I diskrimineringskapittelet i arbeidsmiljøloven oppstilles det eksplisitte forbud mot diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming og alder. I diskrimineringsloven oppstilles tilsvarende forbud på bakgrunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn. I begge lovene fastslås det at trakassering av grunnene som nevnes, er forbudt. I tillegg gir de to lovene grunnlag for å idømme oppreisningserstatning fra arbeidsgiver uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Det er også spesialregler om såkalt delt bevisbyrde som i praksis gjør det langt lettere å oppfylle beviskravene for et mobbeoffer som hevder seg mobbet av grunner som nevnt over. Det praktiske resultatet av reguleringen på området blir således at mobbeofre i sin alminnelighet fortsatt må søke erstatning etter de ugunstige reglene i skadeserstatningsloven. Disse reglene gir i praksis et svært dårlig vern. Hvis mobbingen skjer på bakgrunn av en av de «særskilte» diskrimineringsgrunnene blir saken en ganske annen. Disse ofrene har en langt enklere bevisbyrde, og de vil kunne kreve oppreisningserstatning uten hensyn til arbeidsgivers skyld.
Ulikt erstatningsansvar
Et praktisk eksempel kan illustrere forskjellen. To kollegaer, en middels overvektig og en funksjonshemmet, utsettes på grunn av nevnte forhold for nøyaktig de samme trakasserende handlingene av de samme personene på den samme arbeidsplassen. Ingen av mobberne kan sies å ha en slik overordnet stilling at de kan identifiseres med virksomheten. Begge ofrene blir innimellom sykmeldt som følge av trakassering, men kommer seg tilbake på jobb tidsnok til at de ikke lider noe økonomisk tap. Den funksjonshemmede vil kunne kreve oppreisningserstatning etter de særskilte reglene i arbeidsmiljøloven. Personen som bare er overvektig, har i praksis ikke noe grunnlag for å kreve erstatning, og vil stille langt dårligere i sitt forsøk på å få satt en stopper for trakasseringen. Tilsvarende ulikheter kan gjøre seg gjeldene for to som mobbes på grunn av klær som avviker fra normalen. Personen som har avvikende klesdrakt på grunn av et ønske om å gjenopplive hippie-tiden, vil stå svært svakt i en rettssak. Men den andre som har annerledes klær fordi han velger å holde fast ved sine nasjonalplagg fra en annen verdensdel, vil trolig kunne nå fram med et krav om erstatning på bakgrunn av vernereglene som gjelder for nasjonal opprinnelse. Da undertegnede gikk på skolen, hendte det at enkelte ble mobbet fordi de brukte briller. Jeg er usikker på hvor svaksynt man må være før redusert syn regnes som funksjonshemning i arbeidsmiljølovens forstand. Uansett må det være en fattig trøst for det bebrillede mobbeofferet at stadig svakere syn etter hvert vil føre han inn blant gruppen som med loven i hånden kan kreve oppreisningserstatning fra sin arbeidsgiver på grunn av mobbingen. Jeg er heller ikke sikker på hvor tilsiktet disse skillene er fra lovgivers side.
