Den fotballfrelste presten

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2005)
Sist høst frontet Tor Øystein Vaaland i Rådet for psykisk helse TV-aksjonen, sammen med Kirkens Bymisjon. Tidligere har generalsekretæren vært journalist, prest, taxisjåfør, fotballtrener – og innlagt på Modum. Og uansett oppgaver liker han å jobbe i team. «Likemannsarbeid er fint, altså»!

– Å snakke om døden er å snakke om livet. Men veldig ofte snakker vi om livet uten døden. Det er en distanse i vår kultur som ikke rommer det naturligste, nemlig at vi alle skal dø. Tor Øystein Vaaland (48) vet mye om liv og død. Både som medmenneske, far, prest og generalsekretær i Rådet for psykisk helse. – Selv om vi med sikkerhet vet hvordan livet ender, er det likevel stor avstand til døden, og frykt for den. Men jeg tror vi taper noe kvalitativt i livet ved å opprettholde denne avstanden. Vaaland kunne godt utdypet temaet, men forter seg i stedet med å si at selv om nordmenn gjerne lever uten å forholde seg til døden, stiller de alltid opp når katastrofe og død banker på døren. Slik det norske folk nok en gang viste da annen juledagsfreden i fjor ble brutt av ufattelige nyheter om flodbølgen i Sør-Øst Asia.

Mette Marit og Bondevik
I oktober var det han som jublet over nordmenns giverglede, da han frontet Rådet for psykisk helse sammen med Kirkens Bymisjon i TV-innsamlingen «Hjerterom». Partene delte de 150 millionene som kom inn. Aksjonen ble rikt profilert ved enkeltmenneskers livsberetninger. – Jeg kjenner flere som sto fram. De var modige som fortalte om sine liv. Ikke minst utfordret de våre holdninger med tanke på en større aksept av menneskelig mangfold. Vaaland er særlig glad for åpenheten. Det er blitt mindre flaut og ikke lenger tabu med en mental knekk. – Heldigvis! sier han, og viser forsiden på siste 2004-utgaven av rådets eget blad «Psykisk helse», der statsminister Kjell Magne Bondevik snakker om sin depressive reaksjon. At det ble kjent at Bondeviks sykmelding i 1998 skyldtes psykiske problemer, medførte at statsministeren fikk Tabuprisen. Men å si «…jeg tar en Bondevik» synes han er et språklig slurveuttrykk. – Jeg oppfatter det kunnskapsløst hvis man tror at en fjelltur er nok til å bli frisk. Når det smeller er det tid, omsorg og faglig hjelp som trengs. Kronprinsesse Mette Marit var TV-aksjonens høye beskytter. – Jeg opplevde henne som symbolsk veldig viktig, og hun gjorde et strålende stykke arbeid, skryter Vaaland om den kongelige frontfiguren, som også var vertskap for et såkalt gjestebud hjemme på Skaugum sammen med kronprinsen.

Har annen kompetanse!
– Men er det ikke som regel lang ventetid på for eksempel psykolog? – Jo. Jeg vil bruke ordet stemoderlig om behandlingen av dem som trenger hjelp når smertetrykket blir for stort og sykdommen tar overhånd. Vi behøver flere offentlige, lokalbaserte hjelpetilbud hvor folk kan bli møtt når det røyner på. Og her snakker vi både om etikk og økonomi: Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt når den psykiske helsetjeneste settes inn tidlig. En annen ting er at det er så lett å stemple psykisk syke som bare det, og ikke se at personen også står for noe annet. De kan da ha friske sider og spille flere roller enn sykdomsrollen! Men veldig mange møter skepsis til at de kan gjøre dugelige innsatser i det hele tatt. – Tenker du arbeidsliv nå? – Ja visst, det bør i større grad være mulig å innlemme psykisk syke i vanlig arbeidsliv. Få fremelsket arbeidsdyktigheten, men ha respekt for at de i enkelte perioder har spesielle behov. Et hovedpoeng er å spille med åpne kort. Åpenhet skaper friske, sunne relasjoner i arbeidsmiljøet. En undersøkelse nylig viste at to av tre arbeidsgivere i privat sektor ikke ville ansette en de visste har eller har hatt en psykisk lidelse. – Men vi kan snu dette fra de 70% som ikke vil, til de 30% som slipper dem inn i arbeidslivet. Bra! Spør oss, så skal vi gi innspill mot uvitenhet og fordommer, lover generalsekretæren.

Palestinske traumebarn
– Hvordan brukes aksjonspengene? – Først, våre 21 medlemsorganisasjoner har kunnet søke om støtte til sine tiltak. Vi går inn i et nytt brukerstyrt dagsenter på Hamar, og vi vil ha en tydeligere internasjonal profil. En del av midlene går til traumeutsatte palestinske barn, i samspill med lokale nettverk og Norsk Folkehjelp. I fjor besøkte Vaaland selv områder på Vestbredden og i Gaza: – Vi så sammenraste kvartaler der barn lekte i ruinene, redde for hva som ville skje neste gang. Og vi hørte om en fire år gammel pike som ble drept, fordi hun var ute og lekte. Hvem kunne vel hun provosere med sin lek? Nei, her snakker vi om et villet system, ikke beklagelige unntak. Etter mitt skjønn undertrykker den ene parten den andre og okkuperer områder og bosetninger i et fremmed land. Og Israel slipper unna med alt i hop! – Du har valgt side? – Ja!

Tvillingsønn døde
At han virkelig tror på åpenhet gjenspeiler en svært personlig CV. Noe som går fram er at en av tvillingsønnene, født i 1995, døde etter to dager. – Det var en utrolig vanskelig motsetning av følelser, beskriver han. – Nærmest umulig. Vi hadde så store forventninger til å få barn, og visste på forhånd at det var to. Tvillingpappaen dveler ved hvordan livets og dødens øyeblikk ble veldig konsentrert: Det å ha et nyfødt, friskt barn de var redde for, og lykkelig for, samtidig med at de ikke fikk beholde den andre. – Hvordan kom dere gjennom sorgen? – Vi ble absolutt hjulpet av en sorggruppe for foreldre som har mistet et barn. Det var noe med å dele erfaring med andre som hadde kjent på de samme følelser, hvor vi ble forstått og selv kunne forstå. Vi opplevde trygghet. Men uansett hvor mye vi bearbeider savnet av sønnen vår, vil vi alltid føle at vi har et barn for lite. Det sier alle vi snakker med i samme situasjon, og det gjelder like mye selv om man får nye barn senere.

Skynde seg langsomt
Samtalene i sorggruppen var grunnleggende for at ekteparet kom videre, men de slet i tillegg med andre følger av krisen. Bakteppet av sorg la skygger over dem som familie, og fem år etter sønnens død søkte de seg til familieavdelingen på Modum Bad. Der fikk de støtte til å arbeide med kommunikasjon seg i mellom. Året etter kunne Vaaland ta med seg denne viktige egenerfaringen inn i arbeidet som ny generalsekretær i Rådet for psykisk helse. – Jeg lærte mye om at man ikke skal overøse mennesker i sorg med mer enn de kan ta i mot. Man må skynde seg langsomt i slike samtaler. – I det store og hele er folk til langt flinkere til å vise følelser i vanskelige situasjoner. Jeg vil nesten si det var et vannskille da kong Olav døde i 1991, og vi fikk lystenning som symbolbruk i snøen foran Slottet. Etter det ser vi stadig at særlig ungdom har behov for å tenne lys og være sammen hvis de opplever å miste noen i ulykker eller voldshandlinger. Det er bra å la følelsene få utløp i fellesskap!

Jobben viktig nettverk!
Som leder er Tor Øystein Vaaland opptatt av at man skal ta med store tragiske opplevelser, som naturkatastrofer, inn i arbeidslivet. – Jobben er et kjempeviktig nettverk. Hos oss startet første arbeidsdag etter nyttår med å bruke mye tid på flodbølgen. Hele kollegiet samlet seg om det som var skjedd. Plutselig fikk vi en påminnelse om at en ferie, som er på livets overskuddsside, kan få en brutal og uforståelig dimensjon. Da det er viktig å stoppe opp, tenke og kjenne, mener han, og oppfordrer andre arbeidssteder til å gi rom for åpne samtaler når fatale hendelser skjer. – Det kan lett bli et ensidig perspektiv, bare å gi penger.

Fotballfrelst teolog
Tor Øystein Vaaland har syv år bak seg som journalist i nyhetsavdelingene i NRK radio, ett år i TV, og han var nyhetsredaktør i Nationen i 1995-96. For ikke å snakke om redaktørperioder i bladet «akt», utgitt av Norges Kristelige Studentforbund, «Ørneblikket», som er supporterbladet til fotballklubben Crystal Palace og Ringsaker menighetsblad. Og han er trener for sønnens fotballag. – Prest og fotballsupporter? – Mine lærerforeldre var aktive i elevutvekslinger mellom min hjemby Stavanger og vennskapsbyen Harlow, og som 12-åring kom jeg første gang til England. Vårt vertskap tok oss med på en fotballkamp i Palace-land i sør-London. Det var helt overveldende å oppleve den intense stemningen. Etter det ble det bare Crystal Palace på meg! – Ble du frelst? – Det kan du si, smiler teologen, som også ble æresmedlem i Crystal Palace Supporters Scandinavia i 2000.

Ordinert av Rosemarie Køhn
– Tilbake til prestegjerningen? – Jeg ble ordinert til prestetjeneste i Ringsaker kirke i 1998, av Rosemarie Køhn. Ja, jeg ønsket spesielt å få virke hos henne i Hamar domprosti. Hun er en flott, vidsynt biskop. Etter et par år ved Mjøsa ville familien tilbake til Bærum. Ett ønske var å få nærhet til sønnens grav på Haslum. Noe annet at han fikk toppstillingen i Rådet for Psykisk helse i 2001. Nå går han på sitt fjerde år og innrømmer gjerne at han «har fått smaken på» å være leder. Han brukes også en del som foredragsholder og snakker gjerne om verdibasert lederskap, samtidig som han er redd for å møte seg selv i døra. – Som menneske er jeg likestilt med mine ansatte, men som leder har jeg en annen posisjon og myndighet. Det er om å gjøre å håndtere oppgaven riktig, sier Tor Øystein Vaaland ettertenksomt. – Hva er viktig fremover? – Nasjonalt å skape et rausere samfunn som inkluderer psykisk syke. Internasjonalt vil vi få psykisk helse inn i bistandsarbeid. Ikke bare har det vært underprioritert, men bevisst bortprioritert, påstår han. – Men etter TV-aksjonen ser vi et gryende internasjonalt engasjement, og det vil vi styrke. Vi vil arbeide hardt for at all den faglige kompetansen som fins blir en naturlig del av bistandsarbeidet. Vaaland understreker at hele TV-aksjonen var med på å folkeliggjøre og legitimere at en del av oss kan slite med eller har slitt med psykiske problemer. – Minnes du noe spesielt fra aksjonen? – Jeg er svak for lille Rømskog i Østfold, inne ved svenskegrensen. Der vokste min mor opp, og jeg dro dit på et gjestebud i høst. Da fikk jeg en rød hjerteformet pute i gave. Den har fast plass i sofaen på kontoret, og minner meg om at hjertet aldri skal slutte å slå for dem som trenger vår hjelp! Arbeidsmiljø nr. 1 – 2005

Personvern