Bitte små og ensomme

Tekst: Heidi Hansen (2005)
Den teknologiske utviklingen gjør det mulig for enkeltpersonsforetak å klore seg fast i de mest grisgrendte strøk. I Sogn og Fjordane har en rekke småbedrifter etablert et landsforbund for å bøte på den uunngåelige ensomheten. Vi ble med på et fuktig årsmøte – i badestampen.

Bitte Små Enslige Bedrifters Landsforbund er en sammenslutning av små, unnselige bedrifter og enkeltpersonsforetak, som for en stor del er medlemmer i sine respektive fagforbund, men likevel føler seg litt ensomme i arbeidshverdagen. Forbundet ble stiftet for fem eller sju år siden. Et av opptakskriteriene er at bedriften ikke sysselsetter mer enn en – toppen to – personer. – Ingen husker akkurat når Bitte Små ble stiftet, men derimot husker jeg at statuttene ble nedfelt på innsiden av en sigareske, som siden har forsvunnet, sier frilansjournalist og eneveldig diktator Marit Bendz.

Duket for trøbbel
Forbundet er tuftet på diktaturets fortreffelige anordninger, med det til forskjell fra grellere eksempler i historien, at absolutt alle medlemmer opparbeider seg eneveldige rettigheter. Ikke til å undres over da, at de har vanskelig for å bli enige. Blant annet førte valg av årsmøtested til et verbalt e-post-basketak, som altså endte med at sogningene for første gang i historien kuppet årsmøtet. Jeppe ble ikke mer overrasket da han våknet i baronens seng, enn gjengen av bittesmå da de fant seg selv i forfinede omgivelser på Bestebakken i Hafslo: «Et eksklusivt, sjelfullt sted, majestetisk plassert høyt oppe i åssiden» som innehaver Lindis Aannø Alme skriver på nettsidene sine. Man kan si det var duket for trøbbel. Tidligere har årsmøtene funnet sted på mer eller mindre brune etablissement i Førde, og referatene har normalt blitt notert på en plastduk. Men Bestebakken er ikke stedet for tarvelige plastduker. Vertinnen prøvde etter beste evne å geleide forsamlingen gjennom den geografiske menyen, men utsultet på kollegialt samvær som de er, lånte de ikke henne et halvt øre. – Er du nyforelsket, spiller det ingen rolle hvor du er, mener Anne Rudsengen, som selv er nyforelsket. – ? – Jeg prøver bare å komme med et kjempekompliment. Selv synes jeg det er utrolig kjekt å møte mennesker med sterke meninger og mot til å ytre dem.

I ilden
Rudsengen er på sjarmoffensiven. Hun er en av en håndfull nye som søker om medlemskap. Hun holder på å skrive bok om de 300 fineste fotturene i fylket, men samtidig er hun noe så forkastelig som fast statsansatt. Hun trår vannet. Hun sverger at fulltidsjobben i Statens naturoppsyn bare er en bigeskjeft. En liten bigeskjeft. – Jeg er faktisk helt alene. Nærmeste kollega er ti mil unna. For anledningen har jeg dessuten på meg en veldig liten kjole, og jeg kommer også til å skrive om ganske små turer i boken. – Jeg synes Anne strever nå, bemerker Trond Brekke. – Jeg vet da f…, sier diktator Bendz, som er litt mer eneveldig enn de andre. Til slutt blir årsmøtedelegatene enige om å innvilge Rudsengen medlemskap i ett år, med ny vurdering neste år. Det får Iris Loftheim Valaker ved Selja Forlag til å begynne å furte. – Kriteriene var mye tøffere da jeg ble tatt opp. Jeg måtte opptre med tre baller og to skeier. Det er urettferdig. – Det er ingenting som er fast her, skjenner Bendz. – Det ene året er det sånn, det neste helt annerledes.

Snur på flisa 24:Inger M. Pedersen i personalutviklingsfirmaet VilDu søker også om opptak i det gode selskap, men hun gjør seg mer kostbar: – Jeg vet neimen ikke om jeg vil være med i dette forbundet. Det viser seg å være vellykket. Forsamlingen har aldri hørt på maken og pådytter henne livslangt medlemskap før hun rekker å blamere seg selv, eller helst tilhørerne, ytterligere.

Det var en gang…
Bitte Små oppstod i et vakuum. En gang for lenge siden delte frilansjournalist Bendz kontor med den ensomme filmfotografen Ole Fretheim i Vest Vision. Ingen inviterte dem på julebord, og de fant ut at noe måtte gjøres. Via jungeltelegraf og kjentes kjente ble rundt 20 enslige, bittesmå samlet. En tradisjon var etablert. Da Fretheim for to år siden fikk fast jobb i staten, dukket plutselig paragraf 47 opp. Den slår fast at Fretheim og Bendz har livslangt æresmedlemskap uansett hvor mange faste jobber og kolleger de måtte få.

Arnestad-prisen
Tradisjonen tro står navnesaken på sakslisten hvert år. Navnet «Bitte Små Enslige Bedrifters Landsforbund» er et midlertidig alternativ i påvente av at medlemmene skal bli enige om et nytt navn. Ja, akkurat. – Dette er en sak som har gått igjen hvert år og alltid blitt utsatt. Så da foreslår jeg at vi utsetter den igjen. Forslaget blir enstemmig vedtatt. Siste punkt på sakslisten er utdeling av Arnestad-prisen. Prisen ble delt ut for første gang i fjor, til frilansjournalist Oddrun Midtbø for hennes overhøvling av Georg Arnestad. Forskeren kalte Sp-politiker Liv Signe Navarsete for en tanketom talemitraljøse, og feide i samme slengen over alt som tidvis går i skjørt i Sogn og Fjordane: Arnestad mener fylket mangler kvinner med sterke meninger og sine meningers mot. Han fikk svar på tiltale. Oddrun finstilte sin bittelille kanon. Avbildet med beina på bordet i Song Avis kom hun med følgende mening: Arnestad er en sutrete, mannlig kulturforsker! – I år går prisen til noen som har stått imot et umenneskelig press, erklærer Trond Brekke. – Marit Bendz får prisen for sin modige opposisjon mot en distriktsavis i Oslo som mener at det er helt ok å la være å betale frilansere anstendige honorar, mens avisen sparer millioner på bok. Marit gav uttrykk for dette i et møte i Frilansjournalistene, noe som senere ble sitert i Frilansjournalisten. Da avisen fikk snusen i dette «uhørte tillitsbruddet», avsluttet den på røde rappen et mangeårig samarbeid med Bendz.

Meningen med livet
Etter denne lille gjesteopptredenen av alvor, fortsatte årsmøtet i badestampen i hagen utenfor. I begynnelsen kretset samtalen rundt temaet «drømmer for neste år», for senere å dreie inn på betraktninger av typen «jeg liker å se lettkledde damer». Sånn sett var det kanskje selve meningen med livet som ble unnfanget der i badestampen en sen natt. Eller en tidlig morgen. Arbeidsmiljø – nr.4 – 2005

Personvern og cookies