Biskop i Prøysen-land

Tekst: Grethe Ettung (2007)
– Jeg er blitt mottatt med stor raushet og åpenhet, sier biskop Solveig Fiske (54), og synes slett ikke hedmarkinger er så tause og trauste som enkelte vil ha det til.  

En hvit sveitservilla hviler staselig i bakkehellet bak Hamar Domkirke. Maisola speiler seg i vindusglassene og lunende stråler smyger seg inn på bispekontoret i første etasje. Med utsikt over Mjøsa og kort vei til Domkirkeodden, er residensen propert plassert. Villaen har huset tidligere biskoper, mens den i dag rommer Hamar bispekontor. Solveig Fiske er den 12. biskopen i Hamar bispedømme. Hun etterfølger Rosemarie Köhn som den andre kvinnelige biskopen i rekken av mørkkledde menn som henger i ovale rammer på veggen bak biskopens skrivebord. – Rose har ikke kommet opp ennå, men hun kommer, stadfester Fiske og kaster et muntert blikk opp på sine forgjengere.

Historiefortellere
I knallrød jakke og med et siselert kors med dyprøde steiner rundt halsen byr Solveig Fiske på sjokoladekake – og seg selv. Redd for å si hva hun mener og hva hun står for har hun aldri vært. Kanskje det har noe med oppveksten på øya Frei i Møre og Romsdal å gjøre. Som eldst i en søskenflokk på fire, ble hun tidlig vant til å bidra i arbeidet på småbruket. – Litt surt var det når hesjing og luking måtte prioriteres framfor badeliv. Men vi så fram til pausene, far og de andre i slekta var nemlig så gode til å fortelle historier. Det hendte også at far overrasket oss med iskrem, det var stor stas. Fjorten år gammel ble hun og noen venner utsatt for en trafikkulykke, hvor en mistet livet. – Opplevelsen ga meg en slags livsangst, forteller Fiske. Hun var konfirmant dette året og hadde derfor mye kontakt med presten på hjemstedet. – Han var en utrolig fin prest som var der for oss og bekreftet at dette var vanskelig. Jeg opplevde kirken som et godt sted å være, og jeg vet at denne opplevelsen bidro til at jeg seinere valgte å studere teologi.

Basunengel
I 1152 kom pavens sendebud, kardinal Nikolaus, til Hamar for å opprette egen kirkeprovins, og året etter var Hamar bispesete en realitet. Den godeste Nikolaus hadde neppe kunnet forestille seg at kvinner en gang skulle innta bispesetet. Rosemarie Köhn var den første kvinne­lige biskopen i Norden og hun banet vei for sine med­søstre. – Rose er en historisk person i denne sammenhengen, konstaterer Fiske. Selv ble hun utnevnt til biskop av Hamar 13. oktober 2006. På spørsmål om hvordan det var å etterfølge Rosemarie Köhn svarer hun kjapt: – Jeg etterfølger henne, – og alle andre biskoper i Hamar, og jeg gjør det på min måte. Sin første prestestilling fikk imidlertid Fiske i Elverum. I tilknytning til ordinasjonen deltok en annen nordmøring som hadde sin bestemte oppfatning av hedmarkinger som tause og trauste. – Han lurte svært på hvordan jeg, som hadde «et ansikt som var like åpent som en basunengel på ei altertavle», skulle klare meg i møtet med dem. Biskopen ler godt, og bekjenner at hun ikke deler hans syn. – Jeg er blitt møtt med mye raushet og åpenhet, både blant hedmarkinger og opplendinger.

Engasjement og menneskeverd
– Jeg er opptatt av menneskeverd, at vi skal se at ethvert menneske er et menneske, uavhengig av kjønn, alder, legning og funksjonshemming, understreker Fiske. – Jeg vil at den norske kirke skal være åpen, raus og tydelig. Åpen for alle som ønsker å tilhøre den, og raus og generøs som evangeliet – det må den vise gjennom handlinger. Kirken må være en stemme inn i det offentlige rom i viktige spørsmål som har med menneskeverd å gjøre. Selv støttet Fiske filmskaper Margreth Olin i hennes Nestekjaerlighet.no-kampanje. – Jeg var med da Olin overleverte arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen mer enn 16 000 underskrifter for en mer human asylpolitikk. 1. mai holdt hun tale på Tangen. – Jeg tok opp asylpolitikken, klimatrusselen vi står overfor og nyfattigdommen i vårt eget samfunn. Fiske er en engasjert og tydelig biskop. Hun tilkjennega tidlig at hun ville arbeide for et ritual for inngåelse av partnerskap for homofile i kirken. – Jeg er ikke avhengig av å stå i motvind, men jeg er heller ikke redd for å reise meg når det er noe som opptar meg.

Glassko og orgel
Solveig Fiske er tilhenger av en sunn fordeling mellom arbeid og fritid, men innrømmer at det fort kan bli lange dager. Av de tre barna er det kun sønnen på 16 som ennå bor hjemme. – Vi spiser frokost sammen hver dag, og prøver å få til felles middag så ofte som mulig. Utover det har han alltid tilgang på en av oss, sier Fiske og viser til ekte­­mannen, sykehusprest Guttorm Eidslott. En typisk arbeidsuke for biskopen består av alt fra forberedelser til gudstjenester, til møter og prostibesøk. – Nå lørdag åpnet jeg en kunstutstilling i Hamardomen med 500 par pilgrimssko i glass. Neste lørdag skal jeg delta på Vingermarknaden i Kongsvinger, og påfølgende søndag er det innvielse av nytt orgel i Elverum kirke. Fritiden tilbringer hun aller helst sammen med familie og venner, gjerne på tur i skog og mark. – Jeg forsøker å gå en times tid hver dag, og vet jeg at arbeidsdagen blir lang, tar jeg turen før frokost. Når biskop Fiske virkelig skal slappe av, inntar hun sofaen med ei avis og gjerne en mango som snacks. Hun liker også krim for underholdningens skyld, lyrikk og skjønnlitteratur. Kino og tv-titting blir det mindre av. – Det hender vi leier en film, – jeg liker filmer som berører meg på det menneskelige plan. Så ler hun, nesten litt unnskyldende: – Jeg vet nesten ikke om jeg tør si det, men «Med hjartet på rette staden» er heller ikke å forakte.

Personvern