Arbeidsmiljøprisen 2009 til kjerringa mot strømmen

Tekst: Grethe Ettung (2009)

 

Da renholdsleder Lill Tony Ramvik erklærte krig mot bonevoks, ble hun kalt hysterisk kjerring og møtte kun motbør i Mandal kommune. Nylig mottok hun Den norske arbeidsmiljøprisen, nettopp for kampen mot bruk av bonevoks.

– Prisen er en aksept av min teori om at mennesker kan bli syke av bonevoks, sier en fornøyd og takknemlig vinner.

Giftig bonevoks

Det var mens hun jobbet som husøkonom ved Mandal sykehus, at Ramvik begynte å notere ned ulike helseplager de ansatte ble utsatt for. Spesielt renholderne klaget ofte over hodepine, tørre øyne, luftveisproblemer og utslett på hud som ikke var dekket av tøy. – Jeg trodde kanskje det kunne ha noe med renholdernes bonings- og poleringsmaskin å gjøre, og reagerte på noe svart støv jeg oppdaget på sykestua. Det ble tatt prøver av støvet som viste seg å komme fra toneren på en kopimaskin, og det var helt ufarlig. Men under jakten på det sorte støvet registrerte Ramvik noe annet, nemlig opphopninger av bonevoks. – Jeg fant bonevoks overalt, til og med på flater høyt over gulvnivå, i pustesonen. Mistanken om at bonevoksen kunne være skyld i alle plagene, var sådd. Og kampen mot autoritetene startet. Selv om hun møtte motbør, ikke minst hos produsenten av bonevoksen, sto hun fast ved at kjemikalieforekomsten i bonevoksen var avgjørende for helseplagene de ansatte opplevde. Det viste seg at hun hadde rett. Bonevoksen inneholdt giftige kjemikalier som skulle stått oppført i produktets datablad. – Den hadde et giftig innhold som lå ti ganger over det tillatte. Vi var blitt lurt til å tro at bonevoksen var ufarlig!

Ser menneskene bak

«Mens politikere ofte ser penger, så ser Lill Tony menneskene bak», sa Arbeids­miljøsenterets direktør, Paul Norberg, da han overrakte arbeidsmiljøprisen. – Det var de ordene jeg satte størst pris på, bedyrer Ramvik. Hun har inntrykk av at det er økonomien som styrer det meste, og så fort du kan vise til innsparinger, får du gehør. Da hun kunne fortelle ledelsen ved Mandal sykehus at de ville spare over 75.000 kroner i året ved å kutte ut boningen, var det straks flere ører som var villige til å lytte. – Mandal kommune sparer hele 200.000 kroner i året. Disse pengene har renholdsetaten fått lov til å beholde, og vi har gått til innkjøp av gulvvaskemaskiner for pengene, opplyser Ramvik. Maskiner som reduserer eksponeringen for kjemikalier betraktelig. – Sykefraværet vi hadde i etaten gikk kraftig ned da boningen opphørte. Det som er så synd, er at så mange har blitt uføre på grunn av bonevoksen, og har mistet muligheten til å komme ut i arbeid igjen.
F.v. Sykepleier Bjørg Inger Usland, renholder Liv Johansen og renholdsleder Lill Tony Ramvik går for rene flater, uten bonevoks.

Kjemisk forgiftet

Bjørg Inger Usland er en av mange som har fått alvorlige helseplager på grunn av bonevoks. Hun arbeidet som sykepleier på operasjonsstua ved Mandal sykehus, og fikk i løpet av nittitallet stadig flere plager. – Øynene mine ble betente, jeg fikk slim i lungene og hovnet opp i halsen. Jeg mistet stadig stemmen, følte meg skjelven og tappet for energi. Etter hvert fikk jeg problemer med hukommelsen, forteller Usland. Mange av de samme problemene opplevde også kollegene hennes. Usland jobbet annenhver uke, og de ukene hun hadde fri merket hun svært lite til plagene. Hun ble undersøkt ved Telemark sykehus, og fikk beskjed om at hun hadde utviklet yrkesastma. En astma som oppstår i voksen alder og skyldes ulike stoffer i arbeidsmiljøet. – Jeg mener jeg er blitt kjemisk forgiftet ved å puste inn støv fra bonevoks, fastslår Usland. – Alle snakker om muggsopp og ventilasjonsanlegg så fort noen blir syke, bonevoks vil ingen høre snakk om. Men vi får jevnlig tilbakemeldinger fra arbeidstakere som opplever en «ny verden» når de har kuttet ut boningen på arbeidsplassen, hevder Ramvik. Hun viser til skoler og barnehager hvor personalet har sluppet røde øyne og hodepine så fort bonevoksen ble fjernet. – Det er skremmende å tenke på at barnehage- og skolebarn blir utsatt for bonevoks. Og blir de alvorlig syke og må legges inn, vil de ikke merke noen bedring så lenge sykehusene fortsetter med å bone gulvene, og skoler og barnehager likeså, fastslår hun.

En ren glede

Ramvik har som renholdsleder, ansvaret for 38 renholdere som representerer syv ulike nasjoner. At hun lever og ånder for jobben sin, vises i alt hun gjør. – Jeg er opptatt av at renholderne skal ha en hverdag som er såvidt lett at de greier å stå i jobb fram til pensjonsalderen. Renholdet etaten bedriver i Mandal kommune kaller de for allergiforebyggende renhold. Det betyr at innemiljøet på de ulike institusjonene skal være så godt at en allergiker kan oppholde seg der. – Det er målet vårt, konstaterer Ramvik. Ramvik er hele tida på jakt etter utstyr som kan gjøre arbeidsdagen lettere for renholderne. Det fikk også renholder Liv Johansen erfare. Johansen fikk slag, og sliter med redusert kapasitet i høyre hånd. For å lette arbeidet hennes gikk Ramvik til anskaffelse av en moppeskuter. Den fungerer ypperlig til store områder som idrettshaller o.l. Den passer som hånd i hanske til jobben Johansen utfører i Mandal svømmehall. Skuteren tørrmopper med micromopper som gir et godt innemiljø. Jobben gjøres raskt og effektivt, og sparer renholderen for belastningslidelser. Et annet eksempel er tavlemoppen som benyttes på skolene i Mandal. Den festes på en teleskopstang, slik unngår renholderne å måtte løfte armene over skulderhøyde. Også lærerne drar nytte av moppen. I tillegg benyttes mopp på stang til rengjøring av pultene, noe som gjør at renholderne kan utføre vaskingen med rett rygg. Videre har Ramvik gått til anskaffelse av kjøleskap. Nyvaskede kluter tas rett fra vaskemaskinen, mens de fremdeles inneholder nærmere 40 prosent med vann, og plasseres i kjølskap. – Da slipper vi å vri klutene når vi tar dem i bruk. Gjentatte vridninger kan resultere i lammelser i fingrene.

En ren glede

Men det er ikke kun det fysiske arbeidsmiljøet som opptar renholdslederen. Det psykiske er like viktig. – Jeg besøker renholderne mine minst en gang per måned. Det gjør at jeg etter hvert kjenner dem såpass godt at jeg vet hva de har behov for. Mange ønsker seg større stillingsbrøker, og er det noen som slutter, får de gjenværende tilbud om å øke sine brøker. Færre ansvarssteder, økt medbestemmelse og et godt sosialt fellesskap har bidratt til økt trivsel blant renholderne. Et synlig bevis er T-skjortene de har anskaffet seg, med påskriften: «Miljø – helse – trivsel, – en ren glede.» Da Ramvik startet i den nyopprettede stillingen som renholdsleder i Mandal kommune i 2004, eksisterte det ikke noe sosialt fellesskap renholderne imellom. – Det ville jeg gjøre noe med, kommer det kontant. Aftener med spennende matlaging, karaoke, musikk og dans, har resultert i en godt sammensveiset gjeng. I tillegg samles alle på dagsseminar to ganger i året. Da står både det psykososiale og det fysiske arbeidsmiljøet på programmet. Utflukter har også vært en del av den sosiale biten, alt fra dyrepark-besøk i Kristiansand, til Danmarkstur. Arbeidsdagen nærmer seg slutten, men for Ramvik gjenstår noe planlegging. Neste dag skal hun holde et timelangt innlegg for verneombudene i kommunen. – Det gjør jeg hvert år, og har gjort det samme i nabokommunene, sier hun avslutningsvis. Etter endt intervju og på vei mot Kjevik flyplass, ringer mobiltelefonen min. Det er Lill Tony. – Jeg glemte å fortelle deg at jeg dro til Danmark for å kjøpe avfallsstativer til å henge på veggen, slik at renholderne slipper å bøye seg når de skal bytte poser. Jeg tenker hele tiden på hvordan jeg kan lette hverdagen deres, vet du.

Personvern og cookies