Arbeidsmiljøet – alt såre vel ?

(2002)

Det har i media den senere tid vært fokus på arbeidsmiljøet: – Er det egentlig bra, – eller er det dårlig? Og – Blir det bedre, eller blir det verre ? Utgangspunktet har vært en rapport fra SINTEF Teknologiledelse Ny praksisis : «Det gode arbeidsliv – nærmer vi oss?» Ja, det gjør vi, sier SINTEF. Det er ikke holdepunkter for å si at arbeidslivet i Norge blir stadig mer brutalt. Det er lite stress, og bare en av ti har helseplager p.g.a. jobben, hevder SINTEF-rapporten.

Avd.overlege, dr.med. Helge Kjuus, Statens arbeidsmiljøinstitutt

Både myndigheter og NHO trykker rapportens konklusjoner til sitt bryst, og videreformidler frimodig budskapet om at folk ikke bare trives på jobb, de stortrives. Og massemedia følger opp: – «aArbeidslivet er sunnere enn sitt rykte»;, det er «ikke farlig å jobbe», skriver Aftenposten. Mange på grasrota i norsk arbeidsliv kjenner seg ikke helt igjen. De kjenner på økte krav, høyere tempo og knappe tidsfrister. Og på helseproblemer relatert til arbeidet. Mange er utrygge for egen arbeidsplass, og lever med trusler om oppsigelser. Som bedriftslege i en liten bistilling registrerer jeg at personer over 50 år med det minste tegn til helsesvikt blir automatisk kandidater for mulig uføretrygd. Dette er hverdagen for mange norske arbeidstakere i dag. Eller er det ikke det? Kan det være at forskere og massemedia presenterer en fordreid versjon av sannheten, fordi det lønner seg å fokusere på alt som er negativt, i motsetning til alt det positive som arbeidet fører med seg? Er den faktiske virkelighet at alt er mye bedre enn vi har trodd i norsk arbeidsmiljø, og at det bare er enkelte aksjonister og forskere som av pur egeninteresse forkludrer sannheten ? SINTEF synes å mene det. Og ikke nok med det. Forskere og media som skor seg på folks ulykke ved å avdekke helserisiko i arbeidslivet, og fremheve negative forhold i norsk arbeidsmiljø er nå i ferd med å ødelegge hele Intensjonsavtalen. Nå skal vi isteden glemme det negative, og fokusere på det som er positivt i norsk arbeidsmiljø. Det er nemlig ikke holdepunkter for å si at arbeidslivet i Norge er blitt mer brutalt. Det er en av hovedkonklusjonene i SINTEF-rapporten. Hensikten med rapporten er «å bidra til å oppnå Intensjonsavtalens overordnede mål om et mer inkluderende arbeidsliv». Det kan i og for seg være et legitimt mål, selv om det faktisk likner mer på en målsetting for en kampanje enn for et forskningsprosjekt. Undertegnede har kommet med til dels kraftig kritikk av SINTEF-rapporten, ikke minst dens bruk og tolkning av eget datagrunnlag. Den videre debatt har ikke overraskende blitt noe tabloidisert, der «arbeidsmiljøforskere står mot hverandre», med «de positiveistene» på den ene side, og «elendighetsforskerne» som «slår tilbake» på den andre side. Hva består så denne uenigheten i ? La oss ta et eksempel: I en tabell over 20 forskjellige helseplager blant 2530 arbeidstakere, hentet fra SINTEFSs HMS-kartlegging i 2001, angir bl.a. 32% at de er «alvorlig/en del plaget» av muskelsmerter i nakke/skuldre p.g.a. arbeidet. Andre virkninger av arbeidet er 26% stress-plager, 22% ryggsmerter, 19% tretthet, 16% hodepine, 14% smerter i armene, 6% hudproblemer, og 2% pusteproblemer. p.g.a. arbeidet. Disse resultater oppsummeres som følger: «..det er svært få som opplever helseplager knyttet til arbeidet». «Ser vi alle plagene samlet, kan vi grovt sett si at 9 av 10 ikke er plaget». Dette kommer man frem til ved å beregne gjennomsnittet for alle helseplagene, som er på 10%. Som om disse kan slås sammen! Dersom det i en gruppe på 100 personer er 32 som har nakke/skuldersmerter og 2 som har pusteproblemer, blir det «gjennomsnittlig» 17%? Basert på tallene i rapporten, vil en faktisk tro at mellom 40 og 60% rapporterer en eller flere helseplager som følge av arbeidet. Unektelig et noe annet budskap en SINTEFs om at «en av ti har helseplager p.g.a.jobben». Den samme gjennomsnittsbetraktningen benyttes når arbeidsmiljøfaktorene skal beskrives. Når 19% er utsatt for støy, 13% for tunge løft, 13% for skarpe gjenstander, og fra 7-14% for seks andre faktorer forbundet med risiko og fare, kan man da si at «rundt 10-15%» er eksponert for farlige fysiske forhold? Er ikke det reelle tallet trolig mellom 30 og 60%? Det er jo ikke de samme personene som er utsatt for alle faktorer? Et annet eksempel: Som en dokumentasjon på at arbeidsmiljøet ikke er blitt mer stressfylt, har en i den samme HMS-undersøkelsen fra 2001 spurt om aktuelle kilder til stress, angitt på en skala fra 1-6 , der 1 er ikke stresset og 6 er veldig stresset. Blant 26 mulige kilder til stress, får «arbeidsmengde» høyest stress score (3.39), » tidspress og tidsfrister» kommer som nr. to (score 3.31), mens «å bli forflyttet» scorer lavest (1.43). Hvordan få dette til å se penest mulig ut? Jo, ved å beregne gjennomsnittet for alle de 26 stressfaktorene, som var på 2.09. Hvilket leder forfatterne til å konkludere med at gjennomsnittet av norske arbeidstakere velger den nest laveste kategorien for stress som det er mulig å velge, m.a.o. «det er vanskelig å si at stress er et stort problem for gjennomsnittet av norske arbeidstakere». Dersom de hadde tatt med 20 enda mer perifere kilder til mulig stress i arbeidslivet, ville de kanskje klart å få gjennomsnittet ned mot 1 – at vi ikke er stresset i det hele tatt. Er dette seriøs forskning? Hvor stort er så problemet? Hvor «brutalt» er egentlig norsk arbeidsliv ? Og blir det verre ? For å ta det siste først: Ting som er stabilt dårlige, trenger ikke bli verre for å gjøres noe med. Vi har faktisk en del dokumentasjon på hvordan ting er – eller oppfattes. Men vi har svært lite pålitelige data om trender, om hvordan ting utvikler seg over tid. DetteHvilket illustrerer et for norske arbeidsmiljømyndigheter påtrengende problem: Mens våre naboland i stor utstrekning har vel etablerte systemer for systematisk overvåkning av arbeidsmiljø og arbeidsrelatert helse over tid, mangler norske myndigheter slik informasjon. Bortsett fra sporadiske, ukoordinerte kartlegginger, bl.a. gjennom levekårsundersøkelsene, har vi faktisk ikke har pålitelig informasjon, verken om arbeidsmiljøutviklingen i Norge eller tall for helsemessige konsekvenser. Da ender vi opp i dagens situasjon, der man tar hva man har, og bruker det som man kan, – eller vil. Og for forskere kan dette bli er det problematisk, spesielt hvis man på forhånd vet hva man vil. En kan gjøre seg mange refleksjoner på basis av en slik rapport. Herved følger to. Den første har med uavhengighet i forskning å gjøre. Etter mitt skjønn foretar SINTEF i denne rapporten en systematisk bagatellisering av eget tallmateriale ved å henvise til «flertall», «gjennomsnitt», og ved på utilbørlig vis å slå sammen kategorier som over hodet ikke kan eller skal slås sammen. Konklusjonene gir inntrykk av å være tilpasset rapportens hovedhensikt, nemlig å gi et så positivt bilde av norsk arbeidsmiljø som mulig, som ledd i en eksplisitt strategi for å oppnå et inkluderende arbeidsliv. All forskning, inklusive forskning på arbeidsmiljøet, forutsetter troskap mot et sett av vitenskapelige prinsipper, der uavhengighet er en forutsetning. Derfor har Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) alltid hevdet at forskning på arbeidsmiljøet skal være et offentlig anliggende, som ikke skal styres av markedskrefter og betalingsevne. Det er bekymringsfullt når denne forskningsmessige integritet risikerer å bli truet. Vi ser derfor med uro på det initiativ som nå er tatt for å omdanne en rekke statlige institutter, inklusive STAMI til aksjeselskap. Selv om rammebetingelser i utgangspunktet ikke behøver å bli dramatisk endret, er vi bekymret for signaleffekten. OmNår kontroversielle resultater skal publiseres fra STAMI A/S, er vi redde for at det vil påvirke omverdenens syn på vår troverdighet, selv om vi vil hevde at vi har vår integritet i behold. For det andre: Hvis det er slik at veien til det gode arbeidsliv kun går gjennom fokus på det positive, risikerer vi da at enhver påvisning av risiko feies under teppet? Dette er faktisk et sentralt spørsmål, som dreier seg om strategiske valg av metoder for endringsarbeid i arbeidsmiljøet. Denne problemstilling var implisitt høyst nærværende på den store konferansen om Helsefremmende arbeidsplasser (HEFA), som nylig ble avholdt på Lillestrøm med 420 deltakere, med STAMI som hovedarrangør. Der var et av hovedbudskapene at nå må vi snu blikket, ikke fokusere på det negative, på risiko, sykdom eller på alle problemene. For å få til noe, for å få til endring, må vi tenke positivt og løsningsorientert. Har vi kommet til et slags paradigmeskifte, der de tradisjonelle HMSerne med sitt tradisjonelle fokus på risiko og forebyggelse er uinteressante, fordi veien til det gode arbeidsliv går gjennom realisering av en positiv visjon, og ikke gjennom fjernelse av risikofaktorer ? HEFA- konseptet kan tenkes misbrukt i en slik retning. Vi er derfor glad for at Lillestrømserklæringen forutsetter et solid HMS-arbeid som basis for helsefremmende arbeidsplasser.synes faktisk å legge opp til det Og bBrukt på rett måte kan dette være en viktig og nødvendig fokusendring som kan utfordre tradisjonell risikotenkning i norsk arbeidsmiljøpraksis. Men selv om de fleste av oss ikke har et veldig stort hode, er det faktisk plass til flere tanker der samtidig. Det Men det må kunne være mulig å være positive og løsningsfokuserte, uten å feie de problemene som virkelig er der under teppet. Ingen er tjent med en situasjonsbeskrivelse av norsk arbeidsmiljø, der folk ikke kjenner seg igjen -og der problemer ikke blir tatt på alvor. Forskere og andre aktører som har som oppgave å kartlegge og forbedre norsk arbeidsmiljø, greier forhåpentligvis i fremtiden å ha minst tre tanker i hodet samtidig: Vi skal være «påvisere» av risiko, og forebyggere når det er nødvendig. Vi skal være «avvisere» når et antatt risikoforhold som har gitt grunnlag for bekymring, likevel ikke viser seg å være til stede. Og vi skal i tillegg fokusere på det som fremmer helse og trivsel på arbeidsplassen. Enkelte HEFA-tilhengere synes å ha sett lyset i den grad at de nærmest flykter fra virkeligheten. Norsk arbeidsmiljødebatt er ikke tjent med en nærmest paradigmatisk fokusendring, som har bagatellisering og usynliggjøring av åpenbare problemer som forutsetning. Og definitivt ikke med metodemessig uholdbar «forskning» som premissleverandør. Sitat 1: Undertegnede har kommet med til dels kraftig kritikk av SINTEF-rapporten, ikke minst dens bruk og tolkning av eget datagrunnlag. Den videre debatt har ikke overraskende blitt noe tabloidisert, der «arbeidsmiljøforskere står mot hverandre», med «de positive» på den ene side, og «elendighetsforskerne» som «slår tilbake» på den andre side. Sitat 2: Mens våre naboland i stor utstrekning har vel etablerte systemer for systematisk overvåkning av arbeidsmiljø og arbeidsrelatert helse over tid, mangler norske myndigheter slik informasjon. Sitat 3: STAMI har alltid hevdet at forskning på arbeidsmiljøet skal være et offentlig anliggende, som ikke skal styres av markedskrefter og betalingsevne. Det er bekymringsfullt når denne forskningsmessige integritet risikerer å bli truet.

Personvern og cookies