Forflytnings­teknikk på sykehusene

Av overlege Arve Lie (2009)

Dette har vært ansett som ergonomisk fornuftig, og man har antatt at dette skal kunne motvirke ryggplager. En ny rapport fra STAMI om «Arbeid som årsak til muskelskjelettlidelser» stiller spørsmål ved nytteverdien(1). Under fremleggingen av rapporten ble det konkludert med at opplæring i løfte- og forflytningsteknikk ikke har noen forebyggende effekt på ryggsmerter. Rapporten bygger på en meget omfattende litteraturgjennomgang av den beste forskningen på området. Flere som har engasjert seg sterkt i ergonomiopplæring innen sykehussektoren, ble imidlertid både overrasket og ikke så lite frustrert. Utsagn av typen «Men hva skal vi gjøre da?» gikk igjen hos flere. Et nærliggende svar er at man med fordel kan droppe ting som ikke virker og heller bruke tiden på tiltak som har effekt.

Mindre ubehag

Men er det nå egentlig så enkelt? Det finnes for eksempel dokumentasjon på at bruk av riktig forflytningsteknikk er bedre for pasientene, og at pleieren som forflytter, blir mindre sliten. Pleierne som fikk opplæringen, opplevde nesten alle (98 %) opplæringen som nyttig(2). En nederlandsk kunnskapsrapport om dette temaet hevder at slik opplæring fører til mindre fysisk ubehag og at det jobbes riktigere ergonomisk sett, mens effekten på muskelskjelettplager og sykefravær er mer usikker(3). Likevel konkluderer den nederlandske rapporten med at opplæring og ergonomiske tiltak for pleiepersonell på dette området er nyttig, altså en litt annen konklusjon enn STAMIs. Hvem skal man tro på?

Må unngå handlingslammelse

Det lages for tiden en mengde kunnskapsrapporter. Felles for mange av dem er at de tar for seg en type intervensjon, for eksempel ergonomiopplæring og en effekt, for eksempel ryggplager, og ofte er observasjonstiden relativt kort, i størrelsesorden 1-2 år. Det er viktig å få kunnskap både om hva som virker og ikke virker, slik at man bruker ressursene riktigst mulig. Samtidig er virkeligheten på arbeidsplassene ofte mye mer sammensatt med mange intervensjoner og mange effekter. Det er viktig at ikke kunnskapsrapporter fører til handlingslammelse fordi det man trodde på ikke lenger stemmer og alt derfor blir så usikkert og vanskelig(4). Kunnskapsbasert praksis med hensyn til opplæring i forflytningsteknikk betyr at BHT skal vurdere om forskningsresultatene passer inn på den arbeidssituasjonen de er i, bruke sin egen erfaring og drøfte dette med de ansatte og ledelsen på sykehuset(5). Ut fra forskning må man si at nytteverdien av slike tiltak for å redusere sykefravær og ryggplager er tvilsom, i hvert fall på kort sikt, men at det fører til at pleierne jobber riktigere ergonomisk, blir mindre slitne og, ikke minst, at tiltaket oppleves bra av pasientene. Dessuten opplever pleierne opplæringen som nyttig. Derfor bør BHT kanskje likevel fortsette med opplæring i forflytningsteknikk inne helsesektoren.

Referanser

(1) Knardahl S, Veiersted B, Medbø JI, Matre D, Jensen J, Strøm V, et al. Arbeid som årsak til muskelskjelettlidelser. Oslo: STAMI; 2008. Rapport Nr. 22.

(2) Johnsson C, Carlsson R, Lagerstrom M. Evaluation of training in patient handling and moving skills among hospital and home care personnel. Ergonomics 2002 Oct 10;45(12):850-65.

(3) Bos EH, Krol B, Van Der Star A, Groothoff JW. The effects of occupational interventions on reduction of musculoskeletal symptoms in the nursing profession. Ergonomics 2006 Jun 10;49(7):706-23.

(4) Rantanen J. Challenges Posed by Globalization to Ethics in Occupational Health. ICOH Newsletter 2008;5(3):4-7.

(5) Straus SE, Richardson WS, Glasziou P, Haynes RB. Evidence-Based Medicine. How to Practice and Teach EBM. 3 ed. Elsevier Churchill Livingstone; 2005.