TEMA: HMS-bransjen – Utgave: 03/2011

Bonde i forkledning

Odd-Einar Hjortnæs ble selv en del av ulykkesstatistikken til land­bruket. Det skal ikke skje igjen.


Tekst og foto: Mats Løvstad

I ytterste utkant av Asker har Hjortnæs allerede vært på jobb i snart fem timer. Klokka er ti. Det er tid for lunsj.
- Det er litt hektisk akkurat nå. Det er kalving, våronn og i tillegg er jeg som tillitsvalgt og fylkesleder i Akershus Bondelag opptatt med landbruksoppgjøret.
- Så hvordan ser en typisk dag i mai ut for deg?
- Begynner med melking og dyrestell om morgenen. Så er det en liten matpause, før det er ut på jordet og drive våronn. Frø og gjødsel må jo ut. Så er det disse forhandlingene da. Det blir telefonmøte med alle fylkeslederne i Norges Bondelag klokka to. Så er det ut å kjøre traktor for å hente mer fòr. Så skal jeg prøve å få gjort litt mer våronn, før jeg skal i fjøset igjen på kvelden. Så er det telefonmøte med styret i Akershus Bondelag. Så er det telefonmøte med lokallagslederen i Akershus. Så er dagen over.
Undertegnende tar en dose selvkritikk på å ha avtalt intervju den dagen regjeringen legger frem sitt forslag til årets landbruksoppgjør. Heldigvis kommer Hjortnæs meg til unnsetning.
- Nå er kanskje ikke akkurat denne dagen helt representativ i forhold til antall møter, men det blir en del til vanlig også.

Hell i uhell

For å hindre at intervjuet sklir fullstendig inn i Nationen-land, blir jeg nødt til å skjære gjennom. Jeg skulle gjerne hatt noe hyggeligere å gjøre det med, men faktum er at Hjortnæs for ett år tilbake var utsatt for en stygg ulykke på jobb.
- Jeg skulle montere en tappeluke på en 800 kilos sekk med kraftfor, som hang i en ny type oppheng. Kroken satt ikke ordentlig i, og dermed fikk jeg sekken delvis over meg.
Heldigvis var Hjortnæs på vei bort fra sekken. Det reddet antageligvis livet hans. To knuste ryggvirvler, en knust ankel og en mørbanket kropp kvalifiserte til to uker på Ullevål, og ytterligere to uker på rehabilitering. Da ­passet det fryktelig dårlig å drive en gård alene. Redningen ble en avløserring Hjortnæs er organisert i med tre andre bønder, samt en god del velvilje fra de samme bøndene.
- Vi deler en avløser som er ansatt på fulltid i et avløserlag, der vi setter opp en turnus for ham for et halvår av gangen. Så fordeler vi arbeidstiden hans etter behov.
Denne ordningen, i tillegg til støtte fra familie og venner, gjorde at Hjortnæs klarte å holde gården i gang mens han lå på sykehus, og videre i den første perioden etterpå da han fortsatt ikke kunne jobbe for fullt.

Skjebnens ironi

Ett år før Hjortnæs ble utsatt for ulykken, var han med i en reportasje om Norges farligste yrker i Aftenposten. Nå som da er bønder fortsatt helt i ulykkestoppen i forhold til antall yrkesaktive. Hjortnæs tror mye av årsaken til det er alenejobbing og hastverk.
- Vi løper fortere og fortere, fordi økonomien i landbruket tvinger oss til å jobbe stadig mer effektivt. Ta håndtering av dyr, her skjer det flest ulykker. Maskiner og fysisk arbeid kan du alltids gjøre en god risikovurdering av. Dyr derimot er levende vesener med egen vilje, og ofte veier de ganske mye også. Derfor bruker jeg mye tid på å gjøre dyrene vant til mennesker. Det kan faktisk være viktig for egen sikkerhet.
Hjortnæs sitt fjøs ble bygd i 1998, og er derfor godt dimensjonert for driften han har i dag. Det er ikke tilfelle for alle som driver eldre gårder.
- Enkelte har nok latt produksjonen vokse ut av det gården er tiltenkt for, og har dermed ikke optimale forhold for å tenke HMS. Det går rett vei, men det går sakte. Enkelte tar nok litt lett på det med sikkerhet, og bønder kunne nok vært flinkere til å diskutere problemstillinger seg imellom. For eksempel i forhold til hvordan de legger opp arbeidet sitt.

Sikkerhet på akkord

Etter å ha trent seg opp gradvis etter ulykken, er Hjortnæs snart hundre prosent restituert igjen. Siden Hjortnæs driver gården mer eller mindre alene, har han blitt nødt til å erstatte noe av sitt eget arbeid med kapital.
- Det handler om å redusere oppgaver du gjør mange ganger hver dag, for eksempel fôring. I stedet for å lempe det fysisk med gaffel, bruker jeg en mekanisk fôrutlegger. Det funker bra, men på sikt planlegger jeg å installere en skinnebane i taket som gjør alt automatisk. Det sparer kroppen for de langsiktige belastningene som over tid vil gi meg ryggplager.
- Er det lettere å bli mer slepphendt med egen sikkerhet når du jobber alene, og er din egen sjef?
- Jeg tror det handler mye om viljen til å tilegne seg riktig og god kunnskap. Jeg er medlem av Landbrukets HMS-tjeneste, og har gått kurs i praktisk HMS-arbeid. Det hjelper meg til å se hva som kan være en potensiell risiko. Hvert tredje år får jeg også gårdsbesøk av deres rådgivere. Det er veldig nyttig å ha noen som kommer utenfra med erfaring fra andre gårder. De kan se at her er det enklere måter å gjøre ting på, eller områder jeg må tenke mer på som kan være farlige.
- Så du har blitt en mer HMS-bevisst bonde i etterkant av ulykken?
- Å tenke langsiktig i forhold til belastnings­skader har jeg alltid gjort, men jeg har nok blitt mer obs på det akutte og kortsiktige. For eksempel det at jeg skal unngå unødvendige farer som å gå og stille seg under tunge ting som kan falle ned. Kall det en dyrkjøpt erfaring, smiler han. //
Bonde Odd-Einar Hjortnæs er medlem av Landbrukets HMS-tjeneste, og har gått kurs i praktisk HMS-arbeid.

Legg til kommentar

captcha

Produsert av Pixelhospitalet AS