsfraværet, det under 16 dager, som tiltak på jobben vil ha innflytelse på. I hele perioden fra 2000 og lenge før det, har korttidsfraværet (under 16 dager) vært stabilt og lavt. Det gjelder også for egenmeldt fravær, så her er det ikke mye å hente. Fravær på noen måneder derimot, har en tendens til å bli enda lenger, og for en stor del gjelder dette folk som er i fasen før attføring eller uføretrygd, men som går sykmeldt i 12 måneder fordi sånn er systemet i Norge. Med andre regler ville de kunne ha vært arbeidsledige eller uføretrygdet på et tidligere tidspunkt. Da ville sykefraværsstatistikken vist lavere tall, men vi ville hatt høyere tall for uføre, arbeidsledige og folk på attføring.

Liten forskjell
Fraværet i Norge framstilles som ekstremt høyt sammenlignet med andre land. Så vel Nordisk Ministerråd som EU har gjort studier av dette og konkludert med at når en tar hensyn til ulikheter i regelverk og arbeidsstokkens sammensetning, er det liten forskjell i sykefraværet landene i mellom. At Norge kommer høyt ut skyldes først og fremst registreringsmåten (12 måneder før attføring/uføretrygd) og at vi har en større andel eldre og kvinner (unntatt Island) i arbeidslivet enn noe annet land. Dette er grupper som har et høyere fravær enn unge og middelaldrende menn. Så når radioen intervjuer friske polakker som «aldri er syke» og får det til å høres ut som om vi er et folk av latsabber og unnasluntrere, er det uforstandig, og det bidrar til å fordumme debatten Professor Steinar Westin ved NTNU i Trondheim har omtalt reglene for sykepenger som gjelder her til lands som en høyere form for sivilisasjon. Vi vil ha et samfunn som legger forholdene til rette for at folk skal få og kunne forbli i arbeid så lenge som mulig. Ønsket om å få ned sykefraværet står i motstrid til dette. Skal vi få gjort noe med sykefraværet må arbeidsledigheten opp, kvinnene tilbake til kjøkkenbenken og pensjonsalderen senkes til 62 år.

Personvern og cookies