TEMA: Lederartikler – Utgave: 04/2010

Hvordan fikse arbeidsmiljøet?

 Paul+Norberg+1.jpg
Noen ganger treffer rikssynser Elin Ørjasæter godt med sine kommentarer, men andre ganger tøver hun i sin streben etter å legge premisser for samfunnsdebatten.

Av redaktør Paul Norberg

I kommentaren ”Fiks arbeidsmiljøet, sjef!” (E24 – 9. august) ironiserer hun over det faktum at det er arbeidsgiver som er ansvarlig for arbeidsmiljøet. Og hun fremsetter udokumenterte, løse påstander av typen ”…arbeidet med det ”psykososiale arbeidsmiljøet” (har) rett og slett gjort mye skade”. Og når hun først har fremsatt en slik påstand, kommer konklusjonen om at begrep som ”psykososialt arbeidsmiljø” og ”trakassering” skal ut av arbeidsmiljøloven.

Elin Ørjasæter setter også opp et kunstig skille ved at hun hevder at arbeidsgiver bør ha ansvar for arbeidsmiljøspørsmål som omhandler farlige kjemikalier, men ikke for den enkeltes motivasjon og velvære. 

Et merkelig arbeidsliv
Ørjasæters modell legger utvilsomt opp til et merkelig arbeidsliv. Hvis ikke en leder skal ha ansvaret for annet enn de fysiske arbeidsforholdene, vil vi raskt få se at mellommenneskelige konflikter vil føre til store problemer på mange arbeidsplasser. Spørsmål om å motivere de ansatte, gripe inn mot mobbing, sørge for åpenhet og intern dialog slik at småkrangling ikke utvikler seg til større konflikter, er et typisk lederansvar. I Elin Ørjasæters ”Lederboka” skriver hun at ”…ledelse er å få til resultater gjennom andre. Vær derfor mer opptatt av de andre enn av deg selv”. Dette er vel et utsagn som legger vekt på lederens ansvar for å utvikle gode forhold mellom de ansatte på arbeidsplassen. Spørsmålet er om dette skal være lovfestet. 

Stort fremskritt
Paragrafen om psykososiale arbeidsforhold kom inn i arbeidsmiljøloven i 1977, og er blitt videreført i 2005-loven. Dette var et stort fremskritt for å kunne slå fast likeverdet blant alle på en arbeidsplass, og at det er lovstridig å utsette kolleger for trakassering; blant annet også seksuell trakassering, som svært mange kvinner er blitt utsatt for.

Å lage holdningskampanjer for å bedre denne type forhold er ytterst vanskelig; det viktige er å endre folks atferd. Med en lovtekst som gir klar beskjed om at trakassering eller annen utilbørlig opptreden er ulovlig, er det hjemlet for sanksjoner mot dem som likevel trakasserer sine kolleger. Ved å følge Ørjasæters råd, vil slike sanksjonsmuligheter kanskje forsvinne. Hvis det heller ikke skal være et lederansvar å ha ansvaret for det psykososiale arbeidsmiljøet, er det forholdsvis enkelt å spå hva som vil skje. 

Arbeidsgivers ansvar
Arbeidsmiljøloven legger et stort ansvar på arbeidsgiver ved å kreve at arbeidsplassen skal tilrettelegges for dem som skal arbeide der. Dette ansvaret henger sammen med at arbeidsgiver kjøper arbeidskraften, har styringsretten og bestemmer det aller meste om arbeidsvilkårene der arbeidsmiljøloven ikke setter spesielle grenser. Dette er fornuftig, også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Ved å legge til rette for gode arbeidsforhold, kan arbeidsgiver forebygge sykdom og skader. Og tilretteleggingen skal hindre både fysiske og psykiske belastninger.

Selv om Ørjasæter bommer kraftig på en del områder, så har hun naturligvis rett når hun påpeker arbeidstakernes ansvar for å delta aktivt i det organiserte vernearbeidet. Men her slår hun bare inn en åpen dør. Dette er utførlig beskrevet i arbeidsmiljølovens kapittel 2, og det er ingen grunn til å tro at dette ikke blir fulgt opp på den enkelte arbeidsplass. Når arbeidsplasskonflikter blir løftet inn i medieverden, kan det kanskje fortone seg som om arbeidstakernes ansvar for arbeidsmiljøet er skjøvet i bakgrunnen. Men det er de færreste arbeidslivsforhold som blir omtalt i pressen. Virkelighetens verden er vanligvis annerledes enn den medieskapte, og Elin Ørjasæters forslag om å fjerne lovparagrafene som omhandler psykososiale forhold vitner om en viss avstand til dagens virkelige arbeidsliv. 

Les Elin Ørjasæters artikkel her

 

 

  • Takk for grundig tilbakemelding :-). For å presisere, jeg mener det jeg skrev i boka mi, som du siterer. En god leder må være opptatt av medarbeiderne. Men jeg tror rettsliggjøringen av det i begrepene psykososialt arbeidsmiljø etc. ikke fungerer. Så har du rett i at jeg ikke har dokumentasjon på at arbeid med disse tingene gjør mer skade enn gavn i mange bedrifter... nei, jeg har ikke dokumentasjon, men har sett så mye dårlig konsulentarbeid at jeg våger påstanden likevel. Interesserte kan jo også lese artikkelen min om mobbing i arbeidslivet, som finnes øverst her: http://lederboka.no/arkiv-arbeidsliv/
    Av Elin Ørjasæter - kl. 10:48 torsdag 12. august
  • Jeg synes det er helt riktig at psykososialt arbeidsmiljø er rettsliggjort. Det er en av faktorene som gjør at vi kan stille krav til arbeidsgiverne og til lederne. Min erfaring som arbeidstaker i flere store bedrifter, er at det på langt nær er er nok fokus på det psykososiale arbeidsmiljøet hos ledere. Det er ikke nok kompetanse hos mellomledere og ledere på det å skape et godt arbeidsmiljø og motivere sine ansatte. Det å være en "likanes" person - en som skaper godt miljø rundt seg - blir ikke vektlagt når vi rekrutterer ledere. De får jobben pga gode økonomiske resultater og lang erfaring fra andre bedrifter. Deres referanser og faglig kompetanse kan bli sjekket, men ingen undersøker om dette er en person som skaper godt arbeidsmiljø rundt seg og som fungerer godt i hverdagen sammen med sine medarbeidere. Jeg forstår ikke helt hvorfor dette blir så nedprioritert, siden feil leder kan føre til at folk mistrives, går over til andre firma og bedriften mister sine beste folk med mest kompetanse.
    Av Vibeke Arntzen - kl. 12:36 torsdag 12. august

Legg til kommentar

captcha

Produsert av Pixelhospitalet AS