Arbeidsmiljøloven er vår viktigste folkehelselov

(2011)

Er arbeidsmiljøloven problemet, spør arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i kjølvannet av Adecco-saken.

 

Innlegg av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm i Dagens Næringsliv 25. mars 2011:

I kjølvannet av Adecco og andres ulovlige behandling av sine ansatte har noen forsøkt å gjøre arbeidsmiljøloven til problemet. Det hevdes at loven forbyr utenlandsk arbeidskraft å arbeide lange vakter og at den hindrer folk å jobbe mye i korte perioder. Akkurat som det er klokt med lover i trafikken, er det klokt å ha en lov som stiller krav til arbeidslivet. Arbeidet skal ikke true helse, sikkerhet og miljø. Loven skal ikke bare sikre arbeidstakeren, men også dem som er avhengig av arbeidstakerens tjenester.

Arbeidsmiljøloven er vår viktigste folkehelselov. Men den er også mye mer enn det. Den regulerer medbestemmelse, innflytelse og makt mellom de ansatte og bedriften. Bedrifter skal ikke kunne skalte og valte med arbeidskraften. Når folk kommer fra Baltikum for å filetere oppdrettslaks på fiskebruk langs kysten, er det fordi mangel på arbeid tvinger dem på søken etter en vei ut av fattigdom. Vi må ikke bli så naive at vi glemmer at folk i en slik situasjon stiller svakt. De trenger et lovverk som gir et vern.

De aller fleste norske arbeidsgivere er sosialt ansvarlige og behandler sine ansatte godt. Men vi trenger lover for å sette en minimumsstandard og ta unntakene – det er det Adecco-saken viser. Uten loven ville Adeccos praksis kunne fortsette lovlig, og den ville etter hvert utkonkurrere de seriøse i bransjen.

En del mener at arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er for strenge.  Det argumenteres med at siden det er så mange brudd på arbeidstidsbestemmelsene, både i offentlig og privat sektor, så viser det at loven er for lite fleksibel.  Dette er en skremmende holdning til en lov som ikke bare skal ivareta arbeidstakernes helse- og sikkerhet, men også pasienter og andre omsorgstrengende. Parallellen er at vi liberaliserer trygde- og skattejuks, fordi det er så mange som bryter lovgivningen på disse områdene. Det er en grunn til at man har verneregler, og svaret når disse brytes er ikke å oppheve dem.

Arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven er ikke et sett av firkantede regler. Loven er et rammeverk som åpner for et mangfold av tilpasninger i arbeidslivet. Departementet kan fastsette egne forskrifter om arbeidstid for enkelte grupper. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet kan gi dispensasjon fra noen av arbeidstidsbestemmelsene. Enkelte sektorer og yrker har allerede ganske omfattende særordninger. Også den enkelte arbeidstaker kan avtale unntak. Der hvor det er tariffavtaler kan det gjøres større unntak i lokale avtaler. Fagforeninger med innstillingsrett kan inngå avtaler med arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjoner om svært vide unntak. Men loven setter krav til hvordan slike unntak skal gjøres. Dette sikrer at de ansatte blir hørt, og at de ikke utsettes for utilbørlig press fra arbeidsgiverne. Mange utenlandske arbeidstakere er av nød villige til å godta arbeidsforhold som en sivilisert stat ikke kan godta at finner sted. Det kan være enkelt å sympatisere med utlendinger som ønsker å jobbe maksimalt mens de er i Norge, slik at de kan ha mer sammenhengende fritid når de reiser hjem. Men ingen vil vel ha en omsorgssektor hvor det står anleggsbrakker utenfor sykehjemmene, slik at langpendlerne kan sove ut de få timene de ikke skal yte omsorg til mennesker som er i livets siste og mest sårbare fase?

Man skal ikke være blind for at det kan være vanskelig for en arbeidsgiver å få turnuser til å gå opp uten lange vakter. Dette er delvis et spørsmål om organiseringen av arbeidet og delvis manglende kjennskap til de muligheter arbeidsmiljøloven faktisk gir. I arbeidsmiljømeldingen som jeg legger frem i løpet av våren behandles regelverket for bruk av utradisjonelle turnuser i visse typer omsorgsinstitusjoner. Undersøkelser gjennomført av Fafo i den forbindelse viser at i det store og hele får arbeidsgiverne de nødvendige dispensasjoner for denne typen turnuser.

Regulering av arbeidstid må ta hensyn til både arbeidstakere, arbeidsgivere, og ikke minst de som er brukere av tjenestene. Vi har i dag en god balanse mellom disse hensynene.  Personalmangel kan ikke belastes de ansatte som krav om at de må jobbe lengre enn det arbeidsmiljøloven tillater.

Personvern og cookies