Arbeidskraftmangel – vår største utfordring

Tekst: Turid Børtnes (2008)

 

– Det er mangelen på arbeidskraft og alt for liten innsats når det gjelder forskning, særlig arbeidslivsforskning, som blir de største utfordringene for norsk arbeidsliv i fremtiden. 

Seniorforsker Bjørn Gustavsen, Arbeids­forskningsinstituttet (AFI), vil nødig uttale seg bombastisk om temaer han mener andre kan mer om enn han selv. Men at dette er områder der Norge virkelig bør satse i tiden fremover, er han ikke i tvil om. Gustavsen har fulgt norsk og skandinavisk arbeidsliv i en årrekke som forsker, blant annet som professor ved det svenske Arbetslivsinstitutet, Universitetet i Oslo og ved NTNU. Han har drevet med forskning i nærmere 40 år og arbeider fortsatt ved AFI, selv om han fylte 70 år i vår.

Fra industri til data
I løpet av denne perioden har norsk arbeidsliv utviklet seg fra et industrisamfunn til et samfunn hvor flertallet av arbeidstakerne må beherske data for å kunne gjøre jobben sin. – Men selv om industrien er blitt en liten sektor, kommer nesten alle viktige ideer fortsatt derfra, påpeker Gustavsen. Han nevner som eksempel kvalitetsstyringssystemer; dette ble initiert fra bilindustrien på slutten av 50-årene. Slike ideer har likevel ikke fått gjennomslag i alle sektorer, i helsevesenet for eksempel er det tydelig at det ikke tenkes organisasjon i det hele tatt, man bare setter i gang noe ut i fra et menneskelig perspektiv, mener Gustavsen. Tidligere tiders utfordringer i arbeidslivet var i stor grad fysiske, og er stort sett løst. Men selv om arbeidslivet er blitt fysisk lettere, er det ikke alle ledere som behersker det organisatoriske og sosiale feltet på arbeidsplassene.

Nasjonalmuseet og Valla
– Det er ganske åpenbart at ledelsen i for eksempel Nasjonalmuseet ikke har satt seg særlig godt inn i den norske arbeidsmiljølovgivningen. Det samme kan man antagelig si om Valla-saken. Dette er svært komplekse saker som er vanskelige å håndtere. Men når slike problemer blir akkumulert over lengre tid og oversett, sprekker boblen til slutt. – Det er viktig å ha en klar bevissthet om betydningen av menneskelige relasjoner, og kjenne og følge de riktige prosedyrene som leder. Ellers kommer en i avisen og da er det som kjent svært vanskelig å komme ut av den igjen, bemerker forskeren tørt. Han tror for øvrig at den store oppmerksomheten rundt ledere som har feilet i forhold til å ha et godt samspill med sine ansatte, gjør at mange nå er mer påpasselige, og neppe vil havne i samme situasjon. – Hva med lovgivningen, kan loven gjøres bedre? – Det tror jeg ikke, det er ikke der problemet ligger. Det er viktigere å finne en gangbar implementeringsstrategi for lover og regler.

Den store utfordringen
Bjørn Gustavsen er ikke i tvil om at den største utfordringen norsk arbeidsliv står overfor i fremtiden er å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft til alle oppgavene som skal løses. Han nevner stikkord som veibygging, kollektivtransport, utdanning og helse. – Dette vil vi neppe klare, landet står foran en uendelighet av arbeidsoppgaver. Vi har ikke nok arbeidskraft, for å få til dette må vi bruke den menneskelige arbeidskapasiteten bedre enn nå. – Dette er vel en løsning som det ikke blir så lett å få gehør for i alle kretser? – Jeg mener ikke at den enkelte arbeidstaker skal slite mer og arbeide hardere og lengre, men vi må sette inn mye mer tankearbeid når det gjelder måten arbeidsoppgavene løses på. Gustavsen nevner bedre organisering av arbeidet, en mer effektiv arbeidsflyt og fokus på konsekvensene av den enkeltes innsats. Han er særlig oppgitt over hva mange politikere ser ut til å tro kan gjennomføres med dagens arbeidsstyrke, ikke minst på helseområdet. – Å love alle under 23 år medisinsk hjelp til psykiske problemer innen et par uker, er jo helt urealistisk. Denne sektoren har ikke fagpersonell til å klare å gjennomføre noe slikt. Import av mer arbeidskraft er heller ingen løsning på lengre sikt. For å klare å løse disse problemene må samfunnet satse langt mer på utvikling.

Alt for lite forskning
Og dermed er arbeidslivsforskeren over på et annet svært aktuelt tema, forskning. – I Norge bruker vi cirka 1,6 prosent av bruttonasjonalproduktet (BP) til forskning, til sammenligning bruker Sverige over 3 prosent og Finland omtrent like mye. Forskning er en underprioritert sektor her i landet. – Dessuten er forskningen svært lite styrt i Norge, vi har lite av generell arbeidslivsforskning, oppdragsforskningen dominerer. Det fører til mange underlige prioriteringer. Resultatet er at vi verken har nok kunnskap eller er flinke nok til å løse de mange store problemene arbeidslivet og samfunnet står overfor. Gustavsen nevner miljøpolitikk som et aktuelt eksempel. – Norge satser på at bedriftene er motiverte nok og har tilstrekkelig forskningsmessige ressurser til å løse disse problemene på egen hånd, for eksempel CO2-rensning. Det begynner å bli svært tydelig at det klarer de neppe. – Mye av årsaken er at forskningsledelse blir sett på som lite attraktiv her i landet, der ligger mye av svikten. Svært mye av tiden til forskningslederne går med til å skrive søknader og drive med personalforvaltning og administrasjon. Dermed blir dette et gjennomtrekksyrke. Før vi får oppgradert forskningslederstillingene, vil vi slite. Får vi ikke til noe på dette området, forsetter vi inn i fremtiden med ryggen først.

Levedyktig lov
Når det gjelder Arbeidsmiljøloven, ser ikke Bjørn Gustavsen for seg noen omfattende revisjon av loven selv om det skulle bli et regjeringsskifte etter valget neste år. – Jeg tror ikke noen av partene i arbeidslivet føler at de har noe å vinne på større endringer, kanskje med unntak av næringslivsliberalistene. Jeg har inntrykk av at de fleste er fornøyde med den nåværende loven og lever godt med den. Sett i et større perspektiv mener forskeren at vi til en viss grad står overfor de samme utfordringene i dag som like etter den annen verdenskrig. – Etter 1945 måtte vi oppgradere effekten av det vi hadde både når det gjaldt produksjonsmidler og arbeidskraft. Samarbeidet mellom arbeidstakerne og ledelsen ble styrket, blant annet gjennom innføring av produksjonsutvalg. Selv om vi har et annet arbeidsliv i dag, er oppgavene som skal løses til en viss grad de samme. Vi trenger nye grep, og vi må satse mer på det vi har lykkes med i Norge. Dette er en interessant politisk utfordring for dem som vil ta imot den.

Personvern