Christiania Brandvæsen

Tekst: Grethe Ettung (2009)

På Brannmuseet i Oslo står brann­vognene klare for utrykning, det er bare hestene som mangler.

Det ringer i klokker, noe er på gang. Det vet også hestene i stallen på Grønland brannstasjon. De pruster og stamper urolig med hovene, gjør helomvending i spilltauet og venter på at stalldørene skal åpnes. De er opplært til å stille seg foran slangevognene når alarmen går. I neste øyeblikk fires seletøyet ned fra taket, og hestene er klare for utrykning.

Hestekrefter

– Det sies at hele operasjonen tok mellom 18 og 33 sekunder, og tiden det tar å komme seg ut fra stasjonen kalles den dag i dag for forspenningstid, forteller Ivar Eriksen og Trond Flaarud, henholdsvis pensjonert feier og pensjonert brannmann. Begge er entusiastiske omvisere på gamle Grønland brannstasjon i Grønlandsleiret i bydel Gamle Oslo. Ukentlig tar de imot skoleklasser, barnehager og andre besøkende. Denne ettermiddagen er det deltagere fra HMS-rådgiverskolen til Arbeidsmiljøsenteret som får omvisning. – Hestene var kraftige, kloke dyr som forsto hvilken viktig oppgave de hadde. Den mest kjente av dem lød navnet «Sigurd», og han kunne skilte med 4.000 utrykninger før han ga seg, opplyser Flaarud. Hestene fikk brannmennene fra vognmennene i byen, og de var ofte i en dårlig forfatning. Men etter ei tid med godt stell på brannstasjonen var de klare til dyst. Hestene holdt stand helt fram til 1919, da ble hester og vogner gradvis skiftet ut med automobiler. Av det firbeinte slaget, var det ikke kun hestene som trivdes på stasjonen på Grønland. En løshund, som etter hvert lød navnet «Sang», ble fast inventar. – Han var med på hver eneste utrykning, og holdt kustus ved å ta et godt tak i beinet til dem som ikke oppførte seg som de skulle, konstaterer Eriksen.
Ivrige tilhørere. I døråpningen ser vi tidligere brannmann Trond Flaarud og seniorkonsulent i Arbeidsmiljøsenteret, Kjell Østby. Ivar Eriksen orienterer.

194 trappetrinn over gatenivå

Stasjonen på Grønland ble kalt «Grønland Brand- og Politivagt». Den ble tatt i bruk i oktober 1866, og ble nedlagt i 1978. Det vil si 112 år i kontinuerlig drift. Den var en av to lokale brannstasjoner, den andre holdt til på Sagene, mens hovedbrannstasjonen lå i Karl Johans gate 11 (Kirkeristen). Brannkorpset besto av i alt 36 menn, samt fire tårnvektere. For å oppdage brann så tidlig som mulig, ble det bygget et tårnvekterrom i Domkirketårnet, 194 trappetrinn over gatenivå. I «Reglement for tårnvakten» presiseres det at: «De to Vagtmænd fordeler Tiden til stadig Udkik mellem sig.» Når vakten oppdaget hus- eller pipebrann, hang han et rødt signalflagg ut av det tårnvinduet som best viste brannstedets beliggenhet. Var det mørkt ute, ble flagget erstattet med en tent lykt med rødt glass. Følgende påminnelse utgjorde reglementets siste punkt: «Urin eller anden Urenlighed maa under ingen Omstendighet slaaes ud gjennem Tårnvinduene.»
Brannvogn med dragere står klar til bruk, kun hesten mangler.

På vakt

Brannfolkene bodde på kaserner i nærheten av stasjonene. Arbeidstiden var 10-12 timer på dagtid, med påfølgende vakt- eller plikttjeneste resten av døgnet. En tjeneste som ikke åpnet for noen form for familieliv. Fra 1903 ble to døgn på vakt etterfulgt av ett fridøgn, og fra 1918 ble tjenestetiden redusert til ett døgn på vakt fulgt av ett fridøgn. – Å være brannmann blir en livsstil, jeg har feira flere julaftener sammen med gutta her på stasjonen, enn jeg har sammen med familien, fastslår Flaarud. Når hovedbrannstasjonen fikk melding om brann, ble den telegrafert videre til en av de lokale brannstasjonene. Hver brannstasjon fikk etter hvert egen telegraftjeneste med signaltelegraf. I «Instruks 1886» heter det: «Enhver Brandmand maa efter bedste Evne søge at erhverve Færdighed i Skrivning, Læsning og Regning, hvilket særlig Forlanges for Telegraftjenesten og af enhver Befalings­mand.»

Nye hestekrefter

I 1920 ble det framlagt et forslag om overgang fra hest til automobildrift, og i perioden 1920-1923 ble det bevilget kr. 360.000 til bilkjøp. Hestebestanden ble redusert fra 31 til 12 hester. Våren 1950 reiste varabrannsjefen på studiereise til USA for å studere høytrykksslukking. På John Bean pumpefabrikk fikk han tilbud om å få sendt en komplett høytrykksbil til Oslo på prøve i seks måneder med følgende betingelser: «If you like it, keep it – if not, return it.» Bilen var i tjeneste fra 1950 til 1967. – Overgangen til automobildrift kom til en ende i 1926, da ble de to siste hestene i brannvesenet solgt, avslutter Eriksen.

Personvern