Arbeidsmiljøsenteret 70 år

Tekst: Paul Norberg
Tirsdag 5. september 2006 detonerte arbeids- og inkluderings­minister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) en bombe. Han brøt avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), som partene i arbeidslivet og staten inngikk i 2001, og som ble videreført så sent som i desember-2005. Mens denne artikkelen skrives, høster den rødgrønne regjeringen en storm av protester fra samtlige arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner i landet.

Av redaktør Paul Norberg, Arbeidsmiljø

Bakgrunnen for at statsråd Hanssen brøt IA-avtalen var at målene om lavere sykefravær, flere funksjonshemmede og flere seniorer inn i arbeidslivet, ikke er blitt oppfylt. Den høyst overraskende løsningen fra regjeringen var da å skru til den økonomiske skruen overfor arbeidsgiverne, med krav om at virksomhetene må betale en betydelig større andel av utgiftene ved sykefravær. Skal vi følge denne tankegangen helt ut, er resonnementet at sykefraværet synker hvis arbeidsgiverne blir tvunget til å betale en større andel av det som i dag er trygdeutbetalinger. Sentrale arbeidslivsforskere og aktører fra partene i arbeidslivet vet at virkeligheten ikke på langt er så enkel. Det som med stor sannsynlighet vil skje, er at bedriftsledere vil være mer forsiktige med å ansette folk som har risiko for sykefravær. Noe som innebærer at det blir vanskeligere for eldre ar­beidssøkere og mennesker med funksjonshemninger å komme inn på arbeidsmarkedet. De samme gruppene vil lettere bli støtt ut under omstillingsprosesser.

Arbeidervernutstilling i 1936
Dette skal være et historisk tilbakeblikk på Arbeidsmiljøsenteret, som fyller 70 år 8. oktober i år. Hvorfor i all verden er det da nødvendig å trekke fram regjeringens forslag til ny sykelønnsordning? Årsaken er egentlig åpenbar: Ar­beids­miljøsenteret har aldri fungert i et samfunnsmessig vakuum. Forholdene i arbeidslivet og myndighetenes politiske rammevilkår i form av lover, regler og økonomiske incitamenter, har dannet utgangspunkt for Arbeidsmiljøsenterets virksomhet helt siden starten i 1936. Den gang het organisasjonen Vern og Velferd, og det hele startet med en permanent arbeidervernutstilling på Hammersborg skole i Oslo. Allerede i 1936 spilte opplysnings- og informasjonsarbeid en sentral rolle i senterets virksomhet. Denne kjerneaktiviteten ble senere utvidet til vandreutstillinger, utgivelse av bøker, hefter, brosjyrer, plakater, lysbilder og filmer.

Forsoning og samarbeid
Vern og Velferd hadde sitt utspring i Norsk Forening for Socialt Arbeide (NFSA), hvor kjente personer som Betzy Kjeldsberg (Norges første kvinnelige fabrikkinspektør), Arnfinn Olsen, Paal Berg, Sverre Baggerud og Nikolai Rygg var helt sentrale. De samme ildsjelene sto bak opprettelsen av Vern og Velferd, og Arnfinn Olsen ble organisasjonens første direktør. Hans sønn, Tor Arnevåg, 17 år i 1936, og jobbet med arbeidervernutstillingen på kvelden, mens han studerte anatomi og fysiologi ved Universitetet på dagtid. Arnevåg ble etter hvert fast ansatt, og jobbet i Vern og Velferd (Arbeidsmiljøsenteret) helt fram til sin død i 1987. Han var direktør i perioden 1964-1978. 1930-tallet var en tid hvor sterke konflikter mellom arbeiderklassen og arbeidsgiverne ble avløst av idéer om forsoning og samarbeid, og i 1935 ble den første hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen (LO) og Norsk Arbeidergiverforening (N.A.F.) undertegnet. Vernetanken ble på denne tiden knyttet opp mot et klassekompromiss mellom arbeidere og bedriftseiere, og helt fra starten var partene i arbeids­livet og myndighetene med i Vern og Velferds styrende organer.

Motstandskamp og kaninavl
I 1940 fikk arbeidervernutstillingen mu­­seumsstatus, og Tor Arnevåg ble konservator. Krigsutbruddet 9. april 1940 ble en spesiell opplevelse for de ansatte i Vern og Velferd. Organisasjonen hadde lenge jobbet med en utstilling for organisering av sivilt luftvern. En del av utstillingen var et fullt innredet tilfluktsrom med gassmasker, filtre, sanitærutsyr og toaletter. På den tiden var dette regnet som et perfekt tilfluktsrom, men siden det kun var laget til utstillingsformål, var plassen begrenset. Maksimalt 20 personer kunne ha plass samtidig. Åpningsdagen var satt til 9. april, og brannsjef Hagen i Oslo skulle foreta den høytidelige åpningen. Veien til tilfluktsrommet ble behørig skiltet. Nå ble ikke 9. april en så fredelig dag som utstillerne hadde regnet med, og det var en voldsom tilstrømning av folk da tyske soldater marsjerte inn i Oslos gater. Omkring 50 personer fikk plass i tilfluktsrommet, samt flere hundre i Vern og Velferds ordinære utstillingslokaler. Vern og Velferd hadde sin utstilling under hele krigen, og den offisielle fasaden førte til at de kunne utføre en del illegalt arbeid for motstandsbevegelsen. Kursene ble i større grad rettet inn på «matauk» og overlevelsesstrategier, og siden kaniner var lett tilgjengelig kost, ble det holdt kurs i kaninavl. Mens undervisningen pågikk i kurslokalene, ble kjelleren blant annet brukt til produsere fagbevegelsens blad Fri Fagbevegelse. Rådmann Sverre Iversen i Oslo var en sentral mann i Vern og Velferd, og han var også en aktivist i Hjemmefronten. Han ledet det illegale arbeidet.

Sunnhet, trygghet og trivsel
Planmessig informasjons- og opplysningsarbeid har vært sentralt i Arbeidsmiljøsenterets historie. I 1945 utga direktør Arnfinn Olsen heftet «Sunnhet, trygghet og trivsel» på organisasjonens eget forlag, og dette ble en klassiker i oppbyggingen av vernearbeid på norske arbeidsplasser. Heftet tar blant annet for seg oppbyggingen av sikkerhetsorganisasjoner og omtaler for første gang i Norge det som siden er blitt helt sentralt; verneombudene. Forfatteren kalte det «vernevakter» og viste også til bedrifter som hadde utpekt en av de ansatte som «sanitærmann». Vernevakter og sanitærmenn var forløpere til dagens verneombud. I 1948 arrangerte Vern og Velferd det første Verneledermøtet, som samlet lederne av sikkerhetsarbeidet i bedriftene. Dette var forløperen til det som i dag er Arbeidsmiljøkongressen, et arrangement som har vokst til å bli Nordens største arbeidslivskonferanse. I 1951 ble tidsskriftet Vern og Velferd etablert (i dag: Arbeidsmiljø), og har hele tiden vært det sentrale informasjonsmediet til organisasjonen.

Dramatisk i 1977
Partene i arbeidslivet har det meste av tiden vært sentrale i ledelsen av Vern og Velferd/Arbeidsmiljøsenteret. Men i 1977 skjedde en endring som holdt på å velte hele organisasjonen. LO-kongressen meldte seg ut. Forslagstillerne fra Norsk Arbeidsmandsforbund mente at Vern og Velferd tok mer hensyn til bedriftenes produksjon enn til arbeidernes helse. Samtidig ønsket de å kvitte seg med en brysom konkurrent til AOF og Norsk Folkehjelp, som også drev med samme type kurs- og opplysningsvirksomhet. Argumentasjonen på LO-kongressen var at de to LO-organisasjonene fokuserte på årsakene til ulykkene, mens Vern og Velferd la ansvaret over på de enkelte arbeiderne. Da LO trakk seg ut, fremmet styret i Vern og Velferd et forslag om å avvikle virksomheten. Etter lange diskusjoner ble forslaget forkastet, og det ble i stedet jobbet fram en løsning for videre drift. Og arbeidet fortsatte, men med et mindre balansert lederskap med tanke på partssammensetningen. Dette var opptakten til lavere aktivitet og en økonomisk krise, som kulminerte i 1982. Da var tallene så røde at nedleggelse på nytt ble vurdert. Gjennom en refinansiering, hvor Norsk Arbeidsgiverforening og Kommunal og Arbeidsdepartementet (KAD) tilsammen bidro med 2,1 millioner kroner, kom organisasjonen også helskinnet gjennom denne krisen. En ny strategiplan ble lagt, og navnet ble endret fra Vern og Velferd til Arbeidsmiljøsenteret i 1983. Tidsskriftet ble omdøpt til Arbeidsmiljø. LO-kongressen høsten 1989 vedtok å melde seg inn i Arbeidsmiljøsenteret igjen, og siden den gang har tre-parts-samarbeidet fungert tilfredsstillende. Store organisasjoner i arbeidslivet som YS, KS, Unio og Akademikerne har sluttet seg til Arbeidsmiljøsenteret, og statlige myndigheter har hele tiden hatt representanter i de styrende organer. I jubileumsåret 2006 er det LO-sekretær Trine Lise Sundnes som er styreleder i Arbeidsmiljøsenteret, et verv hun har hatt siden 2004.

Inkluderende arbeidsliv
I perioden 1999-2001 gjennomførte Arbeidsmiljøsenteret en kraftig omstilling, og startet en modernisering av organisasjonen. De politiske debattene om utviklingen i arbeidslivet, det langvarige arbeidet med å etablere en ny arbeidsmiljølov, intensiteten på arbeidet med IA-avtalen og behovet for kunnskap om disse sentrale områdene, er rettesnor for det arbeidet som Arbeidsmiljøsenteret gjennomfører. Tendensen de siste årene er at stadig flere er opptatt av vernearbeidet, og det gjenspeiles i et stort antall deltakere på dagsakuelle arbeidslivsseminarer og et økende antall kursdeltakere. Arbeidsmiljøkongressen i Bergen annet hvert år er preget av foredragsholdere som er sentrale i arbeidslivsdebatten, og dette er blitt Nordens største arbeidslivskonferanse. Arbeidsmiljøsenterets virksomhet er basert på utviklingen i arbeidslivet, og på de politiske rammene som til enhver tid gjelder. Mens det de første ti-årene var mest oppmerksomhet rundt det fysiske arbeidsmiljøet, er en stor del av arbeidet nå rettet mot det psykososiale. Organisasjonen har lært opp titusenvis av verneombud, et stort antall verneledere og HMS-rådgivere og drevet med intensiv bedriftsintern opplæring over hele landet. Samarbeidet med Arbeidstilsynet har hele tiden stått sterkt, og Arbeidsmiljøsenteret har drevet med utstrakt informasjonsvirksomhet om lov-og regelverk som omhandler arbeidsmiljøspørsmål. Arbeidsmiljøsenteret selger skiltprodukter, vernemateriell og er Norges eneste totalleverandør av HMS-produkter og -tjenester. I jubileumsåret 2006 står Arbeidsmiljøsenteret sterkt rustet til å møte fremtidens behov for å sikre at organisasjonens visjon blir virkelighet: Vi gjør arbeidsdagen din bedre.

Personvern og cookies