Debattinnlegg: Isocyanater- vår tids pest?

(2002)

I forrige nummer refererte Arbeidsmiljø fra et møte om isocyanater i regi av LO, hvor også undertegnede holdt et innlegg om emnet. Omtalen er på en del punkter blitt unøyaktig. Jeg ber derfor om spalteplass for litt oppklaring:

Av Olve Rømyhr Yrkeshygieniker, Arbeidsmedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim

Arbeidstakere med isocyanatastma har dårlig prognose. For å understreke dette poenget refererte jeg til en nylig publisert finsk oppfølgingsstudie av 245 tilfeller av isocyanatastma diagnostisert i perioden 1976-1992. Undersøkelsen viste at mer enn 80 % fremdeles hadde symptomer på astma og brukte astmamedisiner 10 år etter diagnosetidspunktet. Dette til tross for at bare 15 % oppgav å være eksponert for isocyanater i sitt nåværende arbeid. Det jeg forsøkte å få fram er at personer med isocyanatastma sjelden kan fortsette i eksponert arbeid. Det betyr at arbeidstakeren må omplasseres internt i bedriften eller eventuelt begynne på en ny arbeidsplass uten isocyanateksponering. Dette kan være svært alvorlige konsekvenser i seg selv, men det betyr altså ikke nødvendigvis farvel til arbeidslivet for godt. At 5-10 % av isocyanateksponerte utvikler isocyanatastma er et mye referert tall som benyttes for å beskrive risiko for isocyanatastma. Risikoen er selvsagt avhengig av eksponeringsgrad. Derfor var det et poeng for meg at slike tall gir lite mening dersom det ikke samtidig presiseres under hvilke eksponeringsforhold tallet angir risikoen. Om tallet representerer risikoen for isocyanatastma gjennom et arbeidsliv i eksponert arbeid eller for en kortere periode er også viktig for å gi tallet mening. For å belyse dette refererte jeg til undersøkelser som viser at 40 % av de som får isocyanatastma får dette i løpet av det første året med eksponering. Det er positivt at LO nå vil sette håndtering av isocyanater i arbeidslivet på dagsorden. Ved sitt arbeid med nye målemetoder for isocyanater og isocyanateksponering som følge av varmt arbeid på polyuretan, har miljøet ved Universtitet i Lund bidratt sterkt til ny kunnskap om eksponeringsforhold i arbeidslivet. I Norge er det knapt gjort isocyanatmålinger før i de siste årene, og jeg tror ikke vi har kontroll med eksponeringen i dag. Dette gjelder ikke bare kontroll med eksponeringssituasjonen både under såkalt «varmt arbeid» men også under mer tradisjonelle «kalde arbeider». Alle prosesser som innebærer mulig eksponering for isocyanater krever at det gjennomføres kvalifiserte risikovurderinger/eksponeringsvurderinger på arbeidsplassen!

Personvern og cookies