Tekst og foto: Turid Børtnes

Hun synes det var et alvorlig skritt å ta, men vanskelig var det ikke. Etter flere runder med nedbemanninger hadde hun begynt å tenke på mulighetene for et yrkesliv utenfor Aftenposten.

- Er blitt flinkere

- Jeg var godt forberedt. Dette var den fjerde sluttpakkerunden i avisen, som avdelingsleder hadde jeg deltatt i noen av dem. Det tilbudet som kom nå, var svært bra, det samme var prosessen rundt. Skre har sett en god utvikling i avisen når det gjelder håndteringen av nedbemanningen. Den første runden rundt år 2000 føltes ikke bra. Da ble det i for stor grad gjort direkte henvendelser til enkeltpersoner, særlig overfor dem som var i en alder hvor det kunne være aktuelt å gå av med avtalefestet pensjon (AFP). Flere av sakene var av en slik art at de ga gjenlyd også utenfor Aftenpostens redaksjon, enkelte av avisens mest kjente og profilerte medarbeidere følte seg direkte uønsket. Men slik håndteres ikke nedbemanninger lenger, nå har det skjedd en profesjonalisering.

Ikke presset

- Prosessen har blitt bedre og bedre. Nå er det langt større åpenhet, tilbudene er mer generelle, og sluttpakkene fordeles mer flatt. Det betyr at også de med ganske lav ansiennitet får et tilbud, dermed er det ikke bare de mest erfarne medarbeiderne som fristes til å slutte, sier Skre som selv har nesten 14 år bak seg i Aftenposten. Hun presiserer at hun ikke et øyeblikk følte seg presset til å si ja til tilbudet om sluttpakke. Men etter å ha jobbet med både forskningsprosjekter og bokprosjekter gjennom flere år, samt arbeidet deltid og hatt etts permisjon fra jobben, kom tanken om at det var mye spennende som skjedde også utenfor avisen. Nå fikk hun muligheten til å skaffe seg mer tid og realisere noen ønsker og drømmer.

Journalist Arnhild Skre har tatt sluttpakke etter nesten 14 år i Aftenposten og trives med sitt nye liv som skribent og forsker.

Savner kollegapraten

- Du sluttet ved dette årsskiftet, er det noe du tror du kommer til å savne i din gamle jobb? - Det tenkte jeg mye på før jeg bestemte meg. Jeg satt blant annet i kontorlandskap og syntes det var veldig forstyrrende og slitsomt. Det savner jeg ikke. Men det å jobbe i en stor redaksjon gir jo masse energi, den muligheten har jeg ikke nå når jeg jobber for meg selv. - Dessuten har jeg mistet den daglige kontakten med kollegene, småpraten i forbifarten, det var noe av det hyggeligste i arbeidsmiljøet. Det vil jeg nok savne. Skre minner om at også de som blir igjen på arbeidsplassen etter en nedbemanning føler et tap, de mister gode kolleger og må forholde seg til et endret arbeidsmiljø. Hun tror det er svært viktig å være godt forberedt før en sier ja takk til sluttpakke. En må vite hva en går til og undersøke hvilke muligheter som finnes. Noen av hennes kolleger har blant annet benyttet muligheten til å videreutdanne seg. Selv fikk hun svært god hjelp av journalistklubben, og arbeidsgiver tilbød økonomisk rådgivning i tillegg til å vise fleksibilitet i sluttfasen. Arnhild Skre kommer til å beholde en viss tilknytning til mediene gjennom oppgaven som kommentator i Morgenbladet i tillegg til sine øvrige arbeidsoppgaver med skriving av to biografier.